Innvandring og integrering

Jeg skal i dag snakke om en av de viktigste utfordringene vi står overfor som parti og nasjon.

Hvordan vi møter de som kommer til landet vårt.

De som kommer hit og som skal bli her.

Og de som kommer hit og som ikke skal bli værende.

I denne debatten møter vi noen av vår bevegelses grunnprinsipper. Det handler om internasjonal solidaritet, men også om vår tro på det velkjente budskapet “gjør din plikt, krev din rett.”

Ikke noe sted er bedre egnet for å ta opp store spørsmål enn et møte i Oslo Arbeiderparti, her i denne salen.

Etter stortingssalen er Samfunnssalen ett av de viktigste rommene i norsk politisk historie. Mange vil mene det ikke er tilfeldig at det av de to salene er Samfunnssalen vi skriver med stor s.

Samfunnssalens historie fra Torggata 14 til Arbeidersamfunnets plass 1 er Arbeiderpartiets historie og Norges historie.

I denne salen har man alltid gått inn i sin tids største utfordringer for å skape en bedre fremtid.

Det moderne Norges historie har handlet om å inkludere stadig nye grupper og klasser i deltakelse og styring i samfunnet. Vårt slagord ”Alle skal med” er en rød tråd i denne utviklingen.

Først var det borgerne og bøndene som ble løftet frem på 1800-tallet.

Arbeidersamfunn over hele landet var en del av den venstrebevegelsen som spilte en hovedrolle i å trenge kongemakt og embetsmannsstat tilbake.

Fra Samfunnssalen i Kristiania Arbeidersamfunn kjempet sosialdemokraten Christian Holtermann Knudsen side om side med andre medlemmer som Johan Sverdrup og Bjørnstjerne Bjørnson.
Men etter å ha vunnet forfatningskampene mot slutten av 1800-tallet, nølte Venstre stilt overfor en utålmodig arbeiderklasse som ville opp og fram.

Fremtiden er ikke en plass for partier og politikere som nøler.
Arbeiderbevegelsen tok saken og Samfunnssalen i egne hender.
1900-tallet er historien om hvordan Arbeiderpartiet først er med på å løfte arbeiderklassen – med 8-timersdag, streikerett, arbeidsmiljøspørsmål og sosiale ordninger.

Senere er det kvinnene som har blitt løftet fram og ikke minst har løftet seg selv fram - til sin rettmessige plass i samfunnet. Med økt yrkesdeltakelse, abortlov, barnehageutbygging, permisjonsordninger og kamp for lik lønn for likt arbeid.
Vår oppgave i dette århundret er å løfte de som fortsatt står utenfor full deltakelse i arbeid, utdanning og makt i det norske samfunnet.

I løpet av en generasjon er Norge i en helt annen grad enn tidligere blitt et flerkulturelt samfunn.
Innvandrerbefolkningen er en gruppe som fullt ut må inkluderes i det norske samfunnet.
Starten av forrige århundre var preget av storstilt utvandring fra Europa til den nye verden. Norge var blant de landene det utvandret flest fra til USA.

Mot slutten av 1900-tallet ble det Europa som opplevde innvandring fra den tredje verden.
Krig, fattigdom og politisk forfølgelse skaper flyktninger som trenger beskyttelse. Vi har en internasjonal forpliktelse og et nasjonalt ansvar for å ta i mot mennesker som har flyktet fra sitt hjemland og som oppfyller de kravene som er satt for å få opphold som flyktning eller asylsøker.
Migrasjonen har stilt politikere og partier i Vest-Europa overfor nye utfordringer de siste tiårene.
Diskusjon om innvandringspolitikk, integrering og håndtering av utfordringer i flerkulturelle samfunn er nå sentrale i mange land. Norge, Arbeiderpartiet og ikke minst Oslo Arbeiderparti begynner å få lang erfaring og solid kunnskap om integrering.

