Norge og det nye verdenskartet

Siden starten i 2006 har målet med Refleks vært å stimulere til diskusjon om norske veivalg i utenrikspolitikken. Det er holdt over 50 debattmøter og utgitt flere bøker og publikasjoner.

I sin innledning la  utenriksministeren vekt på at det i utgangspunktet var bra å være utenriksminister i et land hvor det er enighet om hovedlinjene i utenrikspolitikken. Men verden er i rask endring, og da kan konsensus også begrense dynamikken og bevegelsen i tenkningen om utenrikspolitikken. Derfor var han stolt over det Utenriksdepartementet hadde bidratt med gjennom Refleks, som ble igangsatt for å skape en arena for innhenting av synspunkter fra fagmiljøer, skoleelever og alle som har en mening om internasjonal politikk.

Eide slo videre fast at verden ikke bare er i endring, men at en grunnleggende endring allerede hadde funnet sted. Dette måtte Norge forholde seg til, uansett om man valgte å konkludere med at den nye verden har to poler, fem poler eller ingen poler.

Nupi-forskerne Sending og Leira beskrev den økonomiske og politiske maktforskyvningen, med framvekst av nye, regionale stormakter, særlig i Asia. De advarte mot beskrivelser av en verdensorden preget av USA og Kina som to poler.

- Vi ser en verden med mange sentra, men ingen klassisk maktfordeling. Kina blir ikke det nye Sovjetunionen. Ting er ikke som før, og vi må passe oss for å bruke gamle mønstre i vår forklaring av verden. Det foregår en form for regionalisering, slo de to forskerne fast. Sending og Leira har skrevet det første kapittelet i debattboka «Norge og det nye verdenskartet», som utgis i forbindelse med avslutningen av Refleks-prosjektet. Boka er redigert av UD-medarbeiderne Odd Mølster og Åsmund Weltzien.   

Utenriksminister Espen Barth Eide, Karin Woldseth (Frp), Snorre Valen (SV) og Ine Marie Eriksen Søreide (H) i Refleks' siste paneldebatt. (Foto: Petter Foss, UD)

Under debatten mente Nobelinstituttets Asle Toje det lå et paradoks i at man beskrev en verden i endring, samtidig som man anbefalte kontinuitet i norsk utenrikspolitikk. Øystein Tunsjø fra Institutt for forsvarsstudier framhevet at man heller enn «polisentrering» burde konkludere med at vi levde i en bipolar verden, med USA og Kina som de to dominerende maktene.

Forskerne Johannes Rø og Paal Hilde, som også har bidratt til bokprosjektet, redegjorde for USAs økte fokus på Asia og konsekvensene dette ville få for Europa og Nato.

- Europa detroniseres som strategisk partner, og har heller ikke så mye å spille på i Asia, mente de. På tross av dette framholdt Rø og Hilde at USA fortsatt ville se stor egeninteresse i å opprettholde et sterkt Nato og solide transatlantiske forbindelser. 

Mens Prio-forskerne Erdal og Ezzati beskrev migrasjonens konsekvenser for utenrikspolitikken, redegjorde Leiv Lunde fra Fridtjof Nansens institutt for energi-, klima- og nordområdespørsmål. Nina Jensen fra WWF anførte at Norge burde påta seg en mer sentral pådriverrolle for et globalt klimaregime, og etterlyste en analyse av hva konsekvensene for norsk utenrikspolitikk ville være «den dagen olje ikke lenger er fremste valuta». Andre sentrale temaer på dagsordenen var utviklingspolitikk og norsk økonomi i lys av globale maktforskyvninger, hvor henholdsvis Elling Tjønneland fra Chr. Michelsens institutt og Victor D. Norman fra Norges handelshøyskole innledet.

Under den avsluttende paneldebatten viste lederen i Stortingets utenriks- og forsvarskomité, Ine Søreide (H), til at Norge måtte handle annerledes i en endret verden.

- Vi må søke kontakt med nye aktører, men ikke glemme det som fortsatt vil være aller viktigst for oss, nemlig Europa og forbindelsene over Atlanteren, som er vår hovedbro, sa Søreide.

Stortingsrepresentant Snorre Valen (SV) viste til betydningen av dialog med aktører som hadde synspunkter som lå langt fra våre egne, som for eksempel Hamas. Karin Woldseth (Frp) mente det var behov for klar tale i utenrikspolitikken, blant annet i forhold til Kina og Russland.  

Utenriksministeren slo avslutningsvis fast at det fortsatt vil være i norsk interesse å arbeide for en bedre organisert verden. Det ville derfor være nødvendig å holde fast ved vår prioritering av multilateral normutvikling og etterkrigsorganisasjoner som FN, Nato og WTO, og av Europa og Nordområdene. Samtidig måtte vi også finne nye arenaer og styrke kontakten med aktørene som styrker sin stilling. Dette, understreket utenriksministeren, var et arbeid vi hadde begynt med, blant annet ved å styrke kontakten med asiatiske land og organisasjoner som Asean i Asia og Den afrikanske unionen (AU).