Innlegg i trontaledebatten 2011

President,

22. juli satte Norge på en svært hard prøve.
Få land er i fredstid utsatt for en mer grusom terrorhandling.

I dag, drøyt to måneder senere, kan vi slå fast at det norske demokratiet besto prøven.
Det norske folk svarte umiddelbart og unisont.
Massiv ondskap ble møtt med overveldende omsorg.
Folkeviljen slo ring om fellesskapet, åpenheten og toleransen.

Siden er livet gradvis normalisert. Hverdagen har vendt tilbake.
Ikke den samme hverdagen som før 22. juli. Norge blir aldri helt som før.
Hver og en av oss er merket. Vi bærer arr etter den svarte fredagen.
De som mistet en av sine kjære, alle som ble såret. Redningsmannskapene.
Alle vi andre.
Ingen har gått upåvirket videre.

22. juli er en ballast som preger oss. Hva vi sier og hva vi gjør. Holdningene våre.
Derfor vil Norge for alltid preges av angrepet.
22. juli har allerede lagt seg som en tung årring til nasjonens vekst.
Flere årringer kommer til etter hvert som vi trekker nye lærdommer.
La meg gi to eksempler.

Angrepene var politisk motivert og rettet mot Arbeiderpartiets ungdomsbevegelse AUF og regjeringskvartalet.
Men det norske folk oppfattet det raskt som et angrep mot grunnleggende norske verdier og det brede norske fellesskapet.
Det er en erfaring som ikke kan viskes ut.

For det andre.
Samholdet etter 22. juli vakte oppsikt i utlandet, og vil for lang tid prege bildet av oss ute.
Dette er to eksempler på at Norge ikke blir som før.
Eksemplene illustrerer også at det har grodd noe verdifullt ut av måten vi møtte terroren på.
Det skal inspirere oss i fortsettelsen.
I smått og stort skal vi styrke demokratiet, bevare åpenheten og skape trygghet.
Vi må videre, men aldri glemme.

President,
I dag vil jeg takke Stortinget.
De politiske lederne viste evne og vilje til å stå samlet da nasjonen trengte enhet.
Dette kom også til syne da 22. juli-kommisjonen ble oppnevnt.
Kommisjonen ble oppnevnt av regjeringen i nær kontakt med Stortinget, og i tråd med det et samlet politiske Norge varslet bare fem dager etter ugjerningen.

La meg nok en gang understreke at vi ikke venter med å gjøre nødvendige forbedringer til kommisjonens arbeid er ferdig.
Vi har fra dag én varslet at det som bør forbedres tidligere, vil bli forbedret
idligere.
Det har vi fulgt opp, og det vil vi følge opp.

Blant annet har vi styrket Oslopolitiet og helikopterberedskapen.
Og Politiets beredskapstropp vil få økte bevilgninger i budsjettet som legges fram for Stortinget på torsdag.
I budsjettet foreslår vi også å styrke Politiets Sikkerhetstjeneste PST.
Justisministeren vil si mer om dette og andre tiltak senere i debatten.

Siden 22. juli har ulike medier jobbet systematisk med å etterprøve beredskapen i forkant av terroranslaget, måten myndighetene håndterte de første kritiske timene og vår evne til å trekke lærdom i ettertid.
Det er jeg glad for.
Det er en del av et åpent demokrati at mediene avdekker kritikkverdige forhold.

En annen del av demokratiet er at ansvarlige politikere ikke trekker vidtrekkende og bastante konklusjoner før alle fakta er på bordet.
Før vi ser hele sammenhengen.
Begge deler er like viktig.
Men balansen kan være krevende.
Å avstå fra å kommentere kan oppfattes som ansvarsfraskrivelse.
La meg derfor slå fast med bred penn:

Ansvaret er mitt.
For politiet, helikoptrene, sykehusene og Forsvaret.
Jeg tar ansvaret. For det som fungerte, og for det som må forbedres.
Jeg er ydmyk for at ikke alt fungerte så godt som det burde i de kritiske timene den 22. juli.
Derfor skal vi lære. Og vi skal forandre for å øke tryggheten.
Jeg skjønner at mange er utålmodig, men igjen:
Jeg advarer mot å trekke de endelige konklusjonene før vi ser hele bildet.
Da skal vi til gjengjeld handle resolutt.
Slik vi allerede har gjort med helikopterberedskapen og politiet.

Vi skal lære av 22. juli.
Vi skal bruke lærdommen til å styrke vår evne til å møte framtidige kriser.
Jeg er glad for at 22. juli debatteres seriøst og engasjert.
Det er et uttrykk for at det norske folk har levd opp til løftet om at svaret på vold er mer demokrati og mer åpenhet.
Det gjelder å ha sansene åpne for alle tegn til ekstremisme.
Å møte hatefulle ytringer med argumenter.
Slik kan alle bidra til å fange opp de som står i fare for å krysse grensen fra ytterliggående meninger til ekstreme handlinger.
Jo flere som har øyne og ører åpne, jo større er sjansen for at samfunnet på et tidlig stadium kan gripe inn.

