Vi bygger landet

Kjære landsstyre.

1       Innledning – om askesituasjonen

Det er godt å være samlet til landsstyre igjen, og godt at vi klarte å samle folk fra hele landet. Vi har vært usikre på om vi flyene ville gå. I dag er mange flyplasser på Vestlandet på nytt stengt. Også framover vil det være usikkerhet.

Jeg har selv lært litt den siste uka om hvordan det er å være ”askefast”, og hadde det vi kan kalle en avansert reiserute hjem fra USA.

Men det er mange som har opplevd problemer, og en del har hatt adskillig større utfordringer enn meg.

Også flere her har sikkert erfart hvordan en stans i luftfarten vanskeliggjør det normale bevegelsesmønsteret vårt betydelig.

Mange sliter med å komme seg ut på eller hjem fra lengre planlagte reiser for arbeid eller fritid.

Størst bekymring har vi hatt for de som er syke og har hatt behov for syketransport.

Heldigvis gjør fagmyndighetene en god jobb og samarbeider godt.

Samtidig gir dette oss en viktig påminning om hvor sårbare vi er.

Naturen er mektig. Sivilisasjon handler i stor grad om å mestre naturen. Men når naturkreftene slår seg vrange, rammer det også avanserte sivilisasjoner.

Ingen regjering – selv ikke en flertallsregjering kan stoppe naturen. Men vi kan begrense skadevirkningene. Og vi har prøvd så godt vi kan.

NSB, Flytoget, Jernbaneverket og andre trafikkselskaper har deltatt i en dugnad for å få ekstra transportinnsats på de steder i landet der det er behov. VG har åpnet haikesentral. Helsetjenesten gjør alt den kan for at situasjonen har så få konsekvenser som mulig.

Vi skal takke alle de som har stått på ekstra for å hjelpe i denne situasjonen. Som har bidratt til at vi ikke har fått større problemer enn det vi faktisk har hatt.

Mange kvinner og menn har gjort en ekstra innsats for at vi skal komme oss ut eller hjem, at helsevesenet fungerer, at varer kommer fram – for at samfunnet vårt skal fungere.

2       Prosjektet vårt.

Jeg skal over til å snakke om den politiske situasjonen. Noen har spurt oss om hva som er vårt prosjekt for årene framover.  Arbeiderpartiets slagord sier det meste: ”Alle skal med”.  Vi vil at alle skal ha like muligheter uavhengig av bakgrunn. 

I bunn og grunn er det nettopp det sosialdemokratiet handler om. Det er en modig visjon. Et mål vi alltid må ha. 

I dag handler prosjektet særlig om tre ting:  

For det første, handler det om å sikre arbeid til alle. For oss er dette alltid jobb nummer 1. Vi har klart oss gjennom finanskrisen med Europas laveste ledighet. Det skal vi fortsatt ha.

For det andre, skal vi gjøre verdens beste velferdssamfunn endra bedre. Det er ingen liten ambisjon. Om Petter Northug i dag sier at hans ambisjon er å ta gull på femmila også i under OL i Russland i 2014, er ikke det lite ambisiøst – selv om han gjorde det samme i vinter.

Og for det tredje skal vi være blant de fremste i kampen mot klimaendringene. Dette er vår tids aller største utfordring. Vi skal lede an og gå foran.

3       Å bygge landet videre

Alle disse utfordringene handler om en viktig del av vår historiske arv. Om noe som er av våre sentrale oppgaver. Nemlig å bygge landet videre. Det er dette jeg har tenkt til å bruke mest tid på i dag.

Ved inngangen til kommunevalgkampen i 1955 holdt Einar Gerhardsen en tale som handlet nettopp om å bygge landet.  Samme år hadde han gjeninntrådt som statsminister. I talen beskrev han framgang på område etter område.  

Han fortalte om vekst i økonomien og velstandsutvikling. Om utbygging av kraft og linjenett. Om boligbygging og industrireising. Om nye sosiale ordninger. Og om skolesatsing og kulturliv.