Vi har en veldig klar tilnærming til dette: Vårt enstemmige vedtak i partiprogrammet er tydelig: ”Arbeiderpartiet mener at innvandring til Norge er grunnleggende positivt, og beriker oss både økonomisk og kulturelt”.
Det flerkulturelle samfunnet har gitt oss større mangfold. Vi har fått restauranter fra ulike deler av verden. Bunadene på 17.mai suppleres av flotte fargesprakende drakter fra alle verdenskanter.
Innvandringen har gitt oss arbeidskraft som har blitt helt nødvendig for å få landet til å gå rundt.
Og vi har fått verdifull tilleggskompetanse innenfor en lang rekke områder.
Men samtidig har vi lært at det ikke betyr at Norge kan ta imot alle som ønsker å komme hit.
Selv om utviklingen mot et mer flerkulturelt samfunn er positivt, betyr ikke det at jo flere som kommer, jo mer positivt er det.

Det står det også i partiprogrammet vårt.

For det er en grense for hvor mange som kan komme til Norge over kort tid hvis vi skal få til en positiv integrering.

For vi vet at innvandringen også fører med seg utfordringer.

For det første:

Det er totalt uholdbart for oss som sosialdemokrater at mange innvandrere står uten jobb, har dårligere levekår enn etniske nordmenn og blir utsatt for diskriminering.

For det andre:

Vi kan ikke i overdreven kulturtoleranse akseptere det uakseptable. Loven og menneskerettighetene gjelder for alle.

For det tredje:

Vi har utfordringer med tidvis stor ankomst av asylsøkere som ikke har krav på opphold.
Vi har utfordringer utlendinger som begår kriminalitet.

La det være helt tydelig:

Ingenting undergraver tilliten til asylinstituttet og folks forståelse av vår politikk mer enn om vi lar dette flyte.

Folk som kommer hit tukler med identiteten sin, nekter å samarbeide om retur eller begår kriminelle handlinger skal pågripes, pådømmes og sendes ut. Vi skal utvide bruken av fengsel for denne gruppen.

I tillegg er politiinnsatsen både mot åpenlys narkotikaomsetning skjerpet, og Oslopolitiet ser i januar og februar i år en 52 prosents nedgang i villainnbrudd fordi man går etter de omreisende vinningskriminelle. Denne innsatsen må fortsette.

La meg skissere noen av de utfordringene vi har når det gjelder innvandring og integrering, og noen av de prinsippene sosialdemokratiet bygger sin politikk på.

Innvandring

Vårt utgangspunkt i innvandrings- og flyktningepolitikken er kontrollert innvandring og en konsekvent behandling av asylsøkere.

Dere vedtok selv på årsmøtet i Oslo Arbeiderparti for en måned siden noen klare prinsipper for dette:
”Norge må føre en konsekvent, rettferdig og rettssikker flyktning- og asylpolitikk som bygger på internasjonale konvensjoner. Mennesker som trenger beskyttelse fra forfølgelse og krig må få det. Norge må ta sin del av ansvar for flyktninger som trenger beskyttelse. ” Vedtok dere.
Veldig godt formulert.

Vi skal ta vår del av ansvaret for flyktninger som faktisk trenger beskyttelse. Vi må bygge på rettssikkerhet og internasjonale forpliktelser.

Men Norge er et lite land som ikke alene kan løse verdens flyktningeproblemer. Og ikke minst må vi – nettopp for å kunne hjelpe de som trenger beskyttelse – være strenge mot de som ikke trenger beskyttelse.

Skal vi sikre asyl til de som har krav på beskyttelse må politikken bli forstått og ha oppslutning.
For å sikre at vi kan gi opphold til de som faktisk trenger det, må vi være like klare på at vi ikke skal gi opphold til personer som ikke trenger beskyttelse. Personer som ikke trenger opphold, skal sendes raskt ut av Norge.

Derfor er jeg også enig i den neste delen av vedtaket deres fra årsmøtet:

”Samtidig er det viktig å redusere antallet personer uten behov for beskyttelse som søker asyl i Norge. Oslo Arbeiderparti vil verne om asylinstituttet, en sentral del av Folkeretten. Skal vi lykkes med å gi beskyttelse til dem som har behov for det, må vi samtidig sørge for at de som ikke har krav på beskyttelse raskt får avslag og returneres.”

