Europaparlamentet med store ambisjoner for en europeisk utenrikstjeneste

Etter at EU-landenes utenriksministrene etter en lang debatt mandag 26. april kom til politisk enighet om hovedlinjene i EUs nye utenrikstjeneste, skal forslaget behandles i Europaparlamentet. Prosessen har trukket ut i tid, og utsiktene til å få en rask avklaring med Parlamentet synes ikke gode. Hvis prosessen trekker i langdrag, kan det svekke EUs mulighet til å være en effektiv aktør internasjonalt.

Innflytelsesrike Europaparlamentarikere (MEPs) har gått høyt på banen i den offentlige debatten om EEAS med høye ambisjoner på vegne av EU. I Parlamentet vil saken behandles som en ”pakke” slik at spørsmål Parlamentet ikke har formell innflytelse over, også behandles i forbindelse med de to formelle beslutningene (personellreglement og finansreglement) som må vedtas med medbestemmelse før EEAS blir operativ.

Mer synlig og tydelig
Høyrepresentant Catherine Ashton skal bidra til sammenheng i utenrikspolitikken, og til at EU blir en mer synlig og tydeligere stemme og aktør i internasjonale spørsmål. Klimapolitikken kan brukes som eksempel. EEAS skal ikke utforme eller lage politikken – det er et ansvar for klimakommissær Hedegaard - men Ashton (og president for Det europeiske råd Herman van Rompuy) skal sørge for at den blir kommunisert ut til EUs partnere, og blir et viktigere element i dialogen med tredjeland. Selv om utenriksdimensjonen av fellesskapspolitikkene i utgangspunktet også er hennes ansvar, vil øvrige kommissærer måtte fronte de internasjonale sidene av eget politikkområde både overfor Europaparlamentet og i kontakt med tredjeland.

Ledelsen av utenrikstjenesten EEAS
Europaparlamentet argumenterer med at parlamentarisk forankring og demokratisk legitimitet er avgjørende for det nye apparatet. Derfor vil Europaparlamentet politisk oppnevnte ”deputies” under Ashton. Parlamentet ønsker også å bli konsultert i forkant av utenrikspolitiske avgjørelser selv om de ikke har noen formell rolle i utforming av politikken. Ashton vil være ansvarlig for å lede EUs sivile og militære operasjoner, og Europaparlamentet mener at hun ikke kan påta seg en slik rolle uten parlamentarisk ryggdekning for det hun gjør.

Fra medlemslandene vises det til at traktaten ikke gir noen rolle for ”deputies”, og at det er gode grunner for at Lisboa-traktaten ikke går lenger i retning av felleskapliggjøring av utenrikspolitikken. Det var simpelthen ikke enighet om det i forhandlingene om traktaten.

Instruksjonsmyndighet
I Rådet ble kompromisset at instrukser skal gå gjennom stasjonssjefen på EU-ambassadene, men at Kommisjonen fortsatt kan sende instrukser på fagområder som er fellesskapspolitikk, for eksempel handel. De som ønsker et sterkt EEAS, mener at kun Ashton og hennes apparat/EEAS skal kunne sende instrukser til EU-ambassadene. Her er det store kulturforskjeller mellom de 27 hovedstedenes utenriksdepartementer, men det er store forventninger i Europaparlamentet til en klar linje i forhold til hva som er Ashtons rolle og anvar.

Budsjett
Europaparlamentet, som har store ambisjoner på EEAS’ vegne, ønsker en betydelig økning av budsjettrammene selv om Rådet har slått fast at etablering av det nye apparatet skal være budsjettnøytralt.  Det er i realiteten ikke før i 2013 og det nye langtidsbudsjettet, at man vil se om ambisjoner om en styrking vil kunne innfris.

Det er langt fra avklart hvor stort (antall ansatte) EEAS faktisk vil bli. Mesteparten av aktiviteten – og ansatte - forutsettes å være ute, ikke i Brussel, men det uansett langt frem til et fullt oppsett. Det er blant annet behov for å styrke EUs delegasjoner til internasjonale organisasjoner, hvor formannskapslandene tidligere har gjort en stor samordningsjobb som nå faller på det nye apparatet.

Fellesskapeliggjøring vs mellomstatlighet
Når søylene er borte fra Lisboa-traktaten, kan det være vanskeligere å slå fast at utenriksområdet alene er et alminnelig mellomstatlig samarbeid. Det er imidlertid utgangspunktet, og gir stadig rammen for hva sentrale EU-land kan godta av kompromisser om EEAS. Samtidig vil mange av politikkområdene hvor Ashton skal bidra til ”coherence”, være underlagt fellesskapelige prosedyrer og forvaltes av Kommisjonen.

Europaparlamentet ønsker en større fellesskapeliggjøring av utenrikspolitikken og er også redd for at felleskapspolitikk ”mellomstatliggjøres” gjennom det nye organet. Andre peker på at når Ashton også sitter i Kommisjonen vil det på en helt annen måte enn tidligere bidra til at utenrikspolitikken får sterkere innslag av virkemidler underlagt Kommisjonen. Det vil på lengre sikt bety en sterkere ”Brusselfisering” av utenrikspolitikken hvor organene her i byen får sterkere innflytelse på bekostning av hovedstedene.