Til forsvar for landbrukspolitikken

EUs landbrukspolitiske debatt har i 2009 vært preget av gjennomføringen av helsesjekken, som innebærer et viktig skritt mot deregulering, spesielt i melkemarkedet hvor produksjonskvoter for melk skal avskaffes og produksjonen i EU blir fri ette 2013. Dette skjedde samtidig med den økonomiske krisen som bl.a. har rammet melkemarkedet hardt. Tyskland og Frankrike tok tidlig til orde for å revurdere den vedtatte reformen og støtte melkesektoren i en vanskelig tid. De to nevnte landene har nå fått med seg i alt 22 av EUs medlemsland som nå har fått drevet igjennom en ekstraordinær støttepakke på 300 mill €. Frankrikes landbruksminister, Bruno Le Maire, har i høst vært en dynamisk leder for denne ”opposisjonsbevegelsen”.

Slaget om landbrukspolitikken
Le Maire samler torsdag denne uken 10. desember i Paris de 22 landene som var med i arbeidet for tiltak i melkesektoren. Målet er å få til en erklæring som skal legge grunnlaget for en fortsatt ambisiøs landbrukspolitikk i EU etter 2013. Tradisjonelle elementer som markedsregulering, enkeltbruksstøtte og bygdeutvikling skal forsvares. Han uttaler at nå er tiden inne for å forberede seg til ”slaget om forsvaret av en sterk felles landbrukspolitikk.”

Det legges merke til at Le Maire inviterer alle sine EU-kolleger, med unntak av de fra Sverige, Danmark, Storbritannia og Nederland og Malta - som var hans motstandere i ”slaget” om melkesektoren tidligere i år. En ting er å holde fraksjonsmøter i en konkret sak. Et helt annet og mer provoserende forhold er å utelate viktige land fra en mer generell diskusjon om felles framtid.

 

Sterk polarisering
Det ligger imidlertid an til at den sterke polariseringen som har vært det siste halvåret kan være tilbakelagt ganske snart. For de konservative i europeisk landbrukspolitikk er vesentlig styrket. Mariann Fischer Boel skal reise hjem til Danmark, og blir erstattet av den franskorienterte rumeneren, Dacian Ciolos. Det nyvalgte Europaparlamentet er landbruksvennlig og har fra 1. desember fått medbestemmelsesrett i jordbrukspolitiske saker, på lik linje med Rådet. Ved årsskiftet skal det svenske presidentskapet gi stafettpinnen videre til det spanske formannskapet, som skal lede bl.a. diskusjonen om det som står på dagsordenen i Paris i morgen: Den felles landbrukspolitikkens framtid.

Spanjolene er også relativt konservative i landbrukspolitiske spørsmål, men nærmere midten enn Frankrike og Tyskland. Spania er dessuten oppmerksom på utfordringen som ligger i å lede fellesskapet mot en ny felles landbrukspolitikk (CAP) etter 2013 i en tid med nye utfordringer og med parlamentet som vesentlig beslutningstaker. Spania har et godt utgangspunkt for å lykkes som en integrator for prosessen som kommer. 

Strategisk næring
For Spania er landbruket en strategisk næring og de ønsker en fortsatt sterk felles landbrukspolitikk med vekt på felles. Man vil forsvare markedsinstrumentene og et ambisiøst landbruksbudsjett og fornye CAP og finne nye virkemidler. Men de er konservative på en måte der fornying er viktig. Spania tenker at måldefinisjon og målretting av virkemidlene i CAP er viktig.

Kanskje er det ikke behov for et så skarpt skille mellom pilarene 1 og 2 som det er i dag? Kanskje kan man forenkle virkemiddelbruken? Kanskje er det mulig å modernisere enkeltbrukstøtten og finne et kompromiss mellom historisk og arealbasert støtte med et stort innslag av begge modeller slik at de nye medlemslandene kommer bedre ut enn i dag, men at gamle og historisk effektive produsentland beholder en del av fordelene som ligger i dagens ordning?