Veien etter Bali

Det sa miljø- og utviklingsminister Erik Solheim da han 14. januar møtte organisasjoner, politikere, næringsliv og forskere for å diskutere veien framover etter klimaforhandlingene på Bali.

Miljø- og utviklingsministeren understreket at de norske prioriteringene framover vil følge fem hovedspor:

• å oppfylle norske klimaforpliktelser,
• å bidra konstruktivt i forhandlingsprosessen fram til den store klimakonferansen i København i 2009,
• å gi store bidrag til bekjempelse av avskoging og skogforringelse
• å arbeide for utvikling av en kommersiell teknologi for  CO2- fangst og –lagring
• å jobbe videre med å få utslipp fra skips- og flytrafikk inn i et framtidig klimaregime.  

Regjeringen har besluttet å trappe opp innsatsen mot avskoging i utviklingsland til 3 mrd kroner per år. Støtten viser Norges vilje til å være med på å betale for å redusere klimagass-utslippene globalt. Skogtiltaket har tre viktige dimensjoner: For det første er vern av skog et effektivt tiltak for å redusere utslipp, fordi avskoging og arealbruksendringer står for 20 % av verdens utslipp av klimagasser. I tillegg er vern av det biologiske mangfoldet et mål i seg selv. Sist, men ikke minst, har god skogforvaltning viktige, positive utviklingseffekter.  

Norge ønsker raskt å få på plass et system for effektiv bruk av pengene, et system som kan koble pengestøtten med målbar reduksjon i klimagassutslipp fra avskoging. Dette vil gjøres i dialog med FN-organisasjoner, Verdensbanken, sentrale givere og ikke minst med sentrale land med store skogområder og avskogingsproblemer. 

CO2-fangst og lagring er en annen av hovedlinjene i regjeringens klimaarbeid. Den viktigste utfordringen er å utvikle en teknologi med lav nok pris til at den blir kommersielt interessant og kan brukes andre steder i verden.  

Et tredje norsk satsningsområde er skip og skipsfart. Norge vil arbeide for at utslipp fra skips- og flytrafikk kommer med i et framtidig klimaregime, med bakgrunn i erfaringene innen skipsfart.  

- Vi ønsker å bidra til å skape et bedre forhandlingsklima mellom rike og fattige land. Dersom vi skal få på plass en global avtale, må de rike landene være villige til å påta seg store forpliktelser. Utviklingslandene er opptatte av teknologioverføring, tilpasning til klimaendringer og bedre vilkår for økonomisk vekst. De ønsker forståelig nok ikke å betale for en krise de ikke har vært med å skape, sa miljø- og utviklingsministeren.