Forhandlingene om klasevåpen i gang

19. mai startet forhandlingene i Dublin om et internasjonalt forbud mot klasevåpen. I alt 109 stater er samlet til forhandlinger om en avtale som vil forby klasevåpen med uakseptable humanitære konsekvenser. I tillegg deltar FN, Røde Kors, frivillige humanitære organisasjoner og en rekke andre observatører på konferansen.  

Det er registrert over 900 deltakere i forhandlingene i Dublin som varer fram til 30. mai og markerer avslutningen på en viktig fase av Osloprosessen for et internasjonalt forbud mot klasevåpen. Prosessen startet i Oslo i februar 2007 da 46 stater sluttet seg til Osloerklæringen om å lage en internasjonal avtale som forbyr klasevåpen som forårsaker uakseptable humanitære konsekvenser. 

Klasevåpen er så langt brukt i 26 land. Det er god grunn til å anta at dersom ikke en avtale kommer på plass, kan slike våpen fort bli spredt til flere land og konflikter. En stor spredningsfare ligger også i de enorme lagrene som finnes i mer enn 70 stater verden over. Om bare en liten andel av disse skulle tas i bruk, som under Libanon-krigen sommeren 2006, vil verden stå overfor nye humanitære kriser. Forhandlingene gir nå en enestående mulighet til å forhindre denne type kriser. Et godt sluttresultat er imidlertid ikke gitt. 

Norge skal jobbe for en sterk og omfattende avtale, basert på følgende prinsipper:

• Avtalen må føre til et ubetinget forbud mot alle klasevåpen som forårsaker uakseptabel skade på sivile.
• Avtalen må sikre støtte til ofre og rydding av rammede områder basert på effektivt, internasjonalt samarbeid.
• Og endelig; avtalen må hindre spredning av eksisterende klasevåpen gjennom en kontrollert destruksjon av lagre innen gitte tidsfrister. 

I tillegg vil Norge arbeide for at flest mulig stater slutter seg til avtalen og at det blir en bred, internasjonal erkjennelse av at klasevåpen er et stort humanitært problem.  

Det er særlig to spørsmål som kommer til å stå sentralt:

• En: Hvilke ammunisjonstyper skal omfattes av forbudet.

Det er verken realistisk eller humanitært nødvendig å få oppslutning om et totalforbud mot alt som kan kalles klaseammunisjon. Fokus må være på de ammunisjonstypene som har uakseptable, humanitære konsekvenser.  

For Norge vil det være viktig å få et forbud som omfatter denne typene klasevåpen fordi de rammer sivile og legger igjen store mengder blindgjengere. Det betyr altså ikke et forbud mot alle våpen med mer enn ett sprenglegeme. Men det vil kunne omfatte den klaseammunisjonen det norske forsvaret for tiden har på lager.

• To: Konsekvensene for militært samarbeid med stater som ikke er med i konvensjonen, på fagspråket kalt interoperabilitet.

I likhet med liknende avtaler om forbud mot uakseptable våpentyper, foreslås også et forbud mot å medvirke til at andre bruker klaseammunisjon. Enkelte frykter likevel at dette kan hindre militære fellesoperasjoner med stater som ikke er med på avtalen, og innebære mulig straffansvar for involvert personell.

For Norge som Nato-medlem er det viktig å bidra til et resultat som opprettholder muligheten til tett og løpende militært samarbeid i internasjonale operasjoner. Nå er det ikke første gang det internasjonale samfunnet, herunder Nato-land, har måttet ta stilling til denne type utfordringer. Natos medlemmer har løst tilsvarende spørsmål tidligere gjennom konkrete avtaler og engasjementsregler for de enkelte operasjonene. Norge vil aktivt arbeide sammen med andre allierte land for å finne gode løsninger på dette området.