Debatt om Utestasjoneringsdirektivet og streiker i Storbritannia

 

Bakgrunn
Storbritannia opplevde i forrige uke en streikebølge og sosial uro i energisektoren. Bakgrunnen var misnøye med at det benyttes utenlandsk utsendt arbeidskraft i en tid med stigende arbeidsledighet. Denne uken kom nye ledighetstall i UK, som viser at ledigheten nå ligger like under 2 mill, dvs. 6.3% av arbeidsstyrken. Streikene har kastet lys over utestasjoneringsdirektivets virkemåte og ikke minst på domsavsigelsene i Laval/Viking Line/Ruffert og Luxemburgsakene om hvilke virkemidler fagforeninger kan benytte for å sikre gitte lønns-og arbeidsvilkår. Som kjent skal utestasjoneringsdirektivet sikre utsendt arbeidskraft vertslandets lovfestede minstelønn eller almenngjorte tarifflønn. Men spørsmålet i UK i disse dager er: er det riktig å rekruttere utenlandsk arbeidskraft som kun får minstelønn, og som er billigere enn de britiske arbeidstakere som også får et avtalefestet tillegg?
 
Streikene i UK har fått stor politisk oppmerksomhet, ikke bare i Storbritannia, men også i Brussel der utestasjoneringsdirektivet og kampen mot sosial dumping igjen har kommet i fokus. 
 
Hovedpunkter
 • Krav fra britiske fagforeninger om endret utestasjoneringsdirektiv slik at evt. lokalt avtalt lønn også skal gjelde utsendte arbeidstakere, et flertall i EP vedtok en lignende resolusjon i desember
• Kommisjonen vil foreløpig ikke foreslå en revisjon av direktivet, mener direktivet kan tilpasses bedre nasjonalt, men vil bedre analysere direktivets virkemåte
• Liten appetitt på lovendring blant medlemslandene
• En gruppe MEPs vil blokkere ny Kommisjon dersom direktivet ikke endres
• Politisk uro for fremmedhets, proteksjonisme, øst-vest skille, sosial uro i kjølvannet av stigende ledighet over hele EU

Utfordringene
Arbeidsledigheten stiger over hele Europa. Hva betyr dette for alle utsendte arbeidstakere, særlig fra øst-Europa? Reiser de hjem, eller forblir de i sitt nye land som billig arbeidskraft som "stjeler" arbeidsplasser fra landets egne borgere? Debatten i Storbritannia har vært intens, og Gordon Browns utsagn fra i fjor om "Britiske jobber for briter" brukes nå mot ham. UK har i stor grad benyttet seg av utsendt arbeidskraft, som inntil nylig har blitt ansett som godt og nyttig for britisk økonomi. Nå som ledigheten øker og kampen om jobbene tiltar, settes naturlig nok fokus på lønn. Utestasjoneringsdirektivet sier altså at utsendte skal ha lovfestet minstelønn (ca. 60 kr pr time i UK), men arbeidsgiver kan ikke pålegges å betale utsendt arbeidskraft evt. lokale tillegg som nasjonale arbeidstakere har fremforhandlet. Er dette rimelig? Og kan fagforeninger bruke streik og andre kampmidler for at lik lønn for alle arbeidstakere oppnås?
 
Et flertall av Europaparlamentarikerne vedtok i desember at Kommisjonen må foreslå endringer i utestasjoneringsdirektivet slik at man unngår lønnsforskjeller som det man ser i UK. Det er det liten appetitt for i Rådet; en del land vil nok endre direktivet i den retning, men andre land ønsker at direktivet endres i mer økonomisk liberal retning. Dermed "vet alle" at Rådet ikke vil bli enig, og man ønsker å unngå en mangeårig tautrekking. Kommisjonen er nok også bekymret for å sette landene i øst opp mot vest.
 
Kommissær Spidla uttaler i en pressemelding at Kommisjonen ikke vil foreslå en endring av direktivet nå. Men det betyr ikke at ingenting gjøres. Kommisjonen oppfordrer til bedre samarbeid landene i mellom og til mere og bedre nasjonale kontrolltiltak. Flere studier og analyser utføres eller skal utføres for å se på direktivets virkemåte i lys av de fire dommene. Partene i arbeidslivet på europeisk nivå skal utføre en felles analyse om arbeidstakermobilitet der alle juridiske aspekter skal i søkelyset. Kommissær Spidla uttaler at man på denne bakgrunnen vil være bedre i stand til å vurdere om direktivet bør revideres eller ikke.
 
Kommentar
De fire arbeidsrettsdommene fra 2007/08 og kampen mot "sosial dumping" (et begrep som Kommisjonen forøvrig ikke benytter) har fått mye oppmerksomhet i Brussel, Skandinavia og Tyskland, men langt mindre i UK og Syd-Europa. Det at debatten har tatt av i et av de store medlemslandene, har gitt dommene og dens konsekvenser en helt ny dimensjon. Det er ikke lenger et "skandinavisk" problem, men i kjølvannet av finanskrisen, sosial uro og stigende ledighet er det noe man må diskutere bredt og på nytt. De tre MEP'ene som har tatt initiativ til å blokkere den nye Kommisjonen fra høsten 2009 (ved å nekte å godkjenne den i EP) vil neppe få nok støtte blant sine egne. Men det er valgkamp, og saken blir nok gjenstand for mye politisk oppmerksomhet fremover.
 
Kommisjonen har hele tiden vært motstander av å endre direktivet, og mener at manglende nasjonal kontroll og for lite internasjonalt samarbeid har vært årsaker til at direktivet ikke fungerer etter intensjonen i enkelte tilfeller. Men nå åpner Kommissær Spidla til å tenke nytt dersom en lang rekke studier skulle vise seg at direktivet skaper flere problemer enn det løser. Samtidig må hensynet til friheten til å levere tjenester og skape arbeidsplasser opprettholdes og balanseres med fri bevegelse av personer med arbeidsrettslig beskyttelse.
 
De fire dommene var neppe slutten på en prosess om direktivets virkemåte, vel kanskje juridisk sett, men ikke politisk. Som en svensk Europaparlamentariker uttalte: "hvis direktivet ikke fungerer slik den lovgivende makten tenkte når de vedtok loven, så må vi gjøre om direktivet" . Akkurat som med arbeidstidsdirektivet?