Boligens plass i velferdsstaten

Sjekkes mot fremføring 

 

Gode boligvenner,

Jeg tror alle her husker Thorbjørn Berntsen – ”Leppa fra Grorud” – vel så mye som boligpolitiker, som han huskes som miljøvernminister.

Når Thorbjørn ved regjeringsskiftet i 1986 ble satt på som ny fraksjonsleder i Kommunalkomiteen i Stortinget måtte han gi fra seg sin baby. 

Og han overlot den til meg. 

Under tilsyn. 

Og under hans vinger. 

Siden da har jeg både som boligtalsmann, leder av Arbeiderpartiets forrige boligutvalg og som statsråd hatt et nært forhold til boligsektoren. 

Ikke minst til boligsamvirket. 

Dere har lært meg mye. 

Og dere betyr mye. 

Derfor synes jeg det er spesielt hyggelig å bli invitert hit i dag.

 

#####

 

La oss ta det store bildet først:

Norsk boligpolitikk har vært vellykket.

De fleste bor godt i Norge.

Boligstandarden er høy.

De fleste eier sin egen bolig.

 

De siste årene har imidlertid boligprisene steget.

Det er blitt vanskeligere for mange – særlig unge – å etablere seg i sin egen bolig.

Både Regjeringen og vi i Arbeiderpartiet er urolig over denne utviklingen.

 

Hovedproblemet er at det bygges for få boliger i pressområdene.

Og prisveksten er blant annet et resultat av at etterspørselen etter bolig over tid har vokst mer enn tilbudet av boliger.

Vi trenger derfor en ny giv i boligbyggingen.

Politikerne må selvfølgelig bidra til det.

Men også boligsamvirket må se sin historiske rolle i å bidra til en god forsyning av boliger.

 

#####

 

Bolig er – ved siden av arbeid, utdanning og helse – det viktigste for folks velferd.

Gode boliger er derfor en av grunnpilarene i det norske velferdssamfunnet.

 

Boligmangel ble da også sett som det alvorligste sosiale problemet her i landet i årene etter krigen – særlig i de store byene.

Som på så mange andre områder var Arbeiderpartiet drivkraften bak en boligpolitikk som skulle gi alle et godt tilbud.

Den statlige boligpolitikken og utviklingen av boligsamvirket ble sett som to sider av samme sak.

Husbanken og statlige boliglån ble etablert som statlige redskap.

Boligsamvirket – i nært samarbeid med kommunene – var iverksettere og utbyggere.

Folk skulle kunne eie sin egen bolig – alene eller sammen med andre i samvirket.

 

Dette har vært svært vellykket.

8 av 10 bor i egen bolig.

Boligstandarden er dramatisk forbedret.

Over hele landet.

Bidratt til velstand og gode levekår for folk flest.

 

Det er jo dette som gir menneskene frihet.

Å bo trygt.

Å bo godt.

Slippe å være avhengig av gårdeiere.

Slippe usikkerhet.

 

I dag er Norge blant landene hvor folk bor best i hele verden.

Sammen med full sysselsetting, og godt utbygde skole og helsetilbud for alle, er det en av de fremste uttrykk for at den norske modellen har lykkes.

Så får finansministerkandidat Siv Jensen ha sin personlig avvikende oppfatning om det …

 

#####

 

Boligen er et grunnleggende velferdsgode.

Men også et investeringsobjekt.

For de fleste den største investeringen de noen gang gjør.

 

De siste årene har boligprisene økt.

Det er flere årsaker til det.

Folketallet øker sterkt, særlig i sentrale strøk.

Høy sysselsetting.

Sterk vekst i reallønna.

Lett tilgang på lån.

Og lav rente.

Som også kan trekkes fra i inntektsskatten.

 

Samtidig hadde vi en kraftig nedbremsing i boligbyggingen i kjølvannet av den internasjonale finanskrisen.

Kvalitetskravene til boliger er økt.

Både fra kjøperne.

Og fra myndighetene.

 

Veksten i boligprisene viser store regionale variasjoner.

