Tale ved lysmesse i Oslo Domkirke

Deres Majestet,
kjære alle sammen,

To dager etter tragedien søkte vi sammen her i Domkirken.
Vi var i sjokk.
Uten fotfeste.

Hvordan ville livene våre bli?
Hva ville skje med Norge?

Når jeg står her i dag er jeg full av følelser.
Av sorg, av medfølelse og av… stolthet.

Julen blir for mange et gjensyn med alt det vonde fra i sommer.

Medfølelsen med de pårørende, etterlatte og skadde er desto større.

De som mistet en av sine kjære skal vite at vi ikke har glemt deres sorg.

Jeg er stolt av Norge etter 22. juli.

Våre felles verdier er tryggere bardunert nå enn før tragedien.

De ansatte i regjeringskvartalet,
Alle redningsmannskapene,
Frivillige over hele landet,
Så mange er rammet.
Så mange har bidratt.

Det gjelder ikke minst dere i AUF.

Som aldri slutter å støtte hverandre.

Og som snakker om vonde dilemmaer med klokskap og verdighet.

Jeg har sjelden vært så stolt som da Vegard Wennesland i høst kommenterte kjennelsen om at gjerningsmannen anses strafferettslig utilregnelig.

Lederen av AUF i Oslo sto fjellstøtt på rettsstatens grunn og sa:
Dette er det domstolen som avgjør.

Mange voksne politikere hadde mye å lære av Vegard den dagen.

Siden i sommer har tusenvis av unge meldt seg inn i AUF, Natur og Ungdom, KFUM og andre ungdomsorganisasjoner. 

Vi skal applaudere dem inn.

De er nå blitt en del av de små fellesskapene i Norge.
I idrettslaget, på skolen eller i menigheten. 

Å jobbe skulder ved skulder skaper tillit.
Og tillit skaper trygghet.

Derfor er Operasjon Dagsverk demokrati.

Å organisere kakelotteri i fotballklubben er demokrati.

Å stå på stand er demokrati.

22. juli lærte oss at vi bare har dette ene sårbare livet.

Å bry seg om hverandre er nestekjærlighet.
Å se en som trenger støtte er solidaritet.

La meg fortelle en slik historie.

I høst snakket en mor på TV om savnet etter sin yngste datter Andrine.
Andrine ble drept på Utøya.

En av dem som så på var Cathrine.
Hun tok sjansen, og skrev til den fremmede kvinnen på Facebook.

De første famlende ordene ble starten på noe vakkert.

To ukjente har blitt nære venner.

Fordi Cathrine vant over frykten for å trenge seg på.

Og fordi Unni åpnet døren.

Minnene etter de unge som døde skal vi for alltid ta vare på.

Minnene er våre dyrebare skatter.

Den lille hånden.
Første skoledag.
De håpløse forelskelsene

Husk at minnene er like sanne nå som før.
Og like verdifulle.

Som Lars Saabye Christensen skriver:
Sorgen har ingen tilbakevirkende kraft.

Til de av dere som går på skole vil jeg si dette:

Å lese lekser er å investere i fremtiden. 
Kunnskap former fremtiden deres. 

Det er bruk for dere alle.
Omsorgsarbeidere, ingeniører og norsklærere.

Jeg er sikker på at de som gikk bort ville ha ønsket at dere blir enda mer aktiv enn før.

Går på møter.
Argumenterer.
Og leser lekser.

Kjære alle sammen,

I dag er årets mørkeste dag.
I morgen lysner det igjen.

Mange av dere har opplevd det uvirkelige.
Og maktet det umulige.

Nå fortjener dere en fredelig jul.
Og riktig mye lys i det nye året.