Frisak: Innlegg i høring om 22. juli-redegjørelsene

Sjekkes mot fremføring

Jeg takker for muligheten til å redegjøre for viktige sider ved Statsministerens kontors arbeid med beredskapsspørsmål den tiden jeg har sittet som regjeringsråd.

Jeg ser fram til å svare på de spørsmål komiteen ønsker belyst i tilknytning til de tragiske hendelsene 22. juli 2011, hvor også Statsministerens kontor mistet en medarbeider.

Som regjeringsråd er jeg den øverste leder for den faste administrative staben ved SMK. Jeg tiltrådte som regjeringsråd 15. november 2001, to måneder etter terrorangrepene i USA den 11. september. Som regjeringsråd har jeg også det øverste administrative ansvaret for beredskap ved SMK. SMKs beredskapsoppgaver innebærer å legge til rette for at statsministeren og regjeringen kan videreføre sitt arbeid i ulike krisesituasjoner og ved forskjellige trusselscenarier. Dette innebærer for eksempel å planlegge for at vi også i krise kan ivareta stabsoppgaver for statsministeren. Det omfatter også sekretariatsfunksjoner for regjeringen og statsrådet, samt å sørge for at statsministeren og regjeringen kan arbeide fra sikre lokaler. Flere av oppgavene utføres i samarbeid med politiet og Forsvaret.

I 2001 var beredskapsplanene og sikkerhetsarbeidet for regjeringen i stor grad knyttet opp mot et trusselscenario basert på den kalde krigen. Og omfanget av planer var svært begrenset.

Det endrede trusselbildet gjorde at vi så behov for en intern gjennomgang av egne sikkerhets- og beredskapssystemer. Det ble derfor lagt ned store ressurser i å oppgradere og modernisere SMKs eget planverk, samt i nødvendig utstyr og andre tiltak.

Det avtegnet seg samtidig et behov for en større gjennomgang av ulike forhold som gjaldt regjeringens sikkerhet, i samråd med andre ansvarlige aktører. Det var nødvendig for å gjøre et helhetlig arbeid. Høsten 2002 fikk jeg daværende statsminister Bondeviks samtykke til at SMK tok initiativet til å iverksette prosjektet «Regjeringens sikkerhet».

Sikkerhetsprosjektet kom i gang i 2003. Det ble etablert to referansegrupper for prosjektet. Den første, overordnede, gruppen besto av meg selv, assisterende departementsråd i Justisdepartementet, departementsråden i Forsvarsdepartementet, utenriksråden, forsvarssjefen, politidirektøren og konstituert sjef for PST, som tiltrådte etter prosjektstart. Selve prosjektet ble organisert under Politidirektoratet, men i samarbeid med forsvarsjefen. Det var flere arbeidsgrupper med deltakelse fra blant annet politiet, PST, Forsvaret, Statens forvaltningstjeneste og Statsbygg.

Prosjektet ble gitt et omfattende mandat. Hovedpunktene var:

• Beskrivelse av det aktuelle trusselbildet og forventede utviklingstrekk.
• Beskrivelse av tiltak for sikring av lokaler og bygninger som til daglig benyttes av regjeringens medlemmer, og å gi en anbefaling om utbedring av disse tiltakene.
• Operasjonsplan for sikring og beskyttelse av regjeringskvartalet, departementer utenfor kvartalet og regjeringens representasjonsbolig.
• Det ble besluttet at prosjektet skulle utvides til også å omfatte risiko knyttet til det å ha posisjon som statsråd, etter drapet på Sveriges utenriksminister og drapstrusler mot statsråder i Norge.
• Prosjektet har også flere høyt graderte delplaner, blant annet knyttet til evakuering av regjeringen.

Som det fremgår var det altså regjeringens sikkerhet som var prosjektets mandat og ikke en total gjennomgang av sikkerhetsspørsmål i sentraladministrasjonen eller beredskapen i samfunnet for øvrig.

Prosjektets anbefalinger ble overlevert til den overordnede referansegruppen våren 2004. Anbefalingene besto av en hovedrapport og ulike delrapporter med tiltak under flere departementers ansvarsområder.

Hovedkonklusjonene ble behandlet i Regjeringens sikkerhetsutvalg i august 2004, hvor også moderniseringsministeren var til stede.  Deretter ble saken behandlet i en samlet regjering. Det ble gitt politisk tilslutning til prosjektets hovedanbefalinger, og til at oppfølgingen skulle følge den vanlige ansvarsdelingen mellom departementene.

Statsministerens kontor sendte deretter i september 2004 brev til samtlige departementer med en orientering om prosjektet og forventninger til departementenes beredskapsarbeid for å kunne understøtte Regjeringen i kriser. I tillegg ble det sendt egne brev til Justisdepartementet, FAD, Forsvarsdepartementet og UD som hadde særskilt gjennomføringsansvar.

SMK fulgte selv opp de tiltakene som lå under SMKs eget ansvarsområde. Dette omfatter blant annet anbefalinger som gjaldt evakueringsplaner for regjeringen.