En streng og rettferdig politikk er viktig i seg selv, men er også av avgjørende betydning for om vi lykkes med integreringspolitikken for de som er i landet.

De siste årene har vi opplevd en rekordsterk vekst i antallet asylsøkere som kommer til Norge. I 2008 kom det over tre ganger så mange som året før.

Og veldig mange av dem hadde ikke krav på opphold.

Det gav oss store problemer. Kommunene hadde ikke kapasitet til bosetting. Vi hadde ikke mottak. Saksbehandlingen tok lang tid.

Dette var ikke bra for noen.

Ikke for de som ikke hadde krav på opphold – og som blir sendt ut etter en lang og ofte traumatisk prosess.

Ikke for de som hadde krav på opphold – som opplevde problemer med bosetting og integrering.
Og ikke for storsamfunnet – som både slet med organiseringen og fikk store ekstrautgifter.
Derfor var vi nødt til å gjennomføre tiltak. Og det gjorde regjeringen i flere runder:

Høsten 2008
Sommeren 2009

Og i fjor høst vedtok vi en ny Soria Moria-plattform med strammere politikk på dette området.
Og nå ser vi at resultatene kommer.

Vi har snudd utviklingen.

Vi ser nå 40 prosents nedgang i asyltilstrømmingen, og de som ikke har beskyttelsesgrunnlag returneres raskere.

De siste tallene som jeg fikk presentert hos UDI for en time siden sammen med Knut Storberget viser at asyltilstrømningen går ned.

Tiltakene virker.

Knut er ikke i tvil om hva som har vært det viktigste:

Det er at de som ikke har krav på opphold i Norge faktisk blir transportert ut.
Mediene har slått stort opp når vi chartrer fly for å sende folk tilbake til Irak. Men det har vært helt nødvendig.

Når folk ser at man raskt transporteres tilbake om man ikke har krav på beskyttelse, får færre lyst til å komme.

Og flere reiser hjem frivillig.

Etter at vi satte i gang med tvangsmessig retur av de med endelig avslag på sin asylsøknad har dette tallet økt vesentlig.

Fra 2008 til 2009 er antallet som returnerte frivillig doblet.
Derfor har jeg en nyhet med meg hit i dag. Og det er at regjeringen i revidert nasjonalbudsjett som legges fram i neste uke vil foreslå ekstra tiltak for å styrke uttransporteringen av de som ikke har krav på opphold.

• Vi vil foreslå å øke satsingen på frivillig retur med om lag 35 millioner kroner. Fordi vi får flere til å reise frivillig hjem.Det betyr at man får økonomisk støtte om man reiser frivillig.Vi har hatt et mål om at 4.900 personer uten krav på opphold reiser ut frivillig. Dette ser vi at vi kan overoppfylle.Med den nye bevilgningen vil vi kunne få ytterligere 500 frivillige returer.
• Og vi vil styrke Politidirektoratets arbeid med uttransportering med over 20 millioner kroner. Dette er de som ikke vil reise ut frivillig. Det betyr flere tvangsreturer. Og flere charterfly.
• Og vi vil bevilge 32 millioner kroner til å øke kapasiteten ved det lukkede utledningsinternatet på Trandum. I dag er har dette 150 sengeplasser. Vi skaffer nå 50 plasser til.

Dette gjør vi fordi det er det mest effektive vi kan gjøre for å få ned de alt for høye tallene på asylsøkere som ikke har krav på opphold.

Det må til for å bedre integreringen.

Effektiv asylbehandling og retur er humant for de som ikke trenger beskyttelse, og for de som har krav på beskyttelse betyr det raskere bosetting og integrering.

Dette er en god illustrasjon på et en god innvandringspolitikk er nødvendig for å få til en vellykket integrering.

Så er vi helt nødt til å gjøre en ting til. Det er å ta et krafttak for å få redusert saksbehandlingstiden i UDI og UNE dramatisk.

