Smart bruk av teknologi kan bidra til reduserte CO2-utslipp

 

• Energieffektivisering er den mest kostnadseffektive, raskeste (og minst glamorøse) måten å redusere klimagassutslipp på.
• Målrettet forskning på og rask innføring av innovative, energieffektive IKT-løsninger vil ifølge Kommisjonen være av avgjørende betydning for å nå målene for reduksjon av CO2-utslipp.
• Kommisjonens satsing vil i første omgang være rettet mot tre energiintensive sektorer: bygninger, belysning og kraftforsyning.  En handlingsplan, som oppfølging av en Meddelelse fra mai i fjor om energieffektivisering ved bruk av IKT, er varslet med det første.
• Kommisjonen oppmuntrer IKT-sektoren, som står for 2% av de globale utslippene, til å gå foran med et godt eksempel og identifisere løsninger som gavner hele økonomien (reduserer de resterende 98% av utslippene). IKT-næringen har på sin side lagt fram forslag i tråd med Kommisjonens strategi.
• Det er innledet en konsultasjons- og partnerskaps-prosess der byene (som forbruker mer enn 75% av verdens energi og forårsaker 80% av CO2-utslippene) prioriteres.

Energikommisær Piebalgs holdt 9. februar då. åpningstalen for EUs årlige tema-uke om bærekraftig energi.  Gjennomføringen av klimapakken er et av de viktigste temaene, og energieffektivisering et sentralt punkt. Selv om dette kanskje er det minst synlige av de instrumentene som utgjør EUs nye energi-politikk, er det utvilsomt det viktigste.

I en Meddelelse  fra 13. mai 2008 om energieffektivisering ved bruk av IKT peker Kommisjonen på at ny teknologi vil spille en viktig rolle i arbeidet med å redusere energi-intensiteten og øke -effektiviteten i EU. En rekke forskningsprosjekter og div. utrednings-virksomhet i både Kommisjonens og IKT-næringens regi er gjennomført, men bare en tredjedel av tiltakene i EUs handlingsplan for energieffektivisering fra 2006  er iverksatt. Spørsmålet om hvem som skal finasiere de ambisiøse tiltakene må nå raskt besvares dersom målene skal nås innen 2020..  

ICT and carbon footprints
Hvor mye computing tåler vår klode? Det er et spørsmål IKT- og telekom-industrien, som står for 40% av Europas produktivitetsvekst og 8% av BNP, ikke liker å høre. De mener de ikke er i den samme forurensende divisjonen som flyselskaper og bilprodusenter, men tvert om representerer en del av løsningen. For å komme kritikken i forkjøpet har en gruppe teknologi-firmaer, the Global eSustainability Initiative (GeSI),  og miljøorganisasjonen the Climate Group, et non-profit foretak, sammen studert hvordan IKT påvirker klimaendringer.

Rapporten, som McKinsey & Company har bidratt med data og analyse til, ble presentert i juni 2008 under tittelen SMART 2020: enabling the low carbon economy in the information age.  Dette er den første omfattende kartleggingen av den rollen IKT kan spille for å møte verdens klimautfordringer. Den bekrefter også at IKT i stor grad kan bidra til å redusere utslippene av klimagasser - men antakelig ikke slik de fleste synes å tro.

Hva utslipp angår er IKT-industrien i dag på nivå med luftfarten. I følge rapporten produserte verdens elektroniske utstyrspark (inkl. PCer, periferiutstyr, telenett med tilknyttet utstyr samt datasentre) 830 mill. tonn CO2 i 2007. Det utgjør ca. 2% av utslippene fra menneskelige aktiviteter. Selv med teknologi som er mindre energikrevende, forventes utslippene å vokse til 1400 mill. tonn i 2020. PCer, mobiltelefoner og nettverk står for brorparten av utslippene (56%), men det er utslippene fra datasentrene som vokser raskest.

