Tale til AUFs sommerleir 2013

                                                                                               Kontrolleres mot framføring

 

Kjære alle sammen

Det er utrolig godt igjen å få holde en politisk tale for AUFere på sommerleir.

Det er tre år siden sist.

Og det gleder meg å se at AUF er sterkere,

mer engasjert

og mer livskraftig enn noen sinne.

Å se en gressbakke full av engasjerte ungdommer som samles midt på sommeren for å diskutere politikk, spille fotball, synge rundt leirbålene og ha det gøy – det varmer en tidligere AUF-leder.

Jeg var på min første leir i AUF i 1974.

Den gang var vi ikke så mange.

Men jeg tror vi gjorde mye av det samme.

Både om dagen og om natta.

Vi hadde spennende og engasjerte innledninger av folk som Einar Gerhardsen, Einar Førde og Reiulf Steen.

Og vi hadde det sosialt.

Sang. Flørtet. Badet. Tente bål.

Slik det skal være på sommerleir.

Så er det sikkert en del forskjeller også fra 1974:

• Vi hadde ikke mobiltelefoner og ipader. Men sendte postkort hjem til mamma og pappa.
• Vi hadde ikke alkoholforbud. Jeg vil si det var et klart framskritt når det ble innført. Ikke minst for det politiske utbyttet av leirene.
• Og vi hadde ikke Lars Vaular. Vi måtte klare oss med Sigbjørn Johnsen som sang Prøysen og Elvis. Men det var ikke verst det heller.

Men det viktigste var det samme da som nå.

Det er engasjementet.

Troen på at det nytter å bli med i en politisk organisasjon.

At vi kan gjøre en forskjell.

Hva folk er engasjert i, er veldig forskjellig.

Noen blir med i politikk for å gjøre skolen bedre.

Andre vil ha et bedre busstilbud

Og andre igjen vil redde verden.

Dere har uansett kommet rett.

I AUF kan dere jobbe både for skolen, busstilbudet og verden.

Og det siste er det mest spesielle.

Mange arbeider for bedre skole og buss.

Det særegne med AUF er det sterke, bankende hjertet for en rettferdig verden.

For frihet.

Og troen på at internasjonal solidaritet nytter.

I 110 år har AUF sett mot verden, og engasjert seg for rettferdighet, frihet og fred.

22. juli 2011 så verden mot AUF.

De så terrorens fryktelige ansikt, men de så også noe annet  .

De så et AUF som ikke ropte på hevn.

Som sto fast på sine verdier.

De så et AUF som ble et forbilde.

 

Det handler om det samme.

Vi kan forandre verden.

Og vi må forandre verden.

Ellers gir vi tapt for krefter som ikke vil frihet og fred.

 

Vi må aldri tape troen på at det nytter å møte totalitære idelogier med demokrati.

Historien er full av eksempler på at idealisme kan forandre verden.

Den største idealisten er Nelson Mandela.

Han ble et forbilde for verden.

Ikke en gang – men tre ganger.

Først sto han i spissen for kampen mot det forhatte raseskillestyret – apartheid – i Sør-Afrika.

Etter 27 år i fengsel – ofte under umenneskelige forhold – vant han.

Som seierherre og president kunne han tatt en grusom hevn over sine undertrykkere.

Han gjorde de motsatte.

Nelson Mandela valgte forsoning, og skapte et demokratisk Sør-Afrika.

Det var hans andre livsverk.

Det tredje startet da han gikk av som president.

Da viet Mandela sitt liv til kampen mot fattigdom og for vaksiner til verdens barn.

Slik ble han den største lederen i vår tid.

Og slik vil hans idealer i all framtid tenne håp der urett fins.

 

Ingen kan bli som Mandela.

Men alle kan lære av Mandela.

For eksempel at vi skal følge våre drømmer.

Og at vi ikke skal lytte til dem som sier at det ikke nytter.

Som Mandela sa det:

«En vinner er en drømmer som aldri gir opp.»

 

La det være ånden som fyller årets sommerleir:

Følg drømmene!

Gjør verden bedre!

Fyll dagene med krav om en bedre framtid for mennesker over hele verden.

La det bli vår felles hyllest av Nelson Mandela.

 

Jeg vil i dag særlig snakke om tre viktige områder.

Fattigdom, klima og fred.

Dette er de tre store utfordringene for mennesker over hele verden.

I kjernen av Nelson Mandelas livslange kamp.