Dette arbeidet hadde kontoret god nytte av 22. juli 2011. Kommisjonen viser i sin rapport til at Statsministerens kontor lenge før 22. juli hadde utarbeidet planer for og øvd på utflytting fra regjeringskvartalet i en krisesituasjon. Det gjorde kontoret godt rustet til å håndtere situasjonen som oppstod da høyblokken ikke lenger kunne benyttes av statsministeren og regjeringen.

Delrapporten som gjaldt fysiske og tekniske sikringstiltak i regjeringskvartalet ble meget omfattende. Rapporten inneholdt nærmere 200 tiltak, hvorav ett viktig tiltak var anbefalingen om stenging av Grubbegata.

For SMK var det sentralt  at ansvaret for den videre oppfølgingen ble tydelig plassert hos de ansvarlige departementene. SMK hadde som nevnt ansvar for oppfølging av egne tiltak, men ut over dette fulgte SMK deretter øvrige deler av prosjektet fra et overordnet nivå, for å sikre at prosjektet hadde ledelsesforankring og for å være sikker på at gjennomføringsansvaret var forstått.

Det ble derfor i 2005 og 2006 gjennomført statusgjennomganger med FAD. Her var departementets øverste administrative ledelse til stede.

Dialogen med Oslo kommune i 2007 og 2008 har statsråd Schjøtt-Pedersen allerede redegjort for i sitt innlegg.

Våren 2008, samtidig som det forelå et reguleringsvedtak i Oslo kommune om stenging av Grubbegata, så vi et behov for at det ble gjort en total gjennomgang av prosjektet. Dette for å vurdere fremdriften, behov for eventuelle justeringer i tiltakene og andre prioriteringer. SMK var opptatt av effektiv gjennomføring av tiltakene for å sikre regjeringen. Berørte departementer og Politidirektoratet ble derfor innkalt til et møte på ledelsesnivå på SMK. Et formål med dette møtet var også å klargjøre at det ikke lenger var naturlig at det var SMK som fulgte opp prosjektet på overordnet nivå. Dette for å sikre at Justisdepartementet tok en tydeligere overordnet rolle i oppfølgingen av prosjektet, sett i lys av at departementet hadde ansvaret for politiet, PST og for en overordnet samordning av arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap. Jeg registrerer at det i 22. juli-kommisjonens rapport framgår at møtedeltakerne har ulik erindring fra møtet og hva som ble avtalt der. Mangel på synlig oppfølging gjorde uansett at SMK i 2009 gjentok henstillingen til Justisdepartementet, som da umiddelbart sendte et oppdragsbrev til Politidirektoratet.

Jeg har merket meg at når det gjelder SMKs rolle, har kommisjonen i sin oppsummering spesielt vist til to forhold:

Det ene er at verken ledelsen i FAD eller ved SMK ved oppstarten av prosjektet, eller ved regjeringsskiftet i 2005, synes å ha tatt inn over seg de problemer overdrevent hemmelighold ved prosjektet ville kunne medføre. Det er riktig at Statsministerens kontor ga uttrykk for at «need to know»-prinsippet skulle følges. Dette prinsippet innebærer at de som trenger informasjon, må få den. Samtidig var vi opptatt av at opplysninger om alvorlige sårbarheter i regjeringskvartalet ikke skulle komme på avveie og misbrukes, med de konsekvenser det kunne få.

Jeg orienterte statsminister Stoltenberg om hovedpunktene i prosjektet kort tid etter at han tiltrådte som statsminister høsten 2005. Den nyutnevnte regjeringen fikk også en orientering om prosjektet. Statsråd Grande Røys la våren 2006 frem et regjeringsnotat hvor sikkerhetsprosjektet var omtalt.

Det andre forholdet kommisjonen trekker frem er at det over tid fant sted en tiltakende ansvarspulverising. Kommisjonen viser til at SMKs sterke engasjement de to første årene kan ha bidratt til å passivisere Justisdepartementet og til dels ledelsen i FAD. Kommisjonen mener videre at da SMK trakk seg tilbake, var det ingen som tok et tilsvarende overordnet ansvar for oppfølging av prosjektet. SMK har hele tiden vært opptatt av klare ansvarsforhold, noe som blant annet klart fremgikk av SMKs brev til departementene om gjennomføringsansvar i september 2004. SMK engasjerer seg ofte i saker som gjelder andre departementers ansvarsområder. Etter min erfaring bidrar dette ikke til ansvarsfraskrivelse hos departementene, snarere tvert i mot. Det oppfattes ikke å skape tvil om de konstitusjonelle ansvarsforhold.

I ettertid har jeg selvsagt stilt meg spørsmålet om det er noe som burde ha vært gjort annerledes før 22. juli 2011. Mye var gjort for å bedre sikkerheten i regjeringskvartalet, men 22. juli vil alltid minne oss om at Grubbegata ennå ikke var stengt. For meg er den viktigste lærdommen at vi i framtiden må være enda flinkere til å løfte langsiktig beredskapsarbeid opp på dagsorden, også i tider hvor offentlig interesse og politisk oppmerksomhet er rettet mot helt andre saker og temaer.

Det er viktig at vi nå bruker den dyrekjøpte lærdommen fra 22. juli til å bedre samfunnssikkerhet og beredskap slik at vi står bedre rustet framover.