Regjeringen trapper opp arbeidet for global helse

Den globale vaksinealliansen (Gavi) og Det globale fondet mot aids, tuberkulose og malaria (GFATM) får til sammen 330 millioner kroner ekstra i statsbudsjettet for 2014. Regjeringen ønsker å intensivere kampen for barne- og mødrehelse globalt, bekjempe dødelige sykdommer og bidra til å utrydde polio.

- Seks millioner færre barn døde i 2012 enn i 1990. Malariadødsfall har falt 25 prosent siden 2000. Tuberkulosedødsfall har falt over 40 prosent siden 1990. Aidsdødeligheten er sunket 30 prosent bare mellom 2005 og 2012. Dette viser at den globale helseinnsatsen nytter. Men mye gjenstår, sier utenriksminister Espen Barth Eide.

Vi er nå i ferd med å utrydde polio. Norge mer enn firedobler støtten til formålet til 240 millioner kroner i 2014. Pengene skal forvaltes hovedsakelig av Gavi og dels av Verdens helseorganisasjon (WHO).

- Det er en nær sammenheng mellom omfattende ressursbruk og resultater. Pengene når fram og gir store virkninger. Derfor styrker vi nå satsingen på disse områdene, vel vitende om betydningen dette vil ha for kvinner og barn, men også menn verden over, sier utenriksminister Espen Barth Eide.

Kampen mot de store og dødelige sykdommene aids, tuberkulose og malaria styrkes. Det globale fondet mot disse sykdommene gis 50 millioner kroner ekstra. Innsatsen planlegges opptrappet med ytterligere 100 millioner i 2015. Til sammen foreslåes 1,7 milliarder kroner bevilget til Det globale fondet for perioden 2014 – 2016.

Bidraget til Den globale vaksinealliansen økes med 100 millioner kroner. Til nå har 370 millioner barn blitt vaksinert i regi av Gavi, og målet er mange flere. Norges bidrag vil nå utgjøre over en milliard kroner per år.

- Økningen i årets budsjett viser at Norge tar sin del ansvaret for at verden kommer nærmere tusenårsmålene på helse innen 2015, sier Eide.

Med stort og smått bruker nå Norge mer enn fire milliarder av bistandsbudsjettet på global helse. Innenfor denne satsingen ønsker Norge å øke fokuset på universell helsedekning. Landene må selv ta ansvar for og eierskap til å tilby grunnleggende helsetjenester til sin befolkning, mens det internasjonale samfunns rolle må være å støtte opp om den nasjonale innsatsen.