Og i hjertet av AUFs engasjement for verden.

Hvor vi kan være med å gjøre en forskjell.

 

For det første, har vi fattigdom.

Utgangspunktet er at verdens ressurser og rikdom er fordelt himmelropende urettferdig.

En milliard mennesker lever i ekstrem fattigdom.

Gjennomsnittlig levealder i de aller fattigste landene er under halvparten av hva den er i Norge.

Hvert år dør 7 millioner barn under fem år.

Mange kunne vært reddet med enkle midler.

 

Hvis ordet krise noen gang fortjener å bli brukt, så er det om de forholdene mange hundre millioner mennesker verden over lever under.

 

Det er ikke nylig oppstått. Men en vedvarende krise. Som vi har visst om lenge.

Og som blant annet er bakgrunnen for at alle verdens land under et toppmøte i FN i 2000 utarbeidet tusenårsmålene.

Åtte klare mål for å få verden ut av fattigdom.

Og denne uka kom en ny rapport som viser at det virker.

• Til tross for stor befolkningsvekst er det nå 700 millioner færre ekstremt fattige mennesker i verden enn det var i 1990.
• Målet om å halvere andelen mennesker som ikke har tilgang til rent drikkevann er nådd.
• Barnedødeligheten er gått dramatisk ned. 14.000 færre barn dør hver dag enn i 1990.
• Mødredødeligheten er nesten halvert.
• Antallet som dør av malaria og tuberkulose har gått dramatisk ned.
• Vi har nesten halvert antallet barn som ikke går på skole siden år 2000.
• Målet om at langt flere jenter får begynne på skole er nådd.
• Og andelen underernærte er i løpet av de siste 20 årene redusert med over 1/3.

Disse tallene viser oss to ting.

De viser at det nytter.

At verden går framover.

At det globale arbeidet som vi i høyeste grad er en del av, gir livsviktige resultater.

 

FNs generalsekretær kalte denne uka tusenårsmålene for «historiens mest vellykkede kampanje for å bekjempe fattigdom».

Det er riktig.

Og det er stor grunn til å være glad.

 

Men de viser oss også at det er mye igjen.

Fortsatt er fattigdomsproblemene store.

Fortsatt dør alt for mange unødvendig.

Fortsatt er det langt igjen for å nå en del av målene.

Og det må settes nye mål når vi når dem.

 

Og grunn til bekymring er det også når vi ser at verdens bistand til de fattigste landene går ned.

Bare i 2012 falt den bilaterale bistanden til de fattigste landene med 13 prosent.

Det er mindre enn 1000 dager igjen til tusenårsmålene skal oppfylles i 2015.

Det er behov for en kraftfull innspurt.

 

Norge har bidratt og skal bidra.

Vår regjering har økt bistanden hvert eneste år.

Vi har for første gang nådd målet som mange regjeringer har hatt om å gi 1 % av vår bruttonasjonalinntekt til bistand.

Og har økt med over 13 milliarder kroner siden 2005.

 

Vi vil være en pådriver for en internasjonal handelsavtale gjennom WTO.

En avtale som legger til rette for at fattige land slipper til på de rike landenes markeder.

Og ikke stenges ute.

 

Og vi har særlig engasjert oss i arbeidet for å gi vaksiner til verdens barn.

Etter initiativ fra AUF.

Det var AUF-leder Anniken Huitfeldt som pushet på i år 2000 og bidro til at vi støttet programmet GAVI – som handler om å vaksinere barn.

Fram til 2011 har vi reddet 5,4 millioner barn.

Vi er nå i ferd med en opptrapping for å doble støtten til GAVI på fem år, og vil i 2015 ha nådd en milliard kroner i året.

Vi skal bidra til å redde flere. Blant annet gjennom å engasjere oss i arbeidet for å utrydde polio.

 

Og vi styrker innsatsen for mødrehelse.

For mange kvinner er det fortsatt slik at den farligste dagen i ditt liv,

er den dagen du føder et barn.

Og selv om mødredødeligheten er nesten halvert,

er det fortsatt slik at det hvert annet minutt dør en kvinne i barsel ett eller annet sted i verden.

De fleste av årsaker som lett kunne vært forhindret.

 

Sammen med blant andre Hillary Clinton har Norge gått i spissen i arbeidet for å gjøre noe med dette.

Vi bidrar med tilgang til prevensjon, enkle og billige medisiner og mobilteknologi.