”Resultatet av de siste års politikk viser en rik vekst og betydelig framgang i næringsliv, i arbeidsliv og i samfunnsliv.

Det er enda mye ugjort og enda mange uløste oppgaver. Men vi står midt oppe i arbeidet med å bygge landet. Dette byggende arbeid vil vi gjerne føre videre på alle områder.  

Vi ber om støtte fra alle sosialt interesserte mennesker som vil et Norge basert på samarbeid og fellesskap”, avsluttet han talen. 

Det samme kunne vært sagt i dag.

Einar Gerhardsens første arbeid som statsminister hadde handlet om å gjenreise Norge etter krigens store ødeleggelser.  Men han stoppet ikke der.

Gerhardsen og Arbeiderpartiet ville bygge et nytt samfunn. Et moderne samfunn. Og et rettferdig samfunn. Med industri. Bedre infrastruktur. Elektrisk kraft til alle. Bedre sosiale ordninger.

Arbeiderpartiet vant fem stortingsvalg på rad fordi folk ville satse på fellesskapet. Men først og fremst fordi de så at det samfunnet de levde i ble bedre. De fikk utdanningsmuligheter og jobb. De fikk Husbankbolig. De fikk kjøleskap og bil. Og de fikk bedre sosiale ordninger.

Men denne forvandlingen av Norge skjedde alltid skritt for skritt. Alltid med hensyn til hva økonomien tålte.

Kjære venner. For vårt parti og vår regjering er dette ikke bare vår historie. Det er vår arv. Vår oppgave og ansvar er å føre den videre. Tilpasset utfordringene i vår tid.

Vi vet vi har blitt av verdens beste velferdssamfunn. At vi stadig kåres til verdens beste land å bo i. De fleste av oss har det bra. Og vi har mye å være stolte av. Men landet er ikke ferdig bygget. Det er fortsatt mye som ikke er bra nok. Som ikke fungerer godt nok. Dere ser det. Og jeg ser det. Og det er sosialdemokratiet som kan bygge det videre.

Derfor skal vi bygge mer jernbane og bedre veier. Vi skal bygge kraftlinjer og bredbånd. Vi bygger industri og miljøprosjekter. Og vi bygger høgskoler, sykehus og omsorgsboliger. Fordi vi vil bygge for vår tid, slik Gerhardsen gjorde for sin.

 

a          Vi skal bygge samferdselen videre

Det er blant annet dette som var bakgrunnen når jeg fra denne talerstolen for to år siden inviterte landsstyret til å prioritere et krafttak for transport. For vi vet hvor viktig infrastrukturen er for at Norge skal fungere.

Folk skal fram og tilbake til jobb. Næringslivet skal transportere varer. Vi skal hente i barnehage, reise på syklubb eller fotballtrening, besøke venner og bekjente. Eller vi vil reise rundt og oppleve det fantastiske landet vårt. Og vi bor i et langt og rart land. Med mange kriker og kroker. Folk bor på de utroligste steder.

Vi har fått til en del de siste årene. Kjører du E 18 fra Kristiansand til Grimstad eller gjennom Vestfold - eller om du kjører E6 fra Hamar gjennom Østfold og til svenskegrensa – så ser du tydelig det. Vi har dobbelt så mye firefelts motorvei i dag som i 2001.

I forrige regjeringsperiode åpnet vi over 500 kilometer med ny eller utbedret vei. Men likevel så vi det trengtes mer. Derfor la vi fram en nasjonal transportplan med et samferdselsløft. Hvor vi bruker 322 milliarder kroner på vei, jernbane og havner i dette tiåret. 100 milliarder mer enn forrige plan la opp til.

Vi skal bygge mer vei og mer bane. Og ikke minst bedre vei og bedre bane. Vi skal korte ned avstander og redusere trafikkulykker. Det er en formidabel satsing.

Vi er i ferd med å heve norsk samferdelspolitikk til en annen divisjon. Men folk er utålmodige. Fordi det tar tid. Fordi utfordringene er så store. Og det er de med god grunn. Vi ser fortsatt ikke resultatene av denne satsingen på alle områder. Særlig gjelder det for jernbanen.

