Det europeiske forskningsområdet under Lisboa-traktaten

Lisboa-traktaten trådte i kraft 1. desember og det innebærer at Det europeiske forskningsområdet (ERA) ikke lenger er et frivillig, mellomstatlig samarbeid à la Bologna-prosessen. Det er for tidlig å overskue konsekvensene av denne endringen, men ved at ERA-arbeidet får en sterkere juridisk dimensjon, kan det forventes endringer i forholdet til ikke-medlemsland som er assosiert til EUs rammeprogrammet for forskning, inkludert EFTA/EØS-landene. Også når det gjelder prosedyrer for inngåelse av assosieringsavtaler, kan Lisboa-traktaten by på overraskelser.

Artiklene 179.1 og 182.5 i Lisboa-traktaten (TFEU) slår fast at:

”The Union shall have the objective of strengthening its scientific and technological bases by achieving a European research area in which researchers, scientific knowledge and technology circulate freely, and encouraging it to become more competitive, including in its industry, while promoting all the research activities deemed necessary by virtue of other Chapters of the Treaties.”

“As a complement to the activities planned in the multiannual framework programme, the European Parliament and the Council, acting in accordance with the ordinary legislative procedure and after consulting the Economic and Social Committee, shall establish the measures necessary for the implementation of the European research area.”

Juridisk forpliktelse til oppfølging
For medlemslandene innebærer dette at oppfølgingen og gjennomføringen av ERA er blitt en juridisk forpliktelse, også for Kommisjonen. På forskningsministrenes møte 3. desember ble det vedtatt en resolusjon om organisering og styring (”governance”) av det videre ERA-arbeidet, hvor EUs forskningspolitiske komite, CREST, tillegges en ny og sentral rolle. Det skal til våren utarbeides et nytt mandat for CREST, hvor et sentralt spørsmål blir hvem som skal lede komiteen i fremtiden, Kommisjonen (som i dag) eller medlemslandene (formannskapslandet). Kommisjonen kan her peke på at den nye traktaten gir den en ny og viktig oppgave i samordningen av landenes forskningsaktiviteter, men samtidig vil medlemslandene ha en sterk hånd på rattet i alle saker som gjelder inngripen i nasjonale forskningsprioriteringer.

For et år siden vedtok forskningsministrene å etablere to nye CREST-komiteer for utarbeiding av nye ERA-tiltak om henholdsvis ”joint programming” og forskningssamarbeid med land utenfor Europa. Begge komiteene ledes av medlemslandene, og forskningsministrene bifalt på rådsmøtet 3. desember forslagene fra den første komiteen og ba Kommisjonen så snart som mulig legge fram forslag til utvidet forskningssamarbeid landene i mellom på områdene landbruk/klima, helse/ernæring og kulturarv. Kan hende føler Kommisjonen at dens unike initiativrett i EU-systemet her er tråkket på, men den er samtidig tilfreds med at Lisboa-traktaten har gitt den et klart mandat til å utrede hvordan landenes nasjonale forskningsaktiviteter kan samordnes og på den måten bidra til å styrke Europask forsknings- og innovasjonsevne.

Traktaktforpliktelser kun for EU-land
Traktatens forpliktelser om gjennomføring av ERA gjelder ikke overfor landene utenfor EU.  På EUs forskningsministres rådsmøte 3. desember ble det riktignok slått fast at tredjeland, og spesielt land som er assosiert til EUs rammeprogram, skal involveres i ERA-arbeidet. Men under sluttforhandlingene om rådsresolusjonen om ”ERA governance” ble det gjort en innstramning på dette punktet. Inkluderingen av ikke-medlemsland skal kun skje ”when appropriate and subject to specific arrangements”. I siste minutt bidro et av de tidligere EFTA/EØS-landene til en oppmyking gjennom halehenget ”while acknowledging the current status of cooperation with countries associated to the Framework Programme”, men saken illustrerer en stigende opptatthet blant medlemslandene om å skille mellom EU27 og andre europeiske land også på forskningsfeltet. Det skyldes ikke minst utsiktene til stadig flere assosierte deltakerland i rammeprogrammet, inkludert Russland og andre naboland.

At ERA blir en del av EU-retten, fører også med seg at det kan innføres regelverk på området, rettsregler som i utgangspunktet bare vil gjelde for EUs medlemsland. Forordningen om europeiske infrastrukturkonsortier (ERIC), som ble vedtatt i forkant av den nye Traktaten, er et første eksempel på dette. Forordningen innfører en europeisk stiftelsesmodell for offentlige sameie av forskningsinfrastruktur over landegrensene. Selv om den har klausuler om tredjeland og assosierte land, vil bare medlemslandene få stemmerett i forordningens komitologikomite. Det er heller ikke klart om assosierte land får observatørstatus i komiteen. Forordningen krever også at medlemslandene har flertall i alle sameienes styrer.

Hjemmel for overtakelse av ERA-regelverk
Traktatens artikkel 180(c) forutsetter at for å nå målene for EUs forskningspolitikk, dvs. inkludert ERA-arbeidet, pålegges Unionen også:

“promotion of cooperation in the field of Union research, technological development and demonstration with third countries and international organisations;”

Til nå er denne paragrafen brukt som hjemmel for tredjelands assosieringsavtaler med EU om deltakelse i rammeprogrammet for forskning. I fremtiden vil den også kunne brukes til å hjemle tredjelands overtakelse av ERA-regelverk, enten i bilaterale avtaler eller gjennom vedtak i EØS-komiten og tilsvarende ”joint committees”. En fremtidig innlemmelse av ERIC-forordningen i EØS-avtalen synes derfor å være i tråd med innholdet i den nye traktaten, og dette forberedes i øyeblikket i EFTA/EØS-organene. I den forbindelse bør det vurderes om ikke EFTA/EØS-landene i sterkere grad enn før bør fremheve EØS-avtalens egenart og bredde og på denne basis legge grunnlaget for en tettere relasjon med EU på forskningsområdet enn andre assosierte land som kun har en bilateral avtale med EU om deltakelse i EUs forskningsprogram. Dette kan for eksempel tilstrebes gjennom økt bruk av tilpasningstekster eller erklæringer i forbindelse med forskningsvedtak i EØS-komiteen. Foreløpig inneholder EØS-avtalens protokoll 31 om programsamarbeidet med EU ingen henvisning til ERA, mens dette er tatt inn i de bilaterale EU-avtalene til Sveits og Israel om deltakelse i 7. rammeprogram.

Når det gjelder prosedyrer for inngåelse av forskningsavtaler med tredjeland (både om programdeltakelse og overtakelse av lovgivende rettsakter), er den nye Traktaten ikke klar. Nice-traktaten ga Rådet kompetanse til å gjøre slike vedtak ved kvalifisert flertall, men denne henvisningen nå fjernet. Det kan bli tolket av Europaparlamentet til at den ordinære lovgivende prosedyren skal følges, dvs. enighet mellom Rådet og Europaparlamentet. I så fall kan man risikere lengre prosedyrer og kanskje behov for midlertidig anvendelser av avtalene, hvis slikt er mulig. Dette kan få betydning for Norge ved oppstarten av nye EU-programmer.