 

Tusenårsmålene 4 og 5 handler nettopp om redusert barnedødelighet og styrket mødrehelse.

Her har Norge tatt et særlig ansvar.

Og vi har sett at det har virket.

Vi skal være med å redde barneliv. Og vi skal være med å redde kvinneliv.

 

Det andre viktige området hvor vi kan være med å gjøre en forskjell, er på klimaområdet.

Dessverre har ikke verden fått en global, juridisk forpliktende klimaavtale,

slik Norge har ønsket oss og arbeidet for.

Det er svært beklagelig.

For vi vet at klimaproblemene er alvorlige.

Det er ikke noe som kommer. De er her allerede.

Forskerne blir stadig sikrere på menneskeskapt klimaendring.

Konsekvensene de beskriver er alvorlige.

 

Og om det ikke skjer noe, blir det dramatisk.

Verdens utslipp av klimagasser øker hvert år.

I følge OECD vil de årlige utslippene av klimagasser i verden øke med om lag 50 prosent fram mot 2050 uten nye tiltak.

Det vil bli mer flom og tørke.

Mindre matproduksjon og mer ørken.

Havnivået vil stige.

Mange sykdommer kan få større utbredelser.

Skal vi unngå de verste konsekvensene, og nå togradersmålet, må verdens samlede utslipp av klimagasser reduseres med et sted mellom 50 og 85 prosent innen 2050, sammenliknet med nivået i 2000.

I stedet ligger det altså an til en økning.

Og for hvert år som går, blir det vanskeligere og dyrere å gjøre noe.

 

Men også her er det håp.

Selv om veien fram er lang.

 

Noe av det viktigste som har skjedd så langt, var Kyoto-avtalen fra 1997,

hvor mange av verdens industriland forpliktet seg til å redusere sine utslipp.

 

Men den hadde tre åpenbare svakheter.

For det første, var kuttene man ble enige om for små.

For det andre, var det viktige industriland – med USA i spissen – som ikke var med.

Og for det tredje, ser vi nå at en stadig større del av utslippene ikke skjer i industriland.

Men i land som Kina, India og Brasil. Og i utviklingslandene.

Det er her veksten er størst,

Disse landene står for 60 prosent av de samlede utslippene.

 

Derfor er det åpenbart at vi trenger noe mer.

Klimakonferansen i Durban i Sør-Afrika i 2011 pekte ut en kurs mot en bred avtale av juridisk bindende karakter.

Den skal framforhandles i 2015.

Alle land skal være med.

 

Dette er både godt og dårlig nytt.

Den gode nyheten er at vi kan få en slik klimaavtale som vi ønsker oss

– forpliktende og hvor alle land er med.

 

Den dårlige er at det tar lang tid.

For lang.

For det haster.

 

Norge skal gjøre det vi kan for å få en avtale så raskt som mulig.

Vi skal gå helt i front. Være pådriver.

 

Men i mellomtiden kan vi ikke bare vente.

Vi må handle.

 

Det har vi gjort med skogprosjektet.

Vi er et lite land. Men har engasjert oss på et område hvor vi kan se store resultater.

Ved å bidra til å hindre avskoging.

I Brasil, Indonesia. Andre land med store skogområder.

Å hindre avskoging er den enkleste, billigste og raskeste måten å redusere klimagassutslipp raskt.

 

Innsatsen har nyttet.

Den siste målingen fra Brasil viser rekordlav avskoging.

Lavest siden overvåkningen av Amazonas startet i 1988.

Dette regnes som det største enkeltstående klimatiltaket verden har sett.

Norge har vært ledende for å få det til.

 

Det økte opptaket av klimagasser som den reduserte avskogingen fører til, tilsvarer en enorm utslippsreduksjon.

I Brasil alene tilsvarte den i 2011 ti til tjue ganger Norges totale klimagassutslipp.

I Indonesia er målet reduksjoner tilsvarende 15-25 ganger de norske utslippene innen 2020.

 

Derfor synes jeg av og til debatten om klima som handler om «ute» og «hjemme» blir litt meningsløs.

Vi bidrar ikke til å redusere klimautslipp i andre land for å slippe å redusere utslipp i Norge.

Tvert imot.

Vi skal gjøre mye hjemme.

Jeg skal snakke om det om et øyeblikk.

Men vi engasjerer oss i prosjekter som skogprosjektet for å gjøre noe som virkelig monner.