Etter årtusenskiftet er prisene tredoblet i Rogaland og Hordaland.

Mens de ”bare” er doblet i Hedmark og Oppland.

 

De høye boligprisene gjenspeiles i et høyt gjeldsnivå.

Husholdningenes gjeld er nå i gjennomsnitt mer enn to ganger disponibel inntekt.

Men gjelden er også ujevnt fordelt.

I 2010 hadde 11 prosent av husholdningene en gjeld på mer enn fem ganger disponibel inntekt.

Denne gruppen er særlig sårbar for renteøkninger, inntektsbortfall og fall i boligprisene.

 

Rentebelastningen er likevel lav fordi utlånsrentene er lave. 

Rentebelastningen vil imidlertid kunne øke raskt når renta kommer opp mot et mer normalt nivå.

 

Vi må også stadig minne oss selv om at den sterke oppgangen vi har hatt i norsk økonomi kan snu.

Usikkerheten om norsk økonomi kan øke.

Hvis økt usikkerhet gir virkninger for rente og boligpriser vil høy gjeld gi høy sårbarhet.

 

Også derfor er det så viktig å minne om alvoret ved at det er usikkerhet om hvilken økonomisk politikk en eventuell regjering av Fremskrittspartiet og Høyre vil føre etter valget.

 

#####

 

Anne Beathe vil gå nærmere inn på hovedlinjene i regjeringens boligpolitikk rett etter meg.

 

Mitt poeng er her:

Det aller viktigste i boligpolitikken er at det bygges nok boliger.

Regjeringen legger til rette for det.

I boligmeldingen.

Og i budsjettet.

 

I 2012 ble det bygd flere boliger enn på lang tid.

Veksten fortsetter.

I første kvartal 2013 ble det satt i gang 17 prosent flere boliger enn i første kvartal 2012.

Men den må økes ytterligere.

 

Regjeringens låneramme for Husbanken er historisk høy.

Og lånerammen økes kraftig i Revidert budsjett som vedtas neste fredag.

 

Så ser jeg enkelte økonomer sier at det driver opp prisene.

Letter tilgang på lån kan isolert sett øke prispresset.

Men de må lese hele pensum.

Økt tilgang på boliger reduserer prispresset.

Lån som gir økt nybygging vil derfor bidra til å redusere prispresset.

 

Derfor er økt nybygging så viktig.

 

Men boligbyggingen har også bredere aspekter.

 

Derfor legger regjeringen til rette så unge mennesker som ikke har foreldre som kan hjelpe seg inn i boligmarkedet, også skal kunne etablere seg i egen bolig.

Økte rammer for startlån som tildeles av kommunene er et viktig bidrag til det.

 

Og, mange klarer seg ikke på boligmarkedet på egen hånd.

Denne regjeringen ønsker å redusere forskjellene.

Derfor er den boligsosiale innsatsen styrket vesentlig.

Regjeringen har forenklet og styrket bostøtten.

Aldri har så mange fått tilgang til startlån gjennom Husbanken.

Kommunene kan tilby flere boliger til vanskeligstilte.

Det er nå mer enn 100 000 kommunale utleieboliger.

 

Mangel på bolig er også en viktig årsak til at kommunene ikke tar imot flere flyktninger.

Regjeringen har derfor økt rammene for utleieboliger for flyktninger, først i statsbudsjettet og så ytterligere i revidert budsjett.

 

Denne boligsosiale innsatsen må fortsette, men den største utfordringen nå er like fullt å ta grep i den brede boligpolitikken – den som angår alle.

 

#####

 

Boliger er likevel ikke bare et spørsmål om kvantitet, det er også et spørsmål om kvalitet.

 

De boligene som bygges skal bebos inni en framtid 30-40-50 år fram i tid.

Vi må derfor bygge for framtiden.

 

I dag er det bare en av ti boliger der en rullestolbruker kan bo – eller komme på besøk.

Det er selvfølgelig ikke tilfredsstillende.