IKT-industrien står mao. foran en betydelig ”klimagass-motbakke”: I 2020 forventes halve verdens befolkning å ha mobil-telefon, en tredjedel å ha PC og 5% av husholdningene å ha bredbåndstilknytning.

Men disse tallene blir mindre avskrekkende hvis også IKTs positive bidrag (the enabling effect) tas med i regnestykket. Informasjons- og kommunikasjons-teknologi kan i flg. studien bidra til å redusere det globale utslipp av CO2 med 15 prosent innen 2020. Det betyr at IKT kan bidra til å redusere utslipp i andre bransjer og sektorer med i størrelsesorden 7,8 mrd. tonn innen 2020, dvs. 5 ganger IKT-industriens eget carbon footprint – hvilket utgjør mer enn de totale årlige utslippene fra USA eller Kina. (I tillegg til å spare miljøet kan IKT-bransjen derfor bidra til innsparinger i størrelses-orden 4000 milliarder kroner i reduserte energikostnader for verdens næringsliv.)

Den kanskje best kjente effekten er muligheten for å redusere antall møter som forutsetter flytransport, med lavutslippsalternativ som videokonferanser (telepresence). Men reduksjon av transportutslipp ved bruk av teknologier som videokonferanser og fjernarbeid (teleworking) gir relativt liten effekt (anslått til en reduksjon på hhv. 140 og 220 mill. tonn CO2 i 2020).    

Smarte løsninger
Langt større miljøgevinster kan tas ut ved å benytte IKT til å effektivisere infrastruktur og industrielle prosesser samt ved å lage virtuelle løsninger og prosesser for å erstatte fysiske produkter. Smarte bygninger, smart logistikk og smarte strømnett kan bidra til betydelige reduksjoner i verdens samlede energiforbruk.

Bedre transportlogistikk kan spare opptil 1,5 milliarder tonn; datanettverk i smarte strømnett, som bidrar til å administrere etterspørsel og redusere forbruk, kan spare opptil 2 milliarder tonn; og smarte bygg, der for eksempel ventilering og lys slår seg av når lokalene er tomme, kan spare opptil 1,7 milliarder tonn CO2.

Tiltak i Kommisjonens regi
Målet er å redusere klimagassutslippene med 20% (i fohold til 1990-nivå) innen 2020; å redusere energirelaterte kostnader for konsumentene, offentlig sektor og næringsliv ved å forbedre energieffektiviteten med 20% innen 2020; å bidra til innovasjon og økt konkurransekraft i EU ved hjelp av ”grønne produkter” samt å redusere EUs avhengighet av importert energi.

Den kombinerte klima- og energi-politikken er et sentralt element i EUs politiske program. I en strategisk Meddelelse  om økt energieffektivitet ved hjelp av IKT peker Kommisjonen på at informasjons- og kommunikasjons-teknologien spiller en viktig rolle i bestrebelsene på å øke energieffektiviteten i økonomien. IKT vil kunne stimulere utviklingen av et stort marked for avanserte, energieffektive løsninger som vil styrke næringslivets konkurranseevne og skape nye forretningsmuligheter.

Men tre forutsetninger må oppfylles dersom Kommisjonen skal lykkes i sine bestrebelser:

• Det er nødvendig å understøtte innovasjon gjennom forskning om nye, IKT-baserte løsninger og styrke utbredelsen av dem slik at energiintensiteten i økonomien kan reduseres ved at komponenter, utstyr og tjenester  i for eksempel biler og produksjonsanlegg blir mer ”intelligente”. (IKT omfatter mikro- og nano-elektronikkomponenter og  –systemer, men også framtidige teknologier som fotonikk, som vil gi langt større datakraft med en brøkdel av det nåværende strømforbruket og dessuten belysningssystemer med høy lysstyrke og redusert energiforbruk.)

