En mer demokratisk utenrikspolitikk?

Gry Larsen mente det ikke var noe tvil om at utenrikspolitikken var demokratisk – den er underlagt de samme parlamentariske spilleregler som andre politikkområder. Likevel er utenrikspolitikken spesiell, siden hverken Soria Moria eller partiprogrammer kan forutsi dramatiske verdensbegivenheter som regjeringen må ta stilling til.

Det er en av grunnene til at UD ønsker mer debatt om utenrikspolitikken. Imidlertid var det en utfordring at ikke-statlige aktører både i Norge og utlandet fikk stadig mer å si.

Flere av de andre panelistene mente regjeringen var blitt flinkere til å drøfte utenrikspolitiske utfordringer mer åpent. Bergesen oppfordret studentene til å drive aktiv lobbying for å få gjennomslag for sine synspunkter. Solhjell sa at det absolutt var mulig å påvirke, og at SV hadde fått gjennomslag for deler av sine synspunkter, bl.a. i forhold til midtøsten, norske styrker i Irak og at Norge skulle trekke seg ut av Operation Enduring Freedom. Det var heller ikke nødvendigvis slik at norsk utenrikspolitikk ”lå fast” - nysatsingen på nordområdene var et eksempel på en viktig nyorientering. Høglund delte bare delvis dette synet, og mente at det i alle fall på Stortinget var bred enighet om retningen i norsk utenrikspolitikk. Slik burde det også være. 

Når det gjaldt hvem som bestemte, sa Gry Larsen at politikerne og embetsverket har ulike roller. Dyktige byråkrater vet også å skille politikk og fag. Selv om noen var skeptisk til at Norge skulle starte en prosess for å få på plass en konvensjon mot klasevåpen, viste sluttresultatet at politikere vinner fram når styringsviljen og –evnen er til stede.

Panelistene var også enige om at den norske selvgodheten ikke var verre enn andre lands, og følgelig ikke stod i veien for å føre en utenrikspolitikk basert på norske interesser.