 

Boligene må møte framtidas miljøkrav.

Bedre energibruk.

Bedre materialbruk.

 

Og vi må få raskere og enklere byggesaksbehandling.

Slik regjeringen nå følger opp forenklingstiltakene som ble lagt fram i bygningsmeldingen i fjor.

 

#####

 

Samtidig er boligpolitikken avgjørende for arealbruken og de store samfunnsstrukturene.

For bybildet.

For bomiljøet.

For reisetider.

For miljøbelastningen.

For trivselen.

 

Vi må utnytte arealene bedre.

Det må bygges mer i høyden.

 

Men å fortette i sentrale byområder er krevende.

Vi må fortette med vett, som miljøvernministeren har sagt det.

Vi må ivareta uteromskvalitetene.

Ha gode fellesområder; gode plasser og uterom, ha grønne uteareal.

 

Det må bygges flere boliger i områder med god kollektivbetjening. 

Kommunene må legge til rette for vesentlig høyere utnyttelse rundt kollektivknutepunkt.

Slik kan vi redusere transportbehov.

Reisetider.

Og miljøbelastning.

 

Det sies at areal- og boligpolitikken er transportpolitikkens mor.

Hvor mye bil du må kjøre henger sammen med hvordan boligområdet, arbeidsplassen, skolen, butikken og fotballbanen er plasser i forhold til hverandre.

Korte avstander mellom dem, gir mindre behov for transport.

 

Tett boligbygging gjør at flere kan bo i nærheten av viktige servicefunksjoner enn hvis boligene er mer spredt.

Tett boligbygging vil derfor gi mindre trafikk.

 

Høy arealutnyttelse gjør at flere får gang- og sykkelavstand til tog eller bane.

Det gir også bedre grunnlag for et omfattende kollektivtilbud.

Fortetting i områder rundt kollektivknutepunkt er derfor et viktig virkemiddel for å nå regjeringens mål om at veksten i persontransporten i de store byområdene skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange.

 

Norge er inne i en fantastisk vekstperiode.

Det er et grunnleggende sunnhetstegn.

Folketallet økte fra 4 til 5 millioner i løpet av 37 år.

Den neste millionen er beregnet å komme i løpet av de neste 17 årene !

 

Det stiller boligpolitikken overfor store utfordringer.

Men det stiller også transportpolitikken overfor store utfordringer.

 

Regjeringen har i Nasjonal transportplan lagt opp til en offensiv satsing på jernbanen rundt de store byene og på Østlandet.

InterCity innen 2030.

Halvtimesruter.

 

Gode transportløsninger gjør bolig- og arbeidsmarkedet mer fleksibelt.

Folk får et større utvalg av boliger, bosteder og arbeidsplasser, arbeidssteder å velge i.

Dette gjør at vi kan spre veksten til områder utover det mest sentrale Oslo-området.

Vi kan bo flere steder.

Men det betyr ikke at vi kan og bør bo spredt.

Fortetting ved stasjonsområdene er et viktig virkemiddel så vel på Lysaker som på Hamar.

 

#####

 

Regjeringen har lagt opp til en offensiv bolig-, bygnings-, areal- og transportpolitikk.

Vi vil sikre målet om boliger for alle i et godt bomiljø.

 

Dette vil alle de tre regjeringspartiene også ta med seg inn i den neste stortingsperioden.

Også her ser vi at valget 9. september betyr noe.

 

For hvilken rolle staten skal ha for boligfinansiering og boligbygging.

For hvordan vi skal hjelpe fram dem som har vanskelig for å komme inn på boligmarkedet.

Og, med Høyres og Fremskrittspartiets ønske om økt bruk av midlertidige jobber, vil noe mange unge familier få problemer i møtet med bankenes spørsmål om de har sikker inntekt til å kunne betale det lånet de har behov for.

Og – ikke minst: Det er ikke tid for økonomiske eksperimenter som kan ramme unge mennesker med store lån.