President,
Etter 22. juli har det med ulike innfalsvinkler blitt stilt spørsmål ved om Forsvaret i større grad og raskere kunne støttet politiet.

Det er en viktig debatt fordi terroren som fenomen utfordrer vår klare oppfatning av hva politiet skal gjøre og hva Forsvarets oppgave er.

De fleste terrorangrep vil være grove kriminelle handlinger, og derfor politiets oppgave å håndtere.

Alle Forsvarets ressurser kan på anmodning stilles til rådighet for politiet.
Litt forenklet baserer vi vår oppgavedeling på at politiet skal forebygge kriminalitet, mens Forsvaret skal forebygge krig.
Det er det ingenn grunn til å rokke ved.
Grensen er prinsipielt viktig, og operativt riktig.
Men vi må forholde oss til at terroren utfordrer en slik logikk.
Terror er i sin gjerning en kriminell handling mot verdier og mennesker.
Men terror er også en form for krig.

Alle som så regjeringskvartalet etter 22. juli fikk med rette assosiasjoner til en krigsskueplass.
Og massakren på Utøya forårsaket død og skader vi bare forbinder med krigshandlinger.
Dette er slik vi kjenner terrorens ansikt fra andre deler av verden.

Hvordan, og i hvor stor grad, kan vi ta i bruk Forsvarets materiell, kompetanse og personell i bekjempelsen av terror uten å krysse grenser vi ikke ønsker å krysse?
Forsvarets bidrag til sivil beredskap skal ikke være styrende for utviklingen av Forsvarets struktur og kapasitet.
Men det er viktig at Forsvarets ressurser innrettes og organiseres for også å gi best mulig bistand når en ny krise oppstår.

For eksempel etablerer nå Forsvaret en beredskap med to av sine Bell helikoptre på Rygge flystasjon.
Disse kan yte støtte til politiet.
Dette innebærer en vesentlig styrket beredskap.
I tillegg vil vi klargjøre retningslinjene for politiets adgang til å bruke redningshelikoptrene.
Målet er at politiet lettere skal kunne ta i bruk disse helikoptrene i akutte situasjoner.

Vi har dessuten etablert en felles analyse-enhet mellom Politiets sikkerhetstjeneste og Forsvarets Etterretningstjeneste.
Dette samarbeidet mellom E-tjenesten og PST vil vi forsterke.
Det er også viktig å se politiets og Forsvarets kapasitet utenfor hovedstadsområdet i sammenheng.

Regjeringen skal legge fram en ny Stortingsmelding om samfunnssikkerhet og langtidsplan for Forsvaret våren 2012.
Jeg varsler i dag at Forsvarets bistand til det sivile samfunn i akutte krisesituasjoner vil bli et viktig tema i disse planene.

President,
Tre år etter at Lehman Brothers gikk konkurs er internasjonal økonomi igjen i urolig farvann.
Situasjonen er meget alvorlig.
I 2008 handlet det om å redde bankene.
Nå handler det om å redde land.
Det er enda mer alvorlig.
I 2008 stoppet finansmarkedene nærmest å fungere.
En hel verden ble rammet.

I Norge klarte vi å dempe fallet.
Fordi vi møtte krisen med handling. Med stabil ledelse. Med massive tiltak.
Høyrepartiene sa først at vi gjorde for mye.
Så sa de at vi gjorde for lite for sent.
Men tiltakene kom i rett tid. Og de var riktig dosert.

Problemet nå er at mange land er fanget i en farlig økonomisk felle.
De har høy ledighet. Og de har lav vekst.
Da burde de ha brukt mer penger. Men det kan de ikke.
Fordi de har for stor gjeld.
Veien ut av krisen kan ikke bare gå via offentlig innsparing.
Banker og andre private må ta sin del av ansvaret.
De har ansvar for å vurdere risiko når de låner ut penger.
Det kan ikke være slik at de private tar gevinsten når det går godt.
Og at fellesskapet dekker tapet når det går dårlig.

Hva er så lærdommen og de politiske konsekvensene for Norge?
Jeg vil si det er særlig fire ting:

For det første må vi holde orden i økonomien.
Regjeringen vil aldri gamble med arbeidsplassene i industrien. I reiselivet. I marin sektor.
Fordi arbeid til alle er vår jobb nummer 1.

For det andre skal vi være stolte av den norske modellen.
Som har vist seg god – også gjennom kriser.
Vi har høy yrkesdeltakelse, gode velferdsordninger, et bredt skattegrunnlag og et
fornuftig skattenivå.
Og vi har et godt samarbeid med partene i arbeidslivet.
Det gjør at vi er bedre rustet til å håndtere vanskeligere tider.