Det vi har sett i jernbanen i vinter viser tydelig for alle at situasjonen ikke er bra nok. Forsinkede tog. Uhell og stans. Tusener måtte vente på perrongen. Alt for ofte uten informasjon. Mange kom gjentatte ganger ikke på jobb når de skulle. Eller var forsinket til henting i barnehage. Elever kom ikke på skolen.

Kjell Borgen fortalte en gang om da han var samferdselsminister, så var det en pendler på Østfoldbanen som ringte han nesten hver morgen ved femtida og fortalte hvor forsinket toget hans var den dagen. Jeg håper ikke Magnhild opplever det samme.

Men det er lett å forstå at frustrasjonen for de som rammes er stor. Og det er mange. For jernbanedirektøren slår fast at punktligheten i jernbanen aldri har vært verre. Dette er alvorlig. Og det er uakseptabelt.

Og sannheten er dessverre at den viktigste årsaken til at dette kan skje er at jernbanenettet mange steder har for dårlig standard. Særlig på Østlandsområdet. Samtidig har det kommet flere tog, og kapasiteten er fullt utnyttet. Da er man sårbar når det skjer noe uventet. 

Gjennom mange tiår har jernbanen blitt forsømt. Bevilgningene har vært for små – særlig til vedlikehold. Det må ulike regjeringer og partier ta ansvar for – også Arbeiderpartiet. Og det har ikke blitt bedre av at Bondevik-regjeringen bygget ned fagkompetansen i Jernbaneverket og sendte høyt kvalifisert personell på dør med sluttpakker. Dette har gjort situasjonen vanskeligere. Det har gitt oss unødige ekstra begrensninger. Og det tar tid å bygge opp igjen.

Men viktigere enn å fordele skyld er det å gjøre noe nå. Det finnes ingen quick-fix. Det vil ta tid før vi er i mål. Flere år. Men vi må i gang. Og vi har begynt.  

Vi har nær doblet jernbanebevilgningene siden vi tok over. Vedlikeholdsinnsatsen er 67 prosent høyere. I 2008 startet vi Osloprosjektet for å ta igjen etterslep og løfte standarden i flaskehalsene.

I Nasjonal Transportplan fikk jernbanen det de selv foreslo til vedlikehold og fornyelse. I 2009 fikk Jernbaneverket de pengene de ba om.  I 2010 ba Jernbaneverket om 470 millioner til Oslo-området. Det har de også fått.

Det aller viktigste på kort sikt nå er å sette fullt trykk på vedlikehold og fornyingsarbeidet Men når togene samtidig må gå, er det en grense for hvor mye det er mulig å arbeide på linja. Vi går derfor nå en ekstra runde med Jernbaneverket for å se om det er mulig å gjøre enda mer for å bedre vedlikeholdet og fornye materiellet i 2010.

Formålet er en tilleggsbevilgning i revidert nasjonalbudsjett til fornyelsesarbeid. Vi skal holde trykket oppe. Fram til slutten av 2012 vil det skje tre ting:

For det første, bruker vi milliarder for å ruste opp jernbanen de mest sentrale strekningene i Oslo-området. De skal ha Gardermobane-standard. Etterslepet av vedlikehold skal tas igjen.  I løpet av 2012 vil de mest utsatte strekningene være ferdige. Dette er ikke bare viktig for Oslo, men først og fremst nødvendig for å få togene til å gå i rute i hele Østlandsområdet.

For det andre, skal det nye dobbeltsporet til Asker være ferdig. Dette er et kjempeprosjekt. Man vil ha bygget i 10 år. Det vil ha kostet 8,5 milliarder kroner.  Inkludert ny Lysaker stasjon, som ble åpnet i fjor og som dere ser på dette bildet.

For det tredje vil NSB fra 2011 til 2013 få på plass 50 nye togsett. Det gir økt kapasitet på mer enn 9.000 seter. Togene er bestilt. De produseres av den sveitsiske togprodusenten Stadler – og har det fengende navnet ”Flirt”.

