Verdens største sjømatmarked

I konteksten av reformen av den felles fiskeripolitikken er det av Europaparlamentet tatt initiativ til en rapport om EUs importordning for fiskeri og akvakulturprodukter. Alain Cadec fra kristeligdemokratene er rapportør. Med sin utvidede myndighet på fiskeriområdet kan Parlamentet sette mer makt bak alternative synspunkter og gi støtet til en bredere debatt enn det som har vært vanlig. Cadecs arbeidsdokumentet vil bli foredlet til et rapportutkast som vil bli presentert på fiskerikomiteens møte 4. mai. Plenumsvotering kan ventes i juli.

Bakgrunnen for initiativet er at man mener Kommisjonens grønnbok ikke tar tak i det faktum at EU på tross av alle sine problemer på produksjonssiden, først og fremst er et marked. Konsumet utgjorde i 2007 drøye tolv millioner tonn og er med dette det største sjømatmarkedet i verden, foran Japan og USA.  Selvforsyningsgraden er imidlertid under 40 prosent og den er stadig synkende, slik den har vært over mange år.

Lavere tollvern
Spørsmålet er således ikke om import er nødvendig, men om hvordan importsystemet er innrettet. Det som gjør emnet vanskelig er den store mengden aktører og de mange motstridende interesser som gjør seg gjeldende.

Arbeidsdokumentet viser til at problemet er at EUs handelspolitikk i liten grad er tuftet på de spesielle karakteristika som gjelder for denne sårbare og sensitive næringen. I motsetning til landbrukssektoren hvor landbrukskommissæren er ansvarlig også for handel, er det Kommisjonens generaldirektorat for handel som har ansvaret når det gjelder fisk. Dette gir i motsetning til landbrukssektoren, følger som innebærer at man bytter bort fisk i bytte mot gjenytelser fra andre sektorer.

I dokumentet gis det en god oversikt over forhandlingsprosesser som EU er involvert i nå, både bilaterale, regionale og i WTO. Kjennetegnet for alle er at det går mot lavere tollvern. En bekymring blant mange råvareprodusenter er oppmykningen av opprinnelsesreglene. I resultat kan dette innebære at man får situasjoner der tredjeland kan anvende preferanser for ikke-opprinnelsesprodukter.

Eksisterende kriterier for import anses som uegnet
EUs mangfold av aktører medfører en rekke motstridende interesser. For eksempel fiskere på den ene siden og prosessindustrien på den andre. Fiskerne og oppdrettere innser klart nok at de ikke kan møte etterspørselen, men opplever at importerte produkter presser prisene ned. Disse hevder at konkurransen ikke er rettferdig all den tid importert fisk ikke etterlever samme krav som EUs aktører. Man ønsker mer kontroll for å sikre en ”level playing field”.  

Eksisterende kriterier for import anses uegnet i en rekke relasjoner så som sikring av hensyn som angår sosial aspekter ved produksjon som for eksempel betaling av ansatte, sikkerhet og levestandard om bord på fiskefartøy, med hensyn til bærekraftig fiske og oppdrett, med hensyn til markedsføring og informasjon til konsumentene. Mangelfull informasjon gir ikke de sistnevnte grunnlag for å velge EU-produkter.

Det listes til slutt opp en rekke konkrete forslag som vil bli mer utførlig fremstilt når arbeidsdokumentet foredles fra arbeidsdokument til rapportutkast. Fra forslagene nevnes at man må ha en global visjon for EU-markedet, at ansvaret for handelsforhandlinger må overføres fra Handelskommissæren til Fiskerikommissæren, at man for å sikre nok råstoff til industrien bør ha justerbare tollmekanismer fremfor permanente tollkonsesjoner, at man må stille krav om oppfyllelse av en rekke krav ved innvilgelse av tollkonsesjoner. Eudel viser til dokumentet for hele oversikten over forslag. 

Høring om handel i Europaparlamentet
I Fiskerikomiteens møte 8. april ble det arrangert en høring om handel og markedsaspekter. Her ble det holdt syv presentasjoner av representanter fra fiskeri- og prosessindustriorganisasjoner, med flertall av førstnevnte.  I tillegg var det debatt og spørsmål.

Budskapene omhandlet blant annet at ”the Common Organisation of the Market” (CMO), ikke er tilpasset dagens krav. Sentrale elementer som sporing og bærekraft er for eksempel ikke nevnt i forordningen. Kommisjonen kommenterte i sitt innlegg at revisjonen av CMO klart nok må ha mer fokus på informasjon til forbrukerne. Han viste også til det pågående arbeidet med å etablere et markedsobservatorium. Sentralt i høringen var også nødvendigheten av å etablere en ”level playing field”. Det er et problem at import fra tredjeland til dels utgjør fisk som er produsert under helt andre regler enn de som EUs egne produsenter må følge. Dette gjør det veldig vanskelig å konkurrere. Dette må følges av en generell oppjustering av EU-næringens konkurransedyktighet. Et annet budskap var behovet for å satse mer på akvakultur i EU for å møte prosessindustriens stadig større behov for råstoff og for derved også gjøre seg mindre avhengig av import. Samtidig kan vi komme til å oppleve at flere av eksportlandene kan tenkes å få større behov for fisken selv, noe som kan medføre mangel på fisk i EU. Feilmerking var også et problem som ble reist og det er nødvendig med klarere regler etterfulgt av strengere kontroll.  For øvrig er det et problem at fiskerne ikke får betalt for god kvalitet. Endelig må produsentorganisasjonenes rolle styrkes, hvis ikke vil man ikke makte å endre situasjonen.

Utdrag fra presentasjonene:
an Mac Sween (Scottish Fishermen’s Organisation), viste til at EU er blitt liten i fiskerisammenheng. Økningen i hysekvoten i Barentshavet for 2009 er for eksempel større enn hele hysekvoten i Nordsjøen. Generelt er det store endringer i handelsbildet. I Vietnam som i tidligere tider knapt hadde eksport, er det nå 1 million sysselsatte innen fiskeri- og havbruksnæringen. Og eksporten har eksplodert, noe man særlig merker i EU.

Robert Stevenson (Scottish Association of fish producer organisations), viste til problemet med at EUs produsenter må respektere minstepriser, mens mye av den importert fisken ikke er omfattet av slike og kan kjøpes til en lavere pris. Alt vi ber om er ”level playing field”, var hans budskap. 

Baptista De Sousa (Spanish Association of canning producers), fremholdt at prosessindustrien produserer verdier for nesten dobbelt så mye som fiskerne og akvakulturindustrien til sammen. Hvorfor er den da så ignorert i Grønnboken?