Barroso med første ”State of the Union”-tale

Under plenumsmøtet i Europaparlamentet i Strasbourg 7. september holdt kommisjonspresident José Manuel Barroso sin aller første tale om ”The State of the Union” til et nærmest fullsatt parlamentet.  Talen fulgte samme format som det den amerikanske presidenten benytter til sin årlige tale til kongressen, og viser at Europaparlamentet selv i økende utstrekning ser paralleller mellom sin egen rolle og den til de amerikanske folkevalgte.

Utfordrene tid for EU og medlemslandene
Barroso innledet med å slå fast at man hadde vært gjennom en svært utfordrende tid, både for EU selv, og i de ulike medlemsstatene, og han viste til den økonomiske krisen og de sosiale og økonomiske følgende av denne, med økende arbeidsledighet og store budsjettunderskudd. Han slo likevel fast at situasjonen i dag var bedre enn for noen måneder siden, og han mente at EU har vist nok handlekraft og solidaritet til å komme styrket ut av krisen, selv om han understreket at faren på langt nær er over og at arbeidet med å komme ut av krisen såvidt er kommet i gang.

Ifølge kommisjonspresidenten var det nå opp til unionen og dets 27 medlemsstater å vise at man kunne ”svømme sammen i stedet for å synke til bunns hver for seg”. Og måten man kan komme videre på var ved å reformere og modernisere den sosiale markedsøkominen for på denne måten å kunne bevare den europeiske samfunnsmodellen. Barrosos poeng var at dette var noe man kun kunne gjøre i fellesskap og at medlemslandene ikke vil kunne lykkes dersom de opptrer hver for seg.

Prioriterte områder for Kommisjonen
Barroso pekte deretter på følgende prioterte områder for Kommisjonen i tiden fremover:

1)      Tiltak mot den økonomiske krisen og for styrket økonomisk styring på europeisk nivå (”economic governance”): Barroso viste til arbeidet som nå utføres i regi aven ”task force” som er nedsatt under ledelse av president Herman Van Rompuy, og han varslet at man der vil komme med mer detaljerte forslag til tiltak for bedre styring og kontroll med medlemsstatenes budsjettpolitikk, og for styrking av den felles stabilitets- og vekstpakten den 28. september. Kommisjonen vil her ifølge Barroso bli tildelt en viktig rolle som uavhengig og upartisk ”dommer” og vokter av at kriteriene oppfylles. Når det gjaldt det pågående arbeidet med å regulere den finansielle tjenestesektoren, takket han parlamentet for den enighet som nå er oppnådd om  etablering av system for overvåking og kontroll. Videre varselt han at Kommisjonen vil komme med en rekke nye forslag i løpet av høsten, blant annet om bonusordninger, såkalte ”credit swaps”, ”short-trading” og trolig også i forhold til en mulig avgift på finansielle transaksjoner.

2)      Tiltak for økt vekst og sysselsetting (implementering av Europa 2020-strategien): Barroso varslet en lang rekke forslag og tiltaksplaner fra Kommisjonens side i løpet av høsten. Et særlig fokus vil være å sikre større og bredere deltakelse i arbeidslivet gjennom å øke andelen yrkesaktive blant kvinner og eldre, blant annet ved å styrke programmer for etter- og videreutdanning. Kommisjonen vil komme med nytt forslag til etablering av en felles europeisk patentordning og Barroso varslet et fornyet fokus på arbeidet med å videreutvikle det indre markdet, med utgangspunkt i Monti-rapporten som ble presentert av den tidligere kommisæren i mai i år. Han varslet i denne sammenheng en rekke tiltak innenfor energiområdet, med fokus på (felles) infrastruktur, energieffektivsering, åpninger av nasjonale markeder m.m. I forlengelsen av dette la han også vekt på utviklingen av en ”grønn økonomi” (med særlige tiltak innenfor sektorer som energi, landbruk, samferdsel og maritim politikk). Barroso nevnte også den særlige satsingen på innovasjon og planen om en egen digital agenda.

3)      Tiltak innenfor området ”frihet, sikkerhet og rettferdighet” (Stockhom-programmet): Den økonomiske krisen har skapt særlige utfordringer innenfor migrasjons- og intergreringsfeltet, med økende sosiale spenninger i mange medlemsland, blant annet som følge av økende arbeidsledighet. Samtidig må man gjøre det som er nødvendig for å sikre Unionen og dets  borgere mot organisert kriminalitet og terroraksjoner. Barroso undertreket imildertid at dette må skje innenfor rammene av en rettsstat, og advarte mot alle tiltak som kunne nære opp under rasisme og fremmedfrykt, noe som kunne vekke til live spøkelser fra fortiden.

