Europaparlamentet ønsker en økning i produksjon av fisk

EU har en akvakulturstrategi fra 2002, men allerede i 2006 startet de med å utarbeide en ny strategi. Bakgrunnen var at man hadde innsett at strategien ikke hadde levert hva gjelder å skape nye arbeidsplasser og mer fisk. Den hadde levert hva gjelder fremskaffing av trygg sjømat og god dyrehelse. Akvakultur er verdens raskest voksende matproduksjonssektor med en global vekst på 7-8 prosent i året. I EU er veksten null og man spør seg om hvorfor. I sin meddelelse om akvakultur understreker Kommisjonen at man vil jobbe for å etablere bærekraftig vekst, en mer konkurransedyktig næring og bedre styring. Sentralt er kampen om arealer.

Ingen fellesskapspolitikk
Slik det er i dag har man ingen felleskapspolitikk på akvakulturområdet. Det er regulert stykkevis og delt med regler som angår dyrehelse og miljøaspekter, men ingen akvakulturpolitikk som sådan. Medlemslandene har regulert dette på ulike måter og det erkjennes at i øyeblikket foreligger det byråkratiske hindre (red tape) for at næringen kan utvikle seg videre. Det mangler således en helhetlig koordinert tilnærming. 

Parlamentet har over lengre tid jobbet med meddelelsen fra Kommisjonen. Siktemålet er å gi et konstruktivt bidrag til utarbeidelsen av en strategi som kan fremme en bærekraftig utvikling av europeisk akvakultur på mellomlang og lang sikt.

Fiskerikomiteen er ansvarlig komité i denne saken, mens komiteen for miljø, folkehelse og matvaresikkerhet (ENVI), nylig avga en såkalt komitéuttalelse til fiskerikomiteen. Fiskerikomiteen understreker at akvakultur er viktig for å møte etterspørselen etter fisk. Men man vil ha mer fokus på at fisken kan føle smerte og stress – altså dyrevelferd. Man vil ha en relativt omfattende sertifiseringsordning. Endelig er det viktig å stille krav til importert fisk.

Arealplanlegging i kystsonen
I fiskerikomiteen er prosessen nå gått videre fra arbeidsdokument til utkast. Den siste versjonen skiller seg ikke i innhold nevneverdig fra arbeidsdokumentet, men er mer omfattende og gjennomført.  Generelt inntar man en mer offensiv holdning enn det kommisjonen har gjort. Man mener at en økning i produksjonen vil minske behovet for import, det vil minske presset på villfisken, det vil spille en viktig rolle med henhold til matsikkerhet, skape arbeidsplasser, og være en katalysator for økonomisk utvikling i distriktene. Samtidig påvirker akvakultur en rekke sektorer. Det krever derfor grundig planlegging, og strategien fra 2002 er således ikke anvendelig. Det må gjøres mer og man foreslår nå at Kommisjonen utarbeider forslag til en forordning om akvakultur. Man vil altså ha fellesskapspolitikk, og det må satses bredt. Fisk fra tredjeland må overholde EU-standarder, det må sikres nødvendig finansiell støtte til sektoren, det må etableres tilstrekkelig areaplanlegging i kystsonen og man må utarbeide planer for relevant utdanning.

Et av punktene fra fiskerikomiteen gjelder oppfordring til Kommisjonen om å inngå avtaler om gjensidig utveksling med tredjeland som har stor ”knowhow” innen sektoren. I den sammenheng nevnes Norge spesifikt i parentes. 

Fiskerikomiteen vil votere over rapporten 4. mai og plenumsvotering forventes i juni.