Selv om vi kutter ut alle CO2-utslipp i Norge i morgen

– legger ned all industri, slutter helt å kjøre bil, stopper all oljeproduksjon og holder pusten

- så vil vi ikke være i nærheten av å få redusert utslippene like mye som det vi kan bidra til i andre land.

Skal vi få til endringer, er dette det beste vi kan gjøre.

 

Nå tar vi nye initiativ.

Det handler om såkalte kortlivede klimadrivere – som sot og metan.

30-40 prosent av de menneskeskapte klimaendringene skyldes nettopp slike utslipp.

De bidrar blant annet til at isen i arktiske strøk smelter raskere.

Å gjøre noe her, er billige kutt som kan gi stor effekt på kort sikt.

Vi vil gjøre det vi kan for å løfte dette høyt på den internasjonale dagsorden.

 

Og vi gjennomfører også tiltak hjemme.

Norske utslipp av klimagasser har tre store kilder:

Industrien, samferdsel og olje- og gassvirksomheten.

For industrien satser vi på klimateknologi.

Og etablerer et klima- og energifond på 50 milliarder kroner innen 2020.

 

På samferdselssiden gjennomfører vi tidenes utbygging av kollektivtransport og jernbane. Og vi har lagt om avgiftssystemet for å stimulere til biler med lavere utslipp. Dette har gitt en reduksjon i utslippene fra nye personbiler på mer enn ¼ siden 2006.

 

Og når det gjelder olje- og gassvirksomheten, nesten dobler vi CO2-avgiften på sokkelen, og bidrar til elektrifisering.

Vi innførte CO2-avgift på sokkelen i 1991.

Den har gjort det økonomisk lønnsomt for selskapene å kutte utslipp.

Vi anslår at de årlige utslippene fra sokkelen er fem millioner tonn CO2 lavere enn de ellers ville ha vært.

Dette alene tilsvarer ti prosent av de totale utslippene i Norge.

Nå øker vi avgiften.

 

Så vi gjør mye også hjemme.

De norske utslippene av klimagasser var i fjor det laveste siden 1995,

med unntak av finanskriseåret 2009.

Men det er det vi gjør internasjonalt som virkelig kan gi de store bidragene til å redusere klimaproblemene.

Vi kan og skal gjøre en forskjell.

 

Det tredje viktige området hvor vårt engasjement har betydning, handler om krig og konflikt, om fred og forsoning.

Også her har AUF alltid hatt et sterkt engasjement.

Som AUFer har jeg vært med og støttet frigjøringsbevegelser over hele verden.

Vi engasjerte oss mot diktaturet i Chile.

Vi samarbeidet med ungsandinistene i Nicaragua.

Vi samlet inn penger til ANC i Sør-Afrika.

Vi drev et omfattende internasjonalt arbeid.

 

Det har dere fortsatt med.

Og styrket.

 

Også regjeringen har et sterkt internasjonalt engasjement.

Og vi engasjerer oss aktivt for frihet og demokrati, for fred og forsoning.

 

Noen ganger betyr det bruk av militær makt.

Som i Afghanistan og Aden-bukta.

 

Langt oftere betyr det politiske bidrag til fredsprosesser og demokrati.

Som i Colombia, Sudan, Myanmar, i Midtøsten og på Balkan.

Noen ganger lykkes partene.

Andre ganger ikke.

Men vi har ikke lov til å la være å prøve.

 

Nylig ble det kjent at vi har bidratt til dialog også i Afghanistan.

Det ble skarpt fordømt av Fremskrittspartiet.

Fordi vi har hatt samtaler også med Taliban.

Det har skjedd i forståelse med afghanske myndigheter.

I forståelse med USA.

Men altså ikke i forståelse med Fremskrittspartiet.

 

For å skape fred, må man få folk som har deltatt i krig og skutt på hverandre til å snakke sammen.

Ha kontakt med alle parter i ulike konflikter.

 

Vi skal støtte opp om de som kjemper for frihet og demokrati.

Men også bidra til forsoning.

At de som har levd i krig med hverandre kan leve fredelig sammen etterpå.

Det er krevende. Men det er mulig.

 

Det må også være vårt håp for Syria.

Når våpnene får tale ser vi hvor dramatiske konsekvenser det har for sivilbefolkningen.

Kvinner, menn og barn.

Hundre tusen mennesker er drept.

Millioner av mennesker er på flukt. Enda flere er internt fordrevne

FN har kalt situasjonen den største humanitære katastrofen etter 2. verdensskrig.