I flg. kommisær Viviane Reding i DG INFSO er IKT for energieffektivisering (gjennom storskala pilotprosjekter) et prioritert område i den delen av CIP-programmet (Competitiveness and Innovation Programme) som hun har ansvar for, og i arbeidsprogrammet for IKT i 2009-2010 under EUs 7. rammeprogram for forskning og utvikling (der det er budsjettert med ca 40 mill. EUR).

• IKT-sektoren må gå foran med et godt eksempel og redusere den energien den selv bruker. Den må utvikle effektive løsninger som andre sektorer kan overta, bl.a. ved å øke energieffektiviteten i komponenter, systemer og applikasjoner og ved å innføre miljøvennlig innkjøpspolitikk og substitusjonsteknologier.

• Men aller viktigst er det å stimulere til strukturendringer med det formål å utnytte denne teknologiens potensiale til å øke energieffektiviteten i hele økonomien, for eksempel ved å erstatte fysiske produkter med online-tjenester, ved å flytte forretningsvirksomhet til Internett (f.eks bankvirksomhet og eiendomshandel) og ved å innføre nye arbeidsmetoder (videokonferanser, telekonferanser). 

For å samle bidrag og strukturere dialogen har Kommisjonen iverksatt en hørings-og partnerskapsprosess. Det er fokus på to overordnede områder: IKT-sektoren selv og IKT som middel til å forbedre energi-effektiviteten i hele økonomien. I starten vil det særlig bli lagt vekt på elektrisitetsnettet, energioptimale hjem og bygninger samt intelligent belysning (pga.områdenes store betydning og potensiale for forbedring). Andre områder med et stort potensiale er transport og industriproduksjon.

Målet er å fremme samarbeid mellom aktører på energi- og IKT-området, herunder regioner, byer (som representerer 75% av verdens energiforbruk og 80% av klimagassutslippene) og myndigheter. Det blir utvilsomt en utfordring å bringe så forskjellige sektorer som IKT-sektoren og energi-sektoren sammen, da strategiene og tidshorisonten for investeringer er temmelig forskjellige (kortsiktige for IKT og langsiktige for energi). Medlemslandene oppfordres samtidig til å iverksette egne initiativ.   

EICTA- The European Information and Communications Technology Industry Association- publiserte i april 2008 rapporten High tech: Low Carbon med med en rekke tilrådinger som i hovedsak er i tråd med Kommisjonens strategi for energieffektivisering.

Utfordringer
Men ingen av tiltakene blir enkle å gjennomføre i praksis. Industrien kan bidra med hardware og software (en rekke av teknologiene eksisterer allerede), men den største utfordringen blir the wetware (mennesker, økonomi og politikk). Omfang, opplæring og kapasitet er kritiske faktorer. Det samme gjelder incentiver til å investere i karbonreduserende teknologi. Det er behov for finansieringsmekanismer og budsjettnøytrale løsninger som kan gjøre langsiktige effektiviseringsgevinster om til fordeler her og nå (upfront benefits).

Offentlig sektor bør kunne være både en pådriver og et eksempel til etterfølgelse siden den kan bidra til å skape den kritiske masse som er nødvendig for å gjøre nye teknologier operative, både gjennom egen aktivitet og ved kjøp av ”grønne” varer og tjenester, jf. for eksempel Finlands satsing på distance services (som oppfølging av rapporten Model for new public services fra juni i fjor og en revisjon av den finske loven om local government).

Det er behov for nye tekniske standarder (f.eks minimumsstandarder for å fase ut ineffektivt utstyr). Dersom transport, strømnett og bygninger skal bli mer effektive, må det være regler for hvordan for eksempel kjøleskap skal snakke med elektrisitetsmålere og termostater med oppvarmings-systemer. Utviklingen av Internett viser at når en enes om felles standarder i en industri, kan store ting skje. Teknologi-industriens bidrag til å håndtere klimaendringer kan derfor like gjerne komme fra standardiserings-organene som fra nye, smarte ”dingser” (clever gizmos).