For det tredje:
Vi som ønsker sterke offentlige velferdsordninger må være pådrivere for fornyelse av offentlig sektor.
Derfor fornyer og omstiller regjeringen offentlig sektor.
Pensjonsreformen. Uførereformen. Omlegging av kontantstøtten. Samhandlingsreformen.
Dette er tunge og krevende omstillinger.
Men de er helt nødvendige for å bevare de trygge fellesløsningene.

Riktigere bruk av offentlige penger gjør at vi kan bruke mer penger på områder vi vil styrke.
Kunnskap og utdanning er et prioritert område.
En god skole for alle er en bærebjelke i et godt samfunn.
Det er gledelig at norske elever nå ligger over OECD-gjennomsnittet i lesing, og kun bak Finland i Norden.
I matematikk er det merkbar framgang, og i naturfag er Norge blant landene som har hatt sterkest framgang siden 2006.
Dette er resultater som inspirerer oss til å satse enda sterkere.
For å styrke lærerutdanningen.
Tilpasse undervisningen både for de som sliter og de som trenger større
utfordringer.
Og for å pusse opp skolebygg og bygge nye.

For det fjerde:
Den internasjonale gjeldskrisen innebærer det endelige farvel til høyresidens uansvarlige skattelettepolitikk.
Noen land har trodd at det går an å ha velferdstjenester på nivå med de nordiske,
men et skattenivå på nivå med det amerikanske.
Det går ikke.
Det har de siste måneder og år tydelig vist oss.
Å bruke titalls milliarder kroner på lavere skatt rammer vår evne til å finansiere velferden.
Slike kutt er uansvarlige og usosiale.
For vi skal ikke bare opprettholde velferden.
Vi skal forbedre den.
Gjøre skolen bedre og bygge ut eldreomsorgen.
Satse på forskning som bidrag til ny kunnskap og arbeidsplasser.
Bygge veier og jernbane.
Dette skal vi følge opp i statsbudsjettet som kommer på torsdag.

President,
Det er bred enighet om sentrale spørsmål i norsk politikk.
Det skal vi være glade for.
Det skaper forutsigbarhet og stabilitet i styringen av landet.
Det er en oppgave for et samlet politisk Norge å ta vare på enigheten.
Samtidig skal vi føre ærlige politiske debatter om det som skiller.
Det klargjør alternativene.
Og gir velgerne reelle valg.
Noe som er en klar fordel for et levende folkestyre.

Jeg er derfor glad for at opposisjonen nå tar til orde for at de vil avklare hva som er deres regjeringsalternativ foran valget i 2013.
Dagens regjeringspartier har i seks år vist at vi er troverdige regjeringspartnere.
Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet avklarte i god tid før valget i 2005 vår felles
holdning i viktige spørsmål der det var uenighet mellom partiene.
NATO, EØS, EU, skattenivå, oljepengebruk.
Vi gjorde det av respekt for velgerne.
Og fordi det var viktig for Norge.

På samme måte håper jeg opposisjonspartiene i god tid før valget i 2013 avklarer sin felles holdning i viktige spørsmål der de er uenige.
Ingen forventer en fullstendig felles regjeringsplattform.
Men på en del områder der de er uenige om viktige veivalg for landet er det viktig for velgerne å få avklart hva de mener.
Bruken av oljepenger, selve grunnmuren i den økonomiske politikken.
Skattepolitikken, der det skiller titalls milliarder kroner mellom partiene.
Og om vi skal ta den store klimatrusselen på alvor.

President,
La oss ved innledningen til denne sesjonen ikke glemme verdens store utfordringer.
Å bekjempe fattigdom er det første og største av FNs tusenårsmål.
Nylig fikk vi oppsiktsvekkende gode nyheter.
Siste år døde 600.000 færre barn.
Og 70.000 færre mødre.
Sagt på en annen måte:
600.000 flere barn fikk selve livet i gave.
Og 70.000 flere kvinner fikk oppleve livets under.
Å kjenne varmen fra sitt nyfødte barn.
Et sterkere uttrykk for at verden går framover finnes knapt.

Jeg er glad for at Norge bidrar aktivt.
Ikke minst gjennom arbeidet med å vaksinere verdens barn.
Ved å støtte opp om det internasjonale Vaksinefondet, et fond som ledes av
Dagfinn Høybråten på en solid måte.

President,
Finanskrisen i 2008 påkalte ansvarlighet og samlende politiske løsninger.
22. juli gjorde det i ekstra stor grad.
Ny økonomisk uro må møtes med tilsvarende fasthet.
Stortinget har tatt ansvar før.
Jeg er trygg på at det vil skje igjen.

Jeg ser fram til et konstruktivt samarbeid med Stortinget.