I dag ligger det om lag 50 000 asyl- og oppholdssaker til behandling. Den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden er 240 dager. Dette er et stort problem.

Det tærer på den enkelte. Og det er ikke bra for samfunnet. Lang saksbehandlingstid er en stor påkjenning for den det gjelder – og det gir veldig dårlig integrering.

Derfor har regjeringen startet et løft for å effektivisere saksbehandlingen.
Det er mest humant for alle at de får rask beskjed om å komme i gang med integrering, eller å reise raskt ut så man ikke må sette livet på pause.

Blant annet skal vi ha ny førstelinjetjeneste og fremskutt saksbehandling.
Ambisjonen er å få saksbehandlingstiden ned mot 60 dager.
Altså en fjerdedels av dagens.

Det er ambisiøst. Men jeg mener det er fullt mulig.

---

Så noen ord om en gruppe utlendinger som opptrer svært ødeleggende og som krever et særskilt fokus. Jeg tenker på de som begår straffbare handlinger, unndrar seg retur og opererer med falsk identitet. De ødelegger for andre utlendinger som har krav på beskyttelse, de rammer den lovlydige innvandrerbefolkningen og etniske nordmenn.

Overfor denne gruppen som bryter loven skal samfunnet handle resolutt. Regjeringen jobber med at flere skal sone i hjemlandet, og vi arbeider med å utvide hjemmelsgrunnlaget for fengsling.
Aksjonene i Oslo, særlig rundt Akerselva har gitt resultater og vil om nødvendig bli gjentatt.
Et stort antall utlendinger er pågrepet og vi ser f.eks at villainnbruddene har gått ned med 52 prosent - som har fått VG til å skrive på en dobbeltside 27. april: ”Innbruddstallene stuper”. Rekordsatsingen på politi gir resultater.

---

Oppsummert kan vi si at vår innvandringspolitikk skal være streng og rettferdig. Det er viktig i seg selv, men det gjør det også lettere å lykkes i integreringspolitikken.

Integrering

Ved åpningen av Nordlandsbanen i 1962 skrev Aftenposten følgende på forsida: ”Første tog til Bodø i dag – neger var med.” Året etter åpnet Ben Yoseph restaurant i mitt eget nabolag på Solli Plass, som blir regnet som den første utenlandske restauranten i Norge. I 1969 ble Oslos andre kinarestaurant åpnet i Parkveien. I følge Are Kalvø stilte Dagbladet den gangen følgende spørsmål: ”Er det behov for en ny kinesisk restaurant når man har en fra før i Oslo?”

Ingen har vel tall på hvor mange kinarestauranter det er i Norge nå. Men jeg vet at vi er blitt et annet samfunn nå enn på 1960-tallet.

1. januar 2010 var det om lag 550 000 personer med innvandringsbakgrunn i Norge.
I dag har omtrent en av ti innbyggere i Norge innvandringsbakgrunn. I Oslo er dette tallet en av fire.
Av innvandrerne er det flest fra Polen, Sverige, Tyskland og Irak.

Vi blitt et mangfoldig land. Økonomisk og kulturelt sett har innvandrerbefolkningen gjort Norge til et rikere land.

Det er umulig å tenke seg et moderne Norge uten. Petroleumsvirksomheten, sporveiene, sykehusene, -ja, nærmest alle sektorer i samfunnslivet hadde stoppet opp uten innvandrerbefolkningen.
Norge vil for all fremtid være et flerkulturelt samfunn.

Jeg bruker litt tid på dette fordi jeg av og til får inntrykk av at noen ønsker det seg annerledes. Men det er rett og slett ikke mulig å innlevere et representantforslag i Stortinget om innføring av enfold i Norge.
Oppgaven for sosialdemokratiet er å sørge for at det flerkulturelle samfunnet også blir et inkluderende samfunn. Vi kan ikke akseptere et klassedelt samfunn hvor personer med innvandrerbakgrunn har dårligere levekår eller dårligere deltakelse enn resten av befolkningen.

