Tsunami-seminar for norske frivillige organisasjoner

UD, 9. desember 2005

Hovedpunkter fra utviklingsminister Erik Solheims åpningsinnlegg.

• Dagens seminar blir en viktig anledning til å oppsummere arbeidet og samarbeidet med tsunamien. Målet for diskusjonen må være å vurdere hvordan vi kan jobbe bedre, og hvordan vi kan være bedre forberedt når neste katastrofe skjer. Året som gikk brakte to gigantiske katastrofer: Tsunamien og jordskjelvet i Pakistan, pluss flere andre. Vi vet at det også vil komme katastrofer i 2006 – både menneskeskapte og naturskapte – og vi må sørge for at vi er så godt forberedt som mulig.

• Utenriksdepartementet høstet kraftig kritikk i forbindelse med tsunamien. På bistand og det humanitære var imidlertid alle enige om at både UD og samarbeidet med organisasjonene fungerte godt. Reinås-utvalget kom da heller ikke med noen kritikk på dette området. Både min forgjenger Hilde Frafjord Johnson og alle dere bidro til at samarbeidet fungerte, at ting skjedde raskt og effektivt, som nødvendig er i slike situasjoner. Det har dere all ære av.

• Norske myndigheter prioriterte i hjelpearbeidet de organisasjonene som hadde erfaring i de områdene som var rammet. Katastrofer er ikke tiden for eksperimenter – da må man trekke på de krefter man vet er mest erfarne. Det har også vært klare prioriteringer mht. innsatsområder, som for eksempel i Sri Lanka. Der har man satt inn særlig innsats for å gjenoppbygge skoler, få i gang fiskeriene og gjenoppbygge arbeidsplasser.

• Ettårsdagen for tsunamien nærmer seg. Vi vet at medieinteressen vil bli sterkere i ukene som kommer.

• På seminaret i dag håper jeg at dere vil diskutere følgende tre tema:

1. Hvordan fungerte samarbeidet mellom UD og organisasjonene, mellom lokale myndigheter og organisasjonene – og organisasjonene imellom?

2. Hvordan kan vi være bedre forberedt neste gang vi vekkes av en katastrofetelefon? Hvordan kan vi kommer raskere ut slik at flere kan reddes? Og kanskje enda viktigere: Hvordan kan vi forebygge naturkatastrofer? Et jordskjelv som det i Kashmir ville gjort mye mindre skade i Japan – fordi man der har satt inn store midler over lang tid på ”føre var”-tiltak. Flodbølgen i Sri Lanka kunne vært begrenset til materielle skader om folk hadde blitt varslet i tide via TV og radio, slik at de kunne flykte 500 meter fra stranda. Vi trenger nye ideer på dette området – i dag eller senere. Her er vi meget lydhøre.

3. Hva har vi lært om forholdet mellom naturkatastrofer og krig/konflikt? Både på Sri Lanka og i Aceh, de to områdene der skadene var størst, slo flodbølgen inn over områder i konflikt. I Aceh har vi sett at katastrofen har brakt folk sammen, og man har nå en fredsavtale som ser ut til å fungere bra. Dette kan imidlertid raskt svinge, og vi bør diskutere hvordan situasjonen kan utnyttes til å sikre at freden varer. På Sri Lanka hadde man i januar et sterkt press på partene om å samarbeide. Alle de tre største folkegruppene var hardt rammet, og man så positive trekk i retning av samarbeid mellom Tigrene og regjeringen. En avtale var bortimot klar – men havarerte fordi det hele dro ut i tid og momentum ble borte. I dag ser det ut til at den positive samarbeidseffekten av tsunamien er så godt som borte.

• I konfliktområder er det særlig viktig at hjelpeorganisasjoner er oppmerksom på hva som oppleves som rettferdig – dvs. at alle folkegrupper føler at de får sin rettmessige del av midlene. Det er også viktig å fordele godene slik at ikke andre grupper i landet, som for eksempel flyktninger, føler at de blir stemoderlig behandlet i forhold til tsunamiofrene.

• Jeg ser fram til å høre hva som kommer fra i løpet av dagen, og håper dere vil komme med mange innspill til videre bruk i vårt felles arbeid. Det er mye som må gjøres – og vi trenger hverandre.