Handling for arbeid nå!

Finanskrisen har påført verdensøkonomien store kostnader, og den største byrden bærer de mange titall millioner arbeidstakere som har mistet sitt levebrød. Om lag 210 millioner mennesker står uten arbeid. Det er en økning på 30 millioner fra 2007 og den høyeste offisielle ledigheten som noen gang er registrert. Uroen på arbeidsmarkedet har satt dype spor og vil merkes i lang tid fremover.

Hele 75 % av økningen i antall arbeidsledige har skjedd i tradisjonelle industriland, de resterende 25 % i de fremvoksende økonomiene. I utviklingslandene har den uformelle økonomien vokst, og ført til at om lag 1,2 milliarder mennesker og deres familier fortsatt lever under fattigdomsgrensen. Ungdom er særlig hardt rammet av sysselsettingskrisen, med en arbeidsledighetsrate som langt overstiger den man ser i de høyere aldersgruppene. Erfaring viser at personer som blir arbeidsledige i økonomiske nedgangstider, kan oppleve vedvarende tap av inntekt, lavere forventet levealder og dårligere skoleprestasjoner hos sine barn.

Den høye arbeidsledigheten kan også føre med seg mer grunnleggende endringer. Den kan blant annet påvirke folks holdninger på en måte som øker spenningsnivået og hindrer sosial utjevning, og det er en pris vi alle betaler.

Hva må gjøres for å løse sysselsettingskrisen? I dag arrangerer den norske regjeringen, Det internasjonale valutafondet (IMF) og Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) en større konferanse i Oslo, med deltakelse fra statsledere, høytstående representanter fra arbeids  og næringsliv samt noen av forskerverdenens skarpeste hjerner på feltet. Vårt mål er å bidra til tenkning rundt politikk som kan dempe de menneskelige kostnadene ved arbeidsledighet, og som kan sikre en sterk, bærekraftig og balansert økonomisk vekst. Her finnes det ingen lettvinte løsninger. Men vi kan dra lærdom av tidligere erfaringer og av nye tiltak som har vist seg effektive, slik tilfellet er med ILOs «Global Jobs Pact», som støttes av G20 landene og andre organisasjoner.

Våre erfaringer tilsier at de politiske løsningene må ta utgangspunkt i tre sentrale elementer:

For det første er det beste enkelttiltaket mot ledighet å øke den samlede etterspørselen. Under finanskrisen var mange land raskt ute med å senke renten og stimulere økonomien over de offentlige budsjettene. Disse tiltakene var koordinert på tvers av landegrensene, noe som dels var et resultat av G20 landenes samarbeid under krisen. Alt i alt bidro tiltakene til at det økonomiske tilbakeslaget ikke utviklet seg til en depresjon, og til at ikke enda flere jobber gikk tapt. Nå som mange av de tradisjonelle industrilandene må stabilisere eller redusere sin høye offentlige gjeld, er det avgjørende at dette foregår på en måte som er rettferdig, som tar hensyn til forholdene i de enkelte landene og som ikke hindrer vekst og sysselsetting. 

For det andre finnes det målrettede programmer som kan tas i bruk for å bistå arbeidssøkere og bedre den vanskelige situasjonen på arbeidsmarkedet. Myndighetene i enkelte land har trappet opp formidlingstjenestene og utvidet arbeidsmarkedsprogrammene med sikte på å heve kompetansen blant de ledige og oppmuntre dem til å søke jobb. Andre har åpnet opp for at bedriftene kan beholde ansatte ved å korte ned arbeidstiden og senke lønningene, slik at byrden som følge av den økonomiske nedgangen blir jevnere fordelt. Tyskland, et av landene med lavest arbeidsledighet, har gjort utstrakt bruk av denne type programmer, som ofte innføres på arbeidsplassen gjennom sosial dialog.

For det tredje er det mulig å påskynde etableringen av nye arbeidsplasser. Det kan blant annet opprettes støtteordninger rettet mot særlig utsatte grupper, som langtidsledige og ungdom. Framvoksende økonomier som Kina, India, Brasil og Sør Afrika styrker nå det sosiale sikkerhetsnettet for å bekjempe fattigdom og styrke kjøpekraften, noe som igjen stimulerer til opprettelse av nye arbeidsplasser.

Disse elementene inngår i pakke med økonomiske virkemidler som allerede har vært, og som fortsatt kommer til å bli benyttet, om enn med ulik vektlegging i de ulike landene. Men det finnes det ingen enkle løsninger. Vi må bli flinkere til å se sysselsettings- og sosialpolitikken i sammenheng med den makroøkonomiske politikken, både nasjonalt og internasjonalt. Vi trenger mer kunnskap om de krefter som påvirker verdensøkonomiens utvikling, og. Og vi må være mer innovative og utvikle langt flere strategier og programmer som kan sikre et anstendig arbeid til alle som ønsker det.

Hvert år melder det seg 45 millioner nye jobbsøkere på arbeidsmarkedet. Derfor vil de problemer som er blitt forsterket som følge av finanskrisen, ganske enkelt ikke forsvinne av seg selv, men vil kreve en mer konsentrert og langsiktig innsats. Dette er bakgrunnen for vårt møte i Oslo. Den økonomiske begrunnelsen er tydelig, men det som skjedde sist gang verden sto overfor en ledighetskrise av tilsvarende omfang, på 1930-tallet, er også en kraftig påminnelse om hvilke vidtrekkende konsekvenser en slik krise kan få. Tap av arbeidsplasser innebærer at tilliten til private og offentlige institusjoner svekkes, og er også en trussel mot demokratiet. Samfunnsordenen kan bryte sammen, freden kan trues.

Vi må ikke lure oss selv. En økonomisk oppgang som ikke er i stand til å sikre nye arbeidsplasser, vil ikke få noen betydning for folk flest. Vi må stå sammen og handle nå for å greie å håndtere sysselsettingskrisen.