Frivillighetens verdi

Hvordan måler vi verdien av lyden av en snøscooter når vi sitter værfast på fjellet? Vi kan regne ut hva vi sparer ved at beredskapen i påskefjellet er basert på frivillige fra Røde Kors og Norsk Folkehjelp. Men vi kan ikke sette tall på lettelsen folk opplever når hjelpen kommer. 

Statsminister Jens Stoltenbergs kronikk i Dagens Næringsliv 31. mars 2010.

For første gang har Statistisk sentralbyrå laget et satelittregnskap over verdiskapningen i frivillig sektor. Verdiskapningen i ideelle organisasjoner utgjorde totalt 35 milliarder kroner i 2007, tilsvarende 1,5 prosent av nasjonalproduktet. Sysselsettingen i sektoren er beregnet til 70 000 årsverk. Verdien av det frivillige ulønnede arbeidet inkluderes ikke i BNP. Men tar vi med ulønnet innsats, som er beregnet til 113 000 årsverk, er verdiskapningen totalt nærmere 4 prosent av nasjonalproduktet.

Verdien av frivilligheten er likevel langt større enn effekten på vårt brutto nasjonalprodukt. Frivillighetsregnskapet har andre verdier og størrelser enn kroner og øre. Selv om slike anslag er viktig for å vise økonomisk verdiskapning i frivillig sektor, finner vi først og fremst frivillighetens verdi i felleskap og engasjement. At andelen frivillig innsats innenfor kultur og fritid tilsvarer syv årsverk for hver lønnet heltidsansatt forteller noe om samfunnet vårt. Det har en verdi langt utover det økonomiske at mennesker stiller opp for hverandre, lager nettverk og slik fyller de tomrom og mellomrom som finnes i samfunnet vårt.   

I påskefjellet melder Røde Kors at de vil rundt ha rundt 1000 personer på vakt hvert døgn og over 6000 i beredskap. I fjor ble det rundt 2500 aksjonstimer i påsken, mens antall frivillighetstimer som inkluderer beredskapsvakt var på 24 000 timer. Det gir en trygghet for alle oss som bruker fjellet i påsken å vite at hjelpen finnes der. At det er profesjonelle frivillige på vakt som er klare til å rykke ut når det trengs. De som har ventet på lyden av snøscooteren med de rødkledde hjelperne vet hvor fantastisk det er når duren blir helt tydelig og scooteren synlig. Men regnestykket for de på påskevakt i fjellet handler om mye mer enn de rundt 200 aksjonene i løpet av påskeuka. Det handler om alle tusener som føler seg tryggere fordi de vet at noen er på vakt. Og det handler om et flott fellesskap for de som er på vakt. De som har øvd sammen og som vet at det er viktig at de er der de er, inne på hytta på fjellet. Det fellesskapet har en egenverdi. Derfor er frivilligheten både et virkemiddel og et mål i seg selv.

Utgangspunktet vårt må være å plassere verdien av frivillighet sentralt i forståelsen av det sivile samfunn – det litt uklare begrepet som beskriver all den aktivitet og engasjement som finner sted mellom det markedet kan levere av varer og tjenester på den ene siden – og det velferdsstaten leverer av velferd, bevilgninger og reguleringer på den andre siden. Jeg mener at det er her – i dette mellomrommet mellom det offentlige og det private - mye av det mest spennende vil skje i samfunnet vårt i årene som kommer – i form av fornyelse, oppfinnsomhet og utvikling av nye bånd mellom mennesker.

Vår velferdsstat er sterkt påvirket av våre tradisjoner for dugnad og deltakelse. En sterk frivillig sektor har vært med å forme samfunnet vårt slik det er i dag gjennom rollen som vaktbikkje og som pådriver. Mange av de velferdsordninger som i dag drives og finansieres i offentlig regi har sin opprinnelse i frivillig engasjement. Fra tuberkuloseomsorg til tilbud til mennesker med psykiske lidelser. Frivilligheten har gått foran, det offentlige har på mange måter kommet til dekket bord. Noen har ment at utviklingen av velferdssamfunnet ville bidra til å redusere den frivillige innsatsen, og at viktige verdier i vårt samfunn ville gå tapt om det offentlige overtok ansvaret på viktige velferdsområder. Historien har vist at de tok feil. Engasjementet er like sterkt, men det har funnet nye veier. Mens man tidligere bidro fordi man måtte, bidrar vi nå fordi vi vil.

Den største trusselen mot frivilligheten er kanskje at ansvaret blir for stort, og dermed belastningen for stor på den enkelte. Kombinasjonen av et velferdssamfunn som gir oss trygghet for at vi blir godt tatt vare på i ulike faser av livet, og en frivillig sektor hvor vi kan utfolde oss og bruke våre evner, har vist seg å være en suksess. Derfor er gode og forutsigbare rammebetingelser for frivillighet viktig. Regjeringen har nylig utvidet ordningen med momskompensasjon for frivillige organisasjoner, og skal trappe opp bevilgningene med 1 milliard kroner innen 2014. Vi har også vedtatt en ordning med momskompensasjon for idrettslag som bygger sine egne anlegg, som skal gjelde fra 2010.

Et trygt og inkluderende samfunn er avhengig av mennesker har tillit til hverandre og at samfunnet stiller opp når vi har behov for det. Tilhørighet og fortrolighet til små og store fellesskap er viktig for å leve gode liv. Vi skal derfor fortsette arbeidet med å legge forholdene godt til rette for alle som ønsker å engasjere seg i ulike frivillige aktiviteter fremover.

Hver eneste dag er det mange som gir timer av sitt liv til andre. Som fotballtrenere, besøksvenner, leksehjelpere og korpsinstruktører. Alt dette er små og store innsatser. Det er små og store inntrykk. Men for de det gjelder, handler det om store konsekvenser og store resultater. Noe av det kan vi måle og telle og fylle inn i statistikker. Men de viktigste resultatene har andre parametere som vi ikke kan måle. Det endrer ikke verdien.