Tale ved utdelingen av Torstein Dales minnepris

 Sjekkes mot framføring

Kjære frivillige,
Kjære alle sammen

Gratulerer med prisen!
Sjelden har en hyllest føltes riktigere.

Å hedre dere frivillige er å gjøre ære på menneskets vilje til godhet - 
Og samtidig gi næring til demokratiets dypeste røtter.

I de kritiske minuttene den 22. juli ble mange satt på ugjenkallelige prøver.
Orden var uten varsel erstattet av kaos.
Fred av frykt.

Hver og en som tilfeldig var ved regjeringskvartalet eller Tyrifjorden måtte ta sin beslutning.
For flere av dere handlet det om liv og død.
Andres liv.
Eget liv.

I dag vet vi svaret.
Dere valgte rett.
I Oslo og rundt Utøya krysset mennesker fryktens grense.
Livredde ungdommer ble brakt i sikkerhet.
Skadde fikk førstehjelp.
Fortvilte fikk trøst.

Siden overtok politi, helsepersonell og ulike hjelpemannskaper.
Det offentlige fellesskapet og den organiserte frivilligheten.
Som er utstyrt og trent for vanskelige aksjoner.

I dag hedrer vi dere som kom alene og først.
Som handlet på instinkt.
Med nakne hender,
uten hjelm og vest.

Vi kjenner ikke alle,
Men vi vet at dere var mange.
Og at dere reddet liv.
Det takker vi dere for.

Også alle dere som bidro via frivillige organisasjoner fortjener hyllest.
Den norske frivilligheten består både av det spontane og det organiserte.
22. juli viste at begge deler er like viktig.

Tiden etter viste hvorfor frivilligheten vil forbli en bærebjelke i demokratiet.

Mennesker fant hverandre på tvers av etniske og religiøse skiller.
Via sosiale medier søkte vi samhold i rosetog og fakkeltog.

Vi gikk ut i gatene som frie og villige mennesker, med et felles ønske om å bidra i en kritisk situasjon.
Ingen myndighet sto bak.
Ingen statsmakt kontrollerte.

Det var frivillige som samlet nordmenn i en av de sterkeste manifestasjonene av fellesskap noensinne.
Bedre enn noe annet viser det hvilken kraft det ligger i frivillighet.

Det går en linje fra rosetoget tilbake til dannelsen av Røde Kors og de andre frivillige organisasjonene.

Den organiserte frivilligheten gjør det mulig for enhver å oppleve fellesskap og tilhørighet.

Alle kan delta, utfolde seg og erfare at det er bruk for dem. 

Frivilligheten inkluderer og integrerer.

Heldigvis har vi en stor og levende frivillig sektor i Norge.

Den omfatter om lag 90.000 lag og organisasjoner.
I sum blir det utført rundt 200 millioner timer frivillig arbeid i løpet av et år.
Nesten annenhver nordmann bidrar.

Dette er imponerende tall som bekrefter det vi vet:
Frivilligheten bærer sivilsamfunnet.

Regjeringens mål er å stimulere til økt deltakelse.
I år bevilger vi 870 millioner kroner til frivilligheten.
Det er en økning på 630 millioner kroner, eller 260 prosent siden 2006.

Likevel:

Intet tall kan fullt ut yte frivillig innsats rettferdighet.
Den virkelige verdien – kjernekapitalen – er de frivilliges egne opplevelser.

Mange setter av både fritid og ferier for å delta.
På festivaler, i besøkstjeneste og som natteravner.
De blir del av et fellesskap som skaper noe stort – for andre og for seg selv.
De gir av seg selv – og blir selv beriket.

I framtiden trenger vi flere, ikke færre fellesskap.
Små fellesskap og store.
Private, frivillige og i regi av det offentlige.

Dette er enda viktigere enn før fordi det moderne Norge favner et stadig større mangfold: 

• Familier med andre etniske røtter.
• Nettsamfunn uten språklige eller geografiske grenser.
• Ulike trossamfunn.

Vår felles jobb er å inkludere alle i det nye norske ”vi”.
Det er ikke en oppgave alene for stat eller privat.
Vi trenger frivilligheten.

Også i arbeidet med å fornye og forsterke velferdsstaten må se enda mer mot de frivillige organisasjonene.

Vi må unngå økt ensomhet.
Vi må gi mer leksehjelp.
Vi må fylle tomrom.

Skal vi lykkes må offentlig omsorg og frivillig innsats spille på lag.

Å utløse potensialet i frivillige og ideelle krefter vil gjøre framtidens Norge tryggere og sterkere.

Takk for oppmerksomheten.