Faren for spredning til naboland overhengende.

Vi har gitt humanitær støtte, både til menneskene som lider inne i Syria,

og til flyktningene som er i nabolandene.

Vi skal fortsette vår solidaritet med det syriske folk.

Men konflikten trenger en politisk løsning.

Dette burde et samlet verdenssamfunn støtte opp om.

 

Sikkerhetsrådet har ansvaret for internasjonal fred og sikkerhet.

Det ansvaret må de nå ta.

Jeg forventer – ja jeg krever, sammen med så mange andre – at de fem faste medlemmene i Sikkerhetsrådet nå legger øvrig uenighet bak seg og setter alt inn på å få til en bærekraftig politisk løsning.

Før det hele ender opp i et ragnarokk for hele Midt-Østen.

 

I disse dager – og i disse timer – er vår oppmerksomhet også rettet mot Egypt.

Det har vært dramatiske døgn

– og vi vet fortsatt ikke hvordan situasjonen vil utvikle seg.

 

Folkeopprøret i 2011 – den arabiske våren som vi så vakkert kalte den

– ga stor optimisme ikke bare i Egypt, men i en hel region.

 

Men – dette vet vi:

Demokratier bygges ikke gjennom ett valg, på få år. Det tar tid.

 

Og demokrati handler ikke bare flertallsstyre.

Det handler også om flertallets respekt for grunnleggende spilleregler,

for mindretallet, for minoriteters rettigheter, og for maktdeling.

 

Etter at Mubarak ble kastet fikk Egypt en folkevalgt president.

Men ingen demokratisk kultur.

Hverken regjering eller opposisjon lyktes i å finne fram til sårt trengte nasjonale kompromisser om veien videre og helt nødvendige reformer.

Krisen ble verre og verre.

Vi så politisk splittelse, en økonomi på vei mot stupet, enorme sosiale spenninger, og tiltagende vold i gatene.

 

Folkets optimisme fra 2011 ble avløst av pessimisme og frustrasjon.

Nå - ett år etter at Egypt fikk sin første folkevalgte president vil jeg sterkt beklage at de politiske prosessene ikke førte frem til en samlende løsning for Egypt. Norge har vært tydelige i våre råd både til Mursi og til opposisjonen hele veien.

 

Så gikk det som vi alle vet.

Hæren grep til slutt inn - avsatte president Mursi,

satt grunnloven til side

og innsatte leder av grunnlovsdomstolen som leder for en sivil overgangsregjering.

 

Det er selvsagt svært alvorlig når militære myndigheter setter til side en folkevalgt president.

 

Men det er viktig å huske på at situasjonen var svært kritisk også før Hæren grep inn.

 

De beslutninger som tas nå vil ha stor betydning for Egypts videre fremtid. Grunnleggende rettigheter må beskyttes.

Hos alle og av alle.

 

Det er avgjørende at et sivilt styre raskt kommer på plass og at prosessen mot demokratiske valg startet.

 

Alle fløyer i Egypt må nå være en del av – og ta del i den demokratiske utviklingen. Norge vil fortsatt støtte det egyptiske folk på den krevende veien de må gå.

 

 

Kjære venner

Det engasjementet dere legger for dagen i disse store spørsmålene må aldri stoppe.

Kampen mot fattigdom,

for klimaet

og for fred og demokrati

er de viktigste kampene i vår tid.

Det er vi som må ta dem. De engasjerte enkeltmenneskene.

Og det haster.

---

Om noen uker, skal vi også inn i en annen kamp.

Nemlig kampen om hvem som skal styre Norge de neste fire årene.

 

Arbeiderpartiet vil ta Norge videre.

Vi vil være med på å skape et rettferdig, mangfoldig og framtidsrettet Norge

 

Det vil vi fordi vi er et ja-parti.

Fordi vi vil noe med Norge.

Vi tror det er mulig å forandre virkeligheten.

Har tro på at politikk nytter.

At verden kan gå framover.

Vi vil styrke fellesskapene,

Og bekjempe urettferdighet.

 

Men å si ja til noe, innebærer ofte å si nei til noe annet.

Politikk handler om å velge

Bak ethvert ja ligger ofte et nei.

 

Jeg har for eksempel aldri møtt en politiker som er imot en god eldreomsorg.

Men jeg har møtt mange politikere som ikke har råd til en god eldreomsorg.

Fordi de har brukt opp pengene sine på skattekutt.