 

#####

 

Hvis jeg så får ta partihatten på meg ved avslutningen av dette innlegget, så tror jeg alle i denne salen vet at Arbeiderpartiet alltid har vært pådriveren for en offensiv boligpolitikk.

Vært utålmodig i arbeidet for å sikre bolig til folk flest.

Slik vi også nå er utålmodig.

Med et offensivt program for ny giv i boligpolitikken.

 

La meg trekke fram noen av de offensive grep vi vil bære fram:

 

Først: Arbeiderpartiet vil sette klare mål for boligbyggingen. 

Beregne framtidig boligbehov i de enkelte regionene. 

Pålegge kommunene å utarbeide boligplaner for å møte det framtidige behovet.

Og styrke Husbankens rolle som statens virkemiddel for alminnelig boligbygging.

 

For det andre: Arbeiderpartiet vil bygge flere utleieboliger.

Først og fremst ved å trappe opp byggingen av studentboliger med mål om 3000 bygde boliger i året.

Øke kostnadsrammen, gjennomgå kvalitetskravene og øke tilskuddet til studentboliger til 50 prosent.

Med andre ord en massiv satsing på studentboliger.

Og med det en massiv satsing på flere utleieboliger.

For det vil også gjøre det lettere for andre på leiemarkedet.

 

Men vi vil også fremme utbygging av ikke-kommersielle utleieboliger blant annet gjennom boligsamvirket.

Utvikle modeller hvor ungdom gradvis kan kjøpe utleieboligen.

At kommuner skal kunne inngå i partnerskap med lokale boligbyggelag og andre seriøse aktører for å bidra til realisering av ikke-kommersielle utleieboliger.

 

For det tredje: Arbeiderpartiet vil at boligbygging skal gis større vekt i forhold til andre hensyn i planbehandlingen.

Vi vil ha raskere planbehandling.

Gjennomgå plan og bygningsloven for å fjerne unødige hindre for boligbygging.

Begrense adgangen til å klage i byggesaker der det bygges i samsvar med vedtatt reguleringsplan.

Og gjøre elektronisk plan- og byggesaksbehandling mulig i alle kommunene.

Ikke minst må vi unngå målkonflikter mellom offentlige instanser. 

Kommunene skal møte en stat som er samordnet i sine prioriteringer.

Derfor vil vi også gjennomgå hvordan det statlige innsigelsesinstituttet praktiseres.

 

For det fjerde: Arbeiderpartiet vil få fram nok tomteareal. 

At kommunene skal klargjøre tilstrekkelig tomteareal, også gjennom tomter i kommunens eie.

Og identifisere areal som det i utgangspunktet ikke finnes byggebegrensninger på og klarere disse for raskere bygging.

 

Og, for det femte: Arbeiderpartiet vil ha større effektivitet i byggingen.

Fremme innovasjon og bruk av offentlige byggemodeller.

Vi vil vurdere de samlede virkningene av kvalitetskravene som er stilt til boligbygging.

Og vurdere geografisk differensierte krav i byggeforskriftene.

 

Kort sagt vi må vite hvor mange boliger som skal bygges.

Få klargjort tomtene.

Få raskere plan og byggesaksbehandling.

Og så langt mulig redusere kostnadene.

 

Slik må vi møte en økende etterspørsel.

Slik vil vi ytterligere føre videre den offensive satsingen som regjeringen har satt i gang.

En ny giv.

 

Det var vel ikke det som preget den forrige regjeringen og den forrige boligministeren.

Erna Solberg.

Som nå ber om å få komme tilbake.

I regjering med Fremskrittspartiet.

 

Vår regjering vil ha en offensiv statlig boligpolitikk.

Vi er i gang.

Gjennom boligmelding.

Bygningsmelding.

Gjennom satsing i statsbudsjettet.

 

Men vi vil videre.

For ytterligere å styrke boligens plass i velferdssamfunnet.

Ja, for å gjøre verdens høyeste boligstandard enda bedre.

 

Boligsamvirket må være en av de viktigste aktørene for å få dette til.

Velkommen til fortsatt og forsterket samarbeid.