Med disse tre tingene på plass om to år – ny banestandard, nytt dobbeltspor og nye togsett – vil tingene se annerledes ut. Da kan vi få flere avganger. Og ikke minst flere tog i rute. 

I mellomtiden må vi sørge for bedre informasjon til passasjerene. Vi skal ha god dialog med dem – og særlig med pendlerne. Og vi må ha på plass rask rstatningstransport om togene ikke går. 

Men selv om mye blir bedre i 2012, vil ikke alle problemer i jernbanen være løst. Heller ikke på Østlandsområdet. Derfor starter vi et nytt gigantprosjekt med å bygge ut dobbeltspor også til Ski. Det er avgjørende viktig ikke minst for Østfoldbanen. For å sikre maksimal og rasjonell framdrift, får dette prosjektet en egen post på statsbudsjettet.  

Og ikke minst må vi bygge Intercity-strekningene enda videre ut. Vi er i gang mot Hamar og på Vestfoldbanen. Vi vil nå gi Jernbaneverket i oppdrag å lage en samlet intercity-strategi fram til rulleringen av transportplanen i 2013. Den må inneholde en plan for videre utbygging av dobbeltspor på intercitystrekningene mellom Halden, Lillehammer og Skien. Og ikke minst en tidfesting av når dette kan ferdigstilles.

Vi skal ha togene i rute igjen. Jernbanen skal på skinner!

b          Vi skal bygge ut energinettet

Også på kraftsiden har vi sett at vi har uløste utfordringer de siste månedene. En tørr og kald vinter har gitt oss strømpriser i store deler av landet som bare kan beskrives som uakseptable. Privatpersoner og bedrifter har fått svært høye strømregninger. Noen bedrifter har måttet stenge.

I et land som Norge er strøm en helt nødvendig vare. Uten strøm fungerer ikke samfunnet. Og prisene må være innen rimelighetens grenser. Derfor skjønner jeg at mange er frustrerte og misfornøyde.

Dette har vist oss at vi ikke har kommet langt nok i å få på plass nett og kraft.

Også her har vi gjort mye. Mer enn tidligere regjeringer. I vår regjeringsperiode er det gjennom Enova-støtte og nye vannkraftkonsesjoner lagt grunnlag for utbygginger og energitiltak på nesten 12 Twh. I kraftutbygging, fjernvarme og energieffektivisering.

Det er ganske mye. Det tilsvarer 18 Altakraftverk – eller strøm nok til over en halv million husstander. Men heller ikke dette er nok. Vi trenger enda sterkere satsing framover.

Og det løser ikke problemene med at strømmen er skjevt fordelt. erfor må vi også ha bedre overføringskapasitet. Vi trenger bedre kraftlinjer og flere kraftlinjer.

I Midt-Norge har situasjonen blitt bedre etter at linjen til Sverige nå nylig er ferdigstilt. Nå diskuterer vi løsninger for Bergen. Og for å frakte strøm mellom Vestlandet og Midt-Norge. Vi trenger løsninger i Nord-Norge. Og vi trenger fortsatt bedre forbindelser til utlandet.

De neste ti årene må vi investere flere titalls milliarder kroner i sentralnettet. Det er dette som er kraftnettets E6. Derfor har Statnett laget planer for å investere rundt 40 milliarder kroner i sentralnettet i dette tiåret. Også i det regionale nettet må det investeres ytterligere milliarder.

Mer kraft, mer enøk og bedre linjenett må til for å løse situasjonen. Men vi vet samtidig at dette ikke er uproblematisk. Vi kan få konflikter.  

Jeg tror du må være kraftingeniør oppvokst i 50-tallets tradisjoner for å mene at slike store kraftledninger bidrar til å forskjønne landskap og natur. Derfor må vi gjøre det skånsomt. Og vi må bruke den tiden som er nødvendig for å finne de beste løsningene.

