Diskuterte migrasjonsutfordringer i Nord-Afrika

Innledninger ble gitt av Italias EU-ambassadør (Ferdinando Nelli Feroci) og representanter for Europakommisjonen (Luigi Soreca), Europaparlamentet (Simon Busuttil), UNHCR (John Fredrikson) og frivillige organisasjoner (Mickael Franssens). Det var stor interesse for møtet og møtesalen var helt full.

Oppsummering

• Det er i hovedsak enighet om realitetene, selv om det opereres med ulike tall på personer som har forlatt Libya. Det er også ulike vurderinger av situasjonens alvor.   
• Det er enighet om at EU må være forberedt på raskt iverksettelse av vedtak dersom situasjonen skulle forverres. Aktuelle virkemidler er nå til vurdering.
• Kommisjonen legger stor vekt på å løse situasjonen i partnerskap med landene i Nord-Afrika. Et bredt anlagt partnerskap planlegges overfor Egypt og Tunis.
• Italia og Malta etterlyser større vilje til solidaritet og byrdedeling i Europa.
• UNHCR ønsker å bygge opp beskyttelseskapasiteten i Egypt og Tunisia. Samarbeidsviljen til tunisiske myndigheter framstilles som eksemplarisk. I samarbeid med EU vurderes det å etablere et regionalt beskyttelsesprogram i Tunis. Dette vil i tilfelle inkludere en gjenbosettingskomponent.
• To politiske grupperinger i Parlamentet krever at Kommisjonen forbereder iverksettelse av direktivet om masseflukt (og midlertidig beskyttelse). For øvrig er det bred enighet om at vilkårene for å iverksette dette ennå ikke er til stede.

Situasjonsbeskrivelsen
Situasjonen endres fra dag til dag og gårsdagens tall på personer som har forlatt Libya vil ikke være gyldige dagen etter. På møtet var det imidlertid så vidt stor diskrepans at det i seg selv ble et tema. Mens de fleste baserer seg på at ca. 370 000 personer nå har forlatt Libya, mener UNHCR at det riktige tallet er 423 000. Forskjellen henger sammen med at UNHCR oppgir at 60 000 libyske statsborgere har forlatt hjemlandet i løpet av konflikten. Dette skal være ressurssterke personer som har forlatt landet regulært og med egne midler. Med noen få unntak har de verken søkt om internasjonal beskyttelse eller assistanse fra internasjonale organisasjoner eller andre lands myndigheter.

I underkant av 23 000 personer er ankommet Europa sjøveien via Tunis eller Libya; 22 000 til Italia/Lampedusa og 800 til Malta. De fleste er irregulære tunisiske migranter som ikke påberoper seg behov for internasjonal beskyttelse og ikke søker asyl. 3 300 av de ankomne til Italia og de fleste av de 800 som er ankommet Malta er å anse som asylsøkere.

Til nå er ca. 74 000 tidligere gjestearbeidere i Libya repatriert ved hjelp av UNHCR/IOMs samarbeidsprogram. IOM er den internasjonale organisasjonen for migranter. Ankomstene til Tunis og Egypt har stabilisert seg på et noe lavere nivå enn tidligere. Programmet tar stort sett unna for nyankomne, slik at tallet på personer som må ivaretas i grenseområdene ikke stiger. Med fortsatte utstrømninger vil det være behov for nye pengebidrag. Lederen for UNHCRs enhet for samarbeid med EU, John Fredrikson, antydet at dersom man ikke sørger for å holde kapasiteten i repatrieringsprogrammet oppe på ankomstnivået, vil flere fristes til å reise over havet til Europa.

Italias EU-ambassadør Feroci og maltesisk medlem av Europaparlamentet Busuttil framholdt at krisen allerede er et faktum. Dette mente de å kunne belegge ved å sammenlikne med ankomsttallene i fjor og ved å se tallene i sammenheng med størrelsen på mottakersamfunnene. ”Maltas mottak var som om Tyskland skulle motta over 100 000 asylsøkere i løpet av ett døgn, ble det sagt”. På direkte spørsmål ville ingen av dem si at Europa foreløpig står overfor en massefluktsituasjon, men de mente at Europa hadde en solidaritets- og byrdefordelingsutfordring.

EUs respons
Den italienske ambassadøren mente generelt at EU ikke har tilstrekkelige virkemidler til å møte en massefluktsituasjon. Det er behov for en styrking. Finansielle overføringer til utsatte land bør bli bedre, det bør utarbeides en plan for omfordeling av flyktninger/asylsøkere/migranter, samarbeidet med opprinnelses- og transittland bør styrkes, returarbeidet likeså.

Det maltesiske parlamentsmedlemmet mente det var behov for nye grep fra Kommisjonens side. Dette var blant annet tilfelle ved forhandlingene om nu? Dublin III-forordning. I Parlamentet støtter et flertall innføring av en suspensjons- eller solidaritetsmekanisme som fritar utsatte land for plikten til å ta tilbake et flertall av medlemslandene er imot. Ifølge Busittil må Kommisjonen nå identifisere kompromissløsninger. Videre har Busittil sammen med en rekke andre parlamentsrepresentanter krevd at Kommisjonen forbereder iverksettelse av direktivet om masseflukt og et opplegg for fordeling av personer med midlertidig beskyttelse mellom medlemslandene.

Kommisjonens representant svarte på tiltalen med å si at Kommisjonen har tatt migrasjonsutfordringene over Middelhavet på største alvor hele tiden etter at urolighetene i Nord-Afrika startet og har aktivt vurdert virkemiddelbruken. Så langt er følgende gjort:

• Kommisjonen har gitt 30 mill. euro i humanitær bistand til leirene i Tunis og Egypt og til repatrieringsprogrammet. Dette kommer i tillegg til hva de enkelte medlemslandene har bidratt med.
• Frontex, EUs byrå for grensesikkerhet der også Norge er med, er anmodet om å framskynde og utvide fellesoperasjonen Hermes i forhold til tidligere planer.
• Tilgjengelige midler på solidaritetsfondene (flyktning-, integrerings-, grense- og returfondene) er identifisert. De utgjør 25 mill. euro. Disse er tilgjengelig for samfinansierte prosjekt, der aktuelle medlemsland bidrar med egenandeler.

Nye virkemidler er til vurdering. Som ledd i dette var for eksempel kommissær Malmstrøm samme dag (31. mars) i Tunis for samtaler med tunisiske myndigheter. Tidligere har hun hatt tilsvarende møter i Egypt. Kommisjonens samlete vurdering og forslag vil bli presentert for Rådet for justis- og innenrikssaker (JI-rådet) i Luxembourg 11. april, blant annet:

• Forslaget til direktiv om felles europeisk gjenbosettingspolitikk. Malmstrøm vil anmode om større kompromissvilje (mellom Rådet og Parlamentet) slik at EU snart kan få et felles instrument som blant annet kan brukes ved kriser i nærområdene.
• EASO-støtteteam bør forberedes utplassert (på Malta og i Italia). EASO er det europeiske støttekontoret for asyl.
• Direktivet om masseflukt krever en felles forståelse av når det skal tas i bruk. Direktivet gir ikke klare kriterier. Skjønnsmessige vurderinger må tas.
• Ytterligere utvidelse avsjøpatruljeringen i farvannene mellom Malta/Lampedusa og Afrika.
• Vurdere en innsats for registrering, identifisering