Da har du tatt et valg.

 

Stortingsvalget handler nettopp om slike valg.

Arbeiderpartiet sier ja til trygg økonomisk styring og arbeidsplasser,

fordi vi evner å si nei til uansvarlig pengebruk.

Vi lover ikke alt til alle.

 

Arbeiderpartiet sier ja til en god skole for alle.

Fordi vi sier nei til privatisering av fellesskolen.

 

Og vi sier ja til å doble innsatsen for etter- og videreutdanning av lærere.

Et ja til en tilpasset undervisning

Både for de som er de aller beste, som skal få mer undervisning på høyere nivå.

Og for at de som sliter skal få tidligere oppfølging

 

Og vi vil motivere elever på alle trinn.

Vi sier ja til karakterer i ungdomsskolen og videregående skole.

Men vi sier nei til karakterer i barneskolen

Fordi vi mener det er for tidlig

Vi tror ikke en niåring som kommer hjem med en toer blir motivert til å lære mer.

 

Vi sier ja til et godt helsetilbud for alle.

Til at flere skal få behandling.

Til å ansette fler.

Ja til lengre åpningstider og investeringer i nye bygg og nytt utstyr.

 

Men derfor sier vi også nei til kommersialisering av helsevesenet.

Og til et finansieringssystem hvor de private automatisk får tilgang til finansiering på bekostning av de offentlige sykehusene.

 

Vi sier ja til å styrke kampen for de fattige i verden.

Og sier nei til massive kutt i bistand.

 

Vi sier ja til å være pådriver i klimaarbeidet og til en ny internasjonal klimaavtale.

Fordi vi sier nei til de som sier nei til en ny Kyotoavtale.

Og vi sier nei til klimaskeptikerne som fortsatt reiser tvil om vi i det hele tatt står foran menneskeskapte klimaendringer.

 

 

Stortingsvalg er alltid viktig. Dette valget er ekstra viktig.

Og vi skal vinne.

 

Noen sier det ikke går.

At vi ligger for langt etter på meningsmålingene.

Jeg sier:

Det er fullt mulig.

 

Jeg husker at jeg besøkte AUFs sommerleir på Utøya sommeren 1993.

Den gang ble det avholdt en stor paneldebatt under leiren.

Tittelen var: «25% - hva nå?»

En lite oppløftende ramme for debatt.

Bakgrunnen var at vi hadde hatt mange dårlige målinger.

 

To måneder etter vant vi valget.

Og fikk 36,9 %. Et fint tall. 

Vi gjennomførte en fantastisk god valgkamp.

Og ble mer enn dobbelt så store som Høyre.

 

Meningsmålinger spriker, og målinger er ikke valg.

Det er i september det gjelder.

Vi vet at mange bestemmer seg sent.

Og jeg er utrolig glad for at vi har dere med på laget.

Og i spissen for valgkampen.

 

Arbeiderpartiet er ungdomspartiet.

Ikke minst fordi vi har AUF.

Vi er ungdomspartiet fordi vi har ungdomskandidatene.

Torstein i Rogaland.

Åsmund i Akershus.

Jorid i Nord-Trøndelag.

Eigil. Prableen. Fredric. Lasse. Audun. Enda mange fler.

Unge engasjerte mennesker som har sagt seg villig til å gjøre en innsats for Arbeiderpartiet på Stortinget i neste periode.

 

Og vi er ungdomspartiet fordi vi har ungdomssakene:

• Vi skal pusse opp og oppgradere skolebygg for 20 milliarder kroner de neste 5 årene.
• Vi skal følge opp arbeidsledige ungdommer for å få dem i jobb.
• Vi skal tredoble byggingen av studentboliger til 3000 i året.
• Styrke skolehelsetjenesten
• Vi øker antallet studieplasser.

 

For å nevne noe.

 

Vi kan gjennomføre ungdomssakene nettopp fordi vi har brukt de store pengene på de store oppgavene.

 

Det vil vi gjøre også framover.

Vi sier nei til å kutte skattene med titalls milliarder kroner.

Da har vi råd til å satse på ungdom, pusse opp skoler og bygge nye helsebygg.

Til å bygge ut veier og jernbane.

Til å gi eldre den omsorgen de fortjener.

 

Vi skal ta Norge videre.

I fire nye år.

Med engasjementet og troen på at det nytter

å forandre Norge og verden.

 

Takk for oppmerksomheten.