Det norske velferdssamfunnet er et godt utgangspunkt for inkludering. Vi vet at det er de brede sosialdemokratiske ordningene som er best også for integreringen. Høy sysselsetting og sterke fellesskapsløsninger på skole og barnehager bidrar til å integrere innvandrerne.

Dette gjenspeiles i tall fra OECD som viser at norske innvandrernes yrkesdeltakelse er høy i internasjonal sammenligning. Men sysselsettingen blant innvandrerne er dessverre fortsatt markert lavere enn for resten av befolkningen, og dette kan ikke vi som sosialdemokrater akseptere.
Vi vet at det er en sterk sammenheng mellom levekår og yrkesdeltakelse. Et viktig bidrag for å løfte innvandrerne er å legge til rette for at flere kommer i arbeid, spesielt for enkelte grupper av innvandrerkvinner som nå står utenfor arbeidslivet.

Og for innvandrerkvinnene vil deltakelse i arbeidslivet ikke bare være viktig økonomiske sett, men også for likestilling og uavhengighet i en videre forstand.

Full barnehagedekning er et eksempel på en bred ordning som tjener flere formål. Tilbud om barnehageplass til de som ønsker det er bra for integrering både fordi innvandrerkvinner kan komme ut i arbeidslivet og fordi barna blir bedre i norsk og blir bedre sosialisert.

Forsøkene med gratis kjernetid har vært en suksess, og skal nå utvides.

Her i Oslo er utfordringene i skolen spesielt store. Ikke minst fordi byen er delt. Vi vet at i flere skoler er det svært høy andel av minoritetsspråklige elever. Ved noen skoler er det over 90 prosent. Ved Mortensrud skole startet det ikke en eneste elev med etnisk norsk bakgrunn i første klasse i fjor høst.Det skyldes selvsagt at det i denne skolekretsen er en høy andel av familier med innvandrerbakgrunn. Men det er ikke hele forklaringen. Foreldrene til de norske barna har valgt å søke barna inn på andre skoler.

Dette er en utfordring blant annet fordi barn i tillegg til å lære språk også har behov for å lære innholdet i begrepene og referanser fra den norske kulturen. Du skal ikke bare lære ordet ”jul”. Du skal også forstå hva begrepet betyr. Det er mye lettere å formidle om du også har elever som har denne kulturelle referanserammen inne.

Ønsket vårt om en fellesskole hvor elever med ulik bakgrunn møtes i skolen er ikke minst viktig for dette området. Vår debatt om integrering og inkludering må ikke minst også finne løsninger på hvordan vi kan møte denne utviklingen.

Et av de mest gledelige trekkene i utdanningsstatistikken er at de som er født i Norge av innvandrerforeldre i større grad tar høyere utdanning enn resten av befolkningen, og de aller best representerte i høyere utdanning er kvinnene. Hele 40 prosent av jenter født i Norge av innvandrerforeldre begynner på universitet eller høgskole. Dette lover godt for fremtiden.
Regjeringens kraftinnsats for å redusere frafallet fra videregående skole er også viktig som integreringstiltak fordi minoriteten er overrepresentert blant de som slutter.

Frafallet i videregående skole er mye høyere for gutter med innvandrerbakgrunn enn for gjennomsnittet. Det er et varsel for oss, fordi vi vet at frafallstatistikken senere gjenspeiles i statistikkene for sosialhjelp, arbeidsledighet og kriminalitet.

Noe av det viktigste for å få innpass i arbeidslivet er å mestre det norske språket. Vi vil ha et introduksjonsprogram med høy kvalitet, vi vil øke retten til norskopplæring fra 300 til 600 timer og vi må på bred basis bekjempe diskriminering i arbeidslivet.

Vi vet at introduksjonsprogrammet hjelper: Tall fra 2008 viser at nesten to av tre flyktninger var i arbeid eller utdanning ett år etter avsluttet program.

Velferdssamfunnet ble bygd opp med utgangspunkt i det enkle prinsippet om ”gjør din plikt, krev din rett.” Dette prinsippet må gjelde fullt ut også i framtidens Norge.

