Multilateral suksess - lærdommene fra Oslo-prosessen

- Boka viser hvordan Oslo-prosessen lyktes i å etablere et kategorisk forbud mot klaseammunisjon fordi den fra første stund var basert på fakta fra felt. Dermed ble bevisbyrden flyttet fra dem som påstod at klaseammunisjon var et militært formålstjenlig våpen til dem som dokumenterte de uakseptable humanitære skadevirkningene, oppsummerte Gry Larsen.

Øvrige deltakere i panelet var Sara Sekkenes fra FNs utviklingsprogram, Pierre Krähenbühl fra Den internasjonale Røde Kors-komiteen og Thomas Nash fra Cluster Munition Coalition (CMC). Ordstyrer var Theresa Hitchens fra FNs institutt for forskning på nedrustning, Unidir.

Historisk konvensjon
Unacceptable Harm er skrevet av seniorforsker ved Unidir John Borrie. Boka dokumenterer Oslo-prosessen frem til Konvensjonen om klaseammunisjon ble åpnet for undertegning i Oslo 3. desember 2008. Borrie viser hvordan et knippe stater ledet an av Norge, i samarbeid med FN og sivilsamfunnet, klarte å få gjennomslag for at klaseammunisjon er en kategori våpen med større humanitære skadevirkninger enn eventuell militær nytteverdi, og at klaseammunisjon derfor måtte totalforbys.

Fokus for diskusjonen på Litteraturhuset var på hvorfor Oslo-prosessen lyktes i å etablere et kategorisk forbud mot klaseammunisjon, og på hvilke lærdommer den kan bidra med i fremtidig multilateralt arbeid innenfor humanitær nedrustning.

Statssekretær Gry Larsen påpekte i sitt åpningsinnlegg at Oslo-prosessen oppnådde sitt mål fordi den fra første stund var basert på fakta fra felt. Solide empiriske data fra områder der moderne klaseammunisjon var brukt i krig viste at bruken av dette våpenet skaper uakseptable sivile skadevirkninger. Ved hjelp av både aktiv deltakelse fra ofre på forhandlingsmøter og solid forskning fra felt ble fokuset på de humanitære skadevirkningene utslagsgivende for resultatet av forhandlingsprosessen.

Konvensjonen er historisk, og det manglet ikke på skeptikere da arbeidet med avtalen ble påbegynt. Denne skepsisen ble imidlertid grundig gjort til skamme da avtalen ble undertegnet. Presentasjonen holdt av ekspedisjonssjef Saleumxay Kommasith fra Laos viste hvordan de humanitære skadene på uskyldige sivile ofre utgjorde både et argument for et internasjonalt forbud og den viktigste motivasjonen til mobilisering av politisk vilje.

Partnerskap
Forfatter John Borrie la i sin presentasjon stor vekt på verdien av å involvere de riktige menneskene, sikre tilstrekkelige ressurser og ha nok politisk støtte til tydelige målsettinger. – Oslo-prosessen har vist at suksess er mulig, selv på slike vanskelige områder. Det norske folk bør være stolte av den norske innsatsen i denne prosessen, påpekte han. 

Statssekretær Larsen understreket at den viktigste årsaken til at Oslo-prosessen ble så vellykket, var nettopp det sterke partnerskapet mellom stater på tvers av tradisjonelle, regionale allianser, FN, den internasjonale Røde Kors-bevegelsen og de humanitære organisasjonene samlet i paraplyorganisasjonen Cluster Munition Coalition. – Dette partnerskapet var helt sentralt for både prosessen og resultatet, erklærte hun.

Ifølge statssekretær Barth Eide er denne avtalen ikke bare det viktigste, men også faktiske det eneste gjennombruddet på nedrustningssiden i det første tiåret av det 21. århundret. Han presiserte også at man fra militær side i større og større grad etterlyser mer presise våpentyper.

– Vi har nå tatt de første og viktigste skrittene, men vi må ikke glemme at vi også må iverksette avtalen. Det er viktig å ikke minste momentum. Konvensjonen om klaseammunisjon viser hva myndigheter og sivile organisasjoner kan få til når vi arbeider sammen for å oppnå et felles mål. Nettopp derfor er det så viktig at vi trekker lærdommer av dette og bruker dem i fremtidig humanitært nedrustningsarbeid, avsluttet statssekretær Barth Eide.