Men vi er nødt til å kunne overføre mer strøm. Nå har Norge fem prisområder på strøm. Det er fire for mye. Skal vi løse disse problemene må vi gjøre Norge til ett energirike. 

c          Vi skal bygge velferden videre.

Å bygge landet handler ikke minst om å bygge velferden.

Etter mange års kamp fikk vi full barnehagedekning. Nå har vi satt oss et nytt djervt mål: Vi vil ha full sykehjemsdekning. Alle som trenger sykehjemsplass eller heldøgns omsorgsbolig må få det. Vi kan aldri slå oss til ro med at eldre og andre pleietrengende ikke får den hjelpen de trenger. De som trenger hjelp skal få det når de trenger det.

Slik er det ikke i dag. På for mange områder er ikke dagens tilbud og tjenester bra nok. Vi leser om det i avisene. Vi hører om det fra venner og kjente. Eller vi opplever det selv.  

Derfor skal vi de neste årene også ta et krafttak for de eldre. Vi innfører en verdighetsgaranti som styrker de eldres rettigheter. Og vi bygger sykehjemsplasser og omsorgsboliger.  

Fram til 2015 skal vi etablere minst 12.000 flere omsorgsplasser. Viser det seg at vi trenger flere enn dette, må vi bygge enda flere. Kommunene skal få tilskudd til det antall sykehjemsplasser og heldøgns omsorgsboliger som er nødvendig for å sikre nok kapasitet.

Så skal vi bygge nye sykehus. De siste ukene har det vært mest spørsmål om vi skal legge ned sykehus. Det skal vi ikke. Men vi skal bygge nye.

De siste årene har vi fått flere nye sykehus med fantastisk kvalitet. Et kvarters kjøretur herfra ligger Akershus universitetssykehus (AHUS), som er av de mest moderne og teknisk avanserte sykehusene vi har. I Trondheim har vi St. Olavs Hospital. Det blir ny barneavdeling i Ålesund. Vi er i gang i Bodø, og starter i høst i Vesterålen. 

Flere vil komme de neste årene. Vi bygger opp flotte og teknisk avanserte sykehus som vil gi den enkelte av oss et bedre tilbud. Og vi er i gang med en samhandlingsreform som vil gjøre at vi får et bedre helsetilbud nærmere der vi bor. For å skape et helsetilbud som henger sammen.

Men selv om ingen sykehus skal legges ned, betyr ikke det at vi skal stoppe alle forandringer. For samfunnet endrer seg. Teknologien endrer seg. Infrastrukturen endrer seg. 

Når ny kunnskap og nye teknologier gir oss nye muligheter til å behandle kreft, så har det betydning. Når Helsedirektoratet mener det er behov for nye kvalitetskrav til fødeavdelinger så har det betydning.

Vi vil alle ha best mulig behandling. Det gjør behandling stadig mer spesialisert. Derfor har vi slått klart fast i Soria Moria-erklæringen at vi må ha en bedre arbeidsdeling mellom sykehusene. At noen må gjøre andre oppgaver enn i dag. Og at heller ikke akuttfunksjoner og fødetilbud kan være ved alle sykehus. Ikke for å spare penger. Men for å bidra til bedre fagmiljøer med spisskompetanse og gi et enda bedre helsetilbud.

Jeg skjønner at dette ikke er enkelt. Det er få ting som vekker større engasjement i lokalmiljøer enn når folk føler utrygghet om sykehus. Det er ikke rart. For helsa er det viktigste vi har. Derfor skal vi være forsiktige. Vi skal ikke skremme noen, men må sørge for gode prosesser og dialog før endringer gjøres.  

Vi skal også bygge kunnskapssamfunnet. Skoler, høyskoler og universiteter. Derfor har vi en låneordning for skolebygg.  

Og vi bygger høgskole og odontologibygg i Bergen. Sentralbygg i Sogn og Fjordane og lærerutdanning i Vestfold. 

Og vi satser på teknologi. Ikke minst ved å gi alle husstander, private og offentlige virksomheter tilgang til et framtidsrettet høyhastighetsnett.  