4)      EUs budsjettmidler: Kommisjonens forslag til nytt langtidsbudsjett (for perioden fra 2014) vil komme i løpet av våren 2011. Barroso varlset at det vil være et spesielt fokus på at pengene må anvendes på en kvalitetsmessig god måte, og at bruken av EUs midler også må føles og synliggjøres bedre på nasjonalt nivå (altså at man på en bedre måte kan vise merverdien og synergieffektene av å gjøre ting i fellesskap i stedet for av nasjonalstatene selv). Som eksempel viste Barroso her til de nasjonale forsvarsbudsjettene. Han understreket også betydningen av nye finansieringsmetoder, og varslet at man fra Kommisjonens side vil foreslå å utstede egne verdipapirer (”EU project bonds”) for utbygging av infrastruktur og økt satsing på utbygging offentlig/privat regi. Kommisjonen vil foreslå at den neste budsjettperioden settes til 5+5 år, med en midtveisgjennomgang/revisjon etter de første fem årene.

5)      EUs plass i verden (hvordan gjøre seg gjeldene på den globale arena): Barroso varslet at han sammen med høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetspolitikken/visepresident i Kommisjonen Catherine Ashton vil komme med et forslag til hvordan EU kan opptre mer effektivt på den globale arena, og at man vil trekke lærdom av hva som gikk galt under klimatoppmøtet i København. Et særlig fokus vil bli rettet mot forholdet til USA, og mulighetene for å styrke samarbeidet rundt den økonomiske poltikken (en transatlantisk strategi for vekst). Han viste til møtene i G20-gruppen som eksempel på område hvor EU allerede spiller en rolle, og varslet at Kommisjonen vil presentere nye planer og ideer innenfor den felles handelspolitikken. Barroso vil i løpet av høsten også delta under toppmøtet for oppfølging av tusenårsmålene for utvikling, og han varslet at EU vil bevilge ytterligere midler til oppfyllelse av disse målene. Med bakgrunn i erfaringer fra siste års naturkatastrofer på Haiti og i Pakistan vil Kommisjonen også fremme forslag om etablering av et eget europeisk sivilt kriseberedskapssystem. Innenfor rammene av EUs felles utenrikspolitikk varslet Barroso også fornyet fokus på satsingen på en felles forsvarspolitikk innenfor EU.

Betydningen av fellesskapsmetoden
Avslutningsvis viste Barroso til betydningen av den såkalte ”fellesskapsmodellen” og til de resultater man har oppnådd innenfor rammene av dette samarbeidet. Han la til at både EU og dets medlemsstater må innse at man er gjensidig avhengig av hverandre. 

Et kjennetegn ved Barrosos tale var at den var generell og rundt formulert, og at den inneholdt elementer som kunne tilfredstille både parlamentets venstre- og høyre fløy. Sosialistenes gruppeleder, Martin Schultz, gav da også kommisjonspresidenten (et lettere ironisk) kompliment for å ha holdt en utmerket ”konservativ/liberal/grønn/sosial progressiv tale”. I sitt tilsvar til dette sa Barroso at han ikke skammet seg over å være en konsensusbygger, og at det også ligger i hans mandat å arbeide for felles standpunkter, så vel innenfor kommisjonskollegiet som i diskusjoner med de øvrige to institusjonene. Barroso fikk ellers en viss kritikk for å være for opptatt av å presentere sitt fremtidige (handlings)program, og for at han i for liten grad tok inn over seg de alvorlige problemene man i dag står overfor, blant annet med sterkt sviktende tiltro til institusjonene i befolkningen (jfr siste resultatene fra det såkalte eurobarometer).

Lederne for de store partigruppene var for øvrig samstemte i sin analyse av behovet for mer fellesskapspolitikk (dvs det som kalles ”the Community method”) og i sin kritikk av det de mener er økende grad av mellomstatlighet (eller: intergovermentalism) i samarbeidet – illustrert ved den stadig økende makt og rolle som tillegges Det Europeiske Råd, som under ledelse av president Van Rompuy, og med Tyskland og Frankrike som sentrale premissleverandører, har fått et visst preg i retning av en ”europeisk regjering”. Barroso ble her kritisert for å være altfor usynlig og ettergivende i forhold til Merkel og Sarkozy.