Det betyr at nyankomne ikke bare har en rett til norskopplæring, de har en plikt til å lære seg norsk. Derfor vil Regjeringen også innføre et krav om bestått norskprøve eller statsborgerskapsprøve for å få norsk statsborgerskap.

---

Innvandrerne kommer fra totalt 216 land og selvstyrte regioner, og representerer et mangfold av kulturelle praksiser og tradisjoner. Det kulturelle mangfoldet skaper historisk sett nye problemstillinger for Norge som samfunn, og vi ser hvordan det foregår parallelle debatter i de fleste europeiske land.
I Arbeiderpartiet tar vi denne debatten. Vi har nedsatt et integreringsutvalg som skal jobbe fram til neste landsmøte med å lage en egen platform for integreringspolitikken.

Oslo Arbeiderparti er godt representert – det skulle bare mangle.

Utvalget ledes av styremedlem i Oslo Arbeiderparti, Jonas Gahr Støre.

Jan Bøhler er med. Og Nadeem Butt. Hadia Tajik, Snorre Wikstrøm, Kjetil Try.

Noe av de viktigste integreringsutvalget kan bidra med, er å videreutvikle hvordan sosialdemokratiets prinsipper og verdier skal brukes i møtet med det flerkulturelle.

Vi har jobbet med disse spørsmålene i mange år. Særlig her i Oslo. Så vi vet vi står overfor vanskelige avveininger.

Er det det sosialdemokratiske prinsippet om individets frihet eller det like gode sosialdemokratiske prinsipp om likhet som skal veie tyngst?

Vi berører fundamentale verdier i rettsstat og menneskerettigheter – som ytringsfrihet og religionsfrihet.
Vi skal ha toleranse for kulturell forskjellighet, men dersom noen atferd og handlinger kommer i strid med norske verdier om enkeltindividenes menneskerettigheter og demokrati må det ikke være noen tvil om hvilke verdier som har forkjørsrett.

Utover dette må innvandrerbefolkningen ha frihet til å leve ut sin kultur og leve det livet de selv ønsker, på linje med etniske nordmenn. Selv om noe er fremmed er det ikke farlig.
Som samfunn må vi derfor kommunisere klart hvor grensene går, og det som er innenfor må vi lære oss å tolerere.

La meg gi eksempler på noen grensedragninger:

Noen etniske nordmenn kan sikkert irritere seg over at enkelte innvandrerjenter velger å gå med hijab, men staten kan ikke på et generelt grunnlag legge seg opp i hvordan innbyggerne går kledd.
Tilsvarende må innvandrerne godta at vi ikke tillater hijab i politi eller rettsvesen fordi de som utøver samfunnsmakt må møte alle innbyggere på en nøytral måte.

Ytringsfriheten betyr at myndighetene ikke kan legge seg opp i hva norske aviser trykker. Men det betyr også at de som føler seg krenket av det som trykkes har en selvfølgelig rett til å demonstrere og gi uttrykk for sin mening.

Etter hvert som innvandrerne blir eldre må vi akseptere med den største selvfølgelighet at det også blir servert halal-mat på sykehjemmet, men med like stor selvfølgelighet kan vi aldri akseptere kjønnslemlestelse av små barn.

Unge innvandrere skal få gifte seg som de vil akkurat som oss andre. Vi kan ikke akseptere noen form for tvang.

Derfor vil regjeringen vil trappe opp arbeidet mot tvangsgifte. Et av de viktigste tiltakene som vil bli gjennomført, er innføring av krav om fire års arbeid eller utdanning som vilkår for familieetablering i Norge.

Den samme regelen må gjelde for integrering som på andre områder i politikken: Vi skal være for det vi er for og mot det vi er mot.

Prinsippene våre må stå ved lag også når det er krevende – enten det gjelder retten til å si ting vi ikke liker eller kle seg med plagg vi synes er fremmedgjørende.

Vi må bryte ned merkelappene ”de” og ”vi” og gjøre begrepet ”vi” så stort og inkluderende som mulig.
De som kommer hit som ”nye landsmenn” må så fort som mulig bli bare ”landsmenn”.