Her har vi lykkes godt. 99,8 prosent av befolkningen har tilgang til bredbånd – ikke minst fordi regjeringen har bidratt med penger der det er ulønnsomt å bygge ut.

Kunnskap og teknologi er en helt avgjørende forutsetning for å bygge landet videre. Og enda viktigere enn byggene er at de fylles med et godt innhold. Lærere, professorer og studenter i utdanningsinstitusjonene. Kvalifisert og kompetent personell i sykehjem og i sykehus.

Siden vår regjering tok over er det ansatt 65 000 flere i norske kommuner. Dette er helse- og omsorgsarbeidere, lærere og barnehagepersonell. Dette er bedre tjenester og bedre tilbud til folk der de bor. Det vil bli enda flere i årene framover.

d          Vi skal bygge et bærekraftig samfunn.

Så har vi en oppgave som ikke var like framtredende på Einar Gerhardsens tid. Men som vi i dag vet at er helt avgjørende for både vår egen og hele klodens framtid. Det er klimaproblemene.  

Vi vet i dag at vi er helt nødt til å redusere utslippene av klimagasser dramatisk. Skal vi klare å få redusert utslippene så mye som FNs klimapanel sier er nødvendig, har vi en formidabel oppgave foran oss.

Derfor har vi satt oss de mest ambisiøse klimamålene i verden. Vi skal overoppfylle klimaforpliktelsene våre. De neste ti årene skal vi redusere utslipp tilsvarende 30 prosent av det vi slipper ut totalt.  

Skal vi løse disse problemene er vi helt nødt til å utvikle nye teknologi.  

Å bygge landet handler også om dette.  

Det som er i gang på Mongstad er av våre aller største byggeprosjekter. Og et av Europas største innen miljøteknologi.  

I løpet av de neste par årene skal vi ha ferdig et teknologisenter som vi håper vil bringe verden et langt skritt videre for å fange og lagre CO2.

Teknologien og erfaringene vi henter her er ikke først og fremst viktig for utslipp i Norge. Men for å bidra til store internasjonale klimakutt. Å rense såkalte punktutslipp er helt avgjørende for å få bukt med klimaproblemene.

Verdens 4000 største punktutslipp står i dag for 40 prosent av de globale utslippene av CO2. Av de aller største punktutslippene er Secunda-anlegget i Sør-Afrika. Jeg besøkte dette anlegget i 2008, og det vi ser der er nesten uvirkelig. Dette anlegget lager petroleum og diesel fra kull, og er viktig for Sør-Afrikas økonomi.

Men dette ene verket slipper ut 60 millioner tonn CO2 i året. Dette er alene mer enn de totale norske utslippene. Anlegget eies av det sørafrikanske selskapet Sasol. Og i dag ser vi at dette selskapet følger veldig nøye med på hva vi gjør på Mongstad. Så interesserte er Sasol, at de ønsker å delta, og forhandler i dag om å gå inn på eiersiden.

Vi er ikke i mål. Men lykkes vi, er det et veldig stort og viktig framskritt for hele Mongstadprosjektet.  

Skal vi bygge landet for en moderne tid – for vår tid - må det også bety miljøprosjekter.  

4       Prioriteringer

Kjære landsstyre

Skal vi få til alt dette, så er vi nødt til å satse på fellesskapet. De store pengene må brukes på de store oppgavene. Det var dette løftet vi ga til velgerne og som vi vant på både i 2005 og 2009.

Høyrepartiene prioriterer annerledes. De bruker de store pengene på skattekutt. Da kan de ikke samtidig bruke dem på jernbane, på sykehus og på miljøteknologi. Derfor er å bygge landet et rødgrønt prosjekt.

I talen fra 1955 sa Einar Gerhardsen det slik:

”Vi må minne våre politiske motstandere om at selv ikke de kan klare å bruke mer penger til alle gode formål og samtidig sette skattene ned. De får bestemme seg for det ene eller det andre.” Jeg synes det er drivende godt sagt. Det var sant da, og det er sant nå.  

Arbeiderpartiets og regjeringens prioritering er klar. Vi har prioritert de store oppgavene. 

De offentlige investeringene var i fjor på det høyeste nivået på 20 år, målt som andel av fastland-BNP. Målt i faste kroner har de økt med 30 prosent siden 2005.

Hadde Høyre fått bestemme, hadde dette vært annerledes. De lovte 20 milliarder kroner i årlige kutt i skattene i 2005. Da hadde vi hatt hundre milliarder mindre å investere for. Å bygge skoler for. Å bygge veier og sykehus for.

”Det er den letteste sak i verden å få skattene ned”, sa Einar Gerhardsen. ”Stat og kommuner kan bruke mindre penger til bygging av skoler, til utdanning av lærere, til anlegg og vedlikehold av veier, til utbygging av elektrisk kraft og til boligbygging. Ønsker en det, kan skattene bli lavere.”

Det er det motsatte av det vi ønsker.  

Men også vi vet at vi ikke får til alle ting samtidig. 

Gerhardsen og hans finansministre Brofoss og Bratteli visste veldig godt at oppgavene de sto overfor krevde klare prioriteringer og orden i økonomien.

”Makter vi ikke den oppgaven -”, sa Gerhardsen om den tidens diskusjoner om orden i økonomien, ”- kan det få alvorlige skadevirkninger både for sysselsettingen, levestandarden og utbyggingen av landet.”  

Og i dagens situasjon er vi spesielt sårbare for akkurat det. For vi har vært gjennom en periode med finanskrise. Og vi har penger på bok. Da har det vært både riktig og nødvendig å bruke penger. Slik har vi unngått et kraftig tilbakeslag.

Vi må ta vare på arbeidskraften i krisetider.  Men når tidene blir bedre kan vi ikke bruke like mye. For høy oljepengebruk vil kunne gi et særnorsk høyt rentenivå og høyere kronekurs. Da svekker vi næringslivets evne til å konkurrere. Det er farlig for arbeidsplassene. Setter vi renta i spill, setter vi både velferden og utbyggingen i spill.

Oljeinntektene finansierer nå hver 8. utgiftskrone på offentlige budsjetter. Framover må vi holde igjen.  Da må vi gjøre krevende prioriteringer. Vi skal gjøre det viktigste først. Da må det som er mindre viktig vente.

Og ikke minst må vi hele tiden finne nye måter å gjøre ting smartere, bedre, mer effektivt.

Når samfunnet forandrer seg må vi også forandre oss. Og vi som er forsvarere av velferdsstaten må alltid ha et kritisk blikk på å se om tingene er organisert mest hensiktsmessig. Og om vi bruker pengene riktig.

5       Avslutning

Vi er fortsatt i starten av 4-årsperioden. Men arbeidet for å vinne valget i 2013 starter nå. Vi skal bruke de neste tre og et halvt år godt. Forskjellene skal merkes. På jernbanen. I eldreomsorgen. I klimapolitikken.  

Vi rekker ikke alt vi ønsker å gjøre fram til 2013. Derfor skal vi kjempe som løver for å vinne også det neste valget. Vi vet det er mulig. 

Göran Persson vant en formidabel valgseier i 2002 etter at partiet hans hadde vært i regjering i åtte år. Oppskriften hans var å være ”stolt, men inte nøjd”. Stolt over det han hadde fått til, men utålmodig etter å komme videre.

Vi skal vise at vi kan like bra. For vi har så veldig mye ugjort – så veldig mye vi vil gjøre.

Som Einar Gerhardsen, bygger også vi ut sosiale ordninger, industri og kraft. Som Trygve Bratteli, bygger også vi ut infrastruktur. Som Gro, bygger vi velferden videre og skaper det bærekraftige samfunn. 

Vår oppgave er som alle gode forvalteres: Å videreføre arven i enda bedre stand enn da vi tok over. Når arven er det norske sosialdemokratiet, er det en formidabel oppgave. 

Vi er i gang. La oss brette opp ermene og gjøre vårt beste - også i fortsettelsen.

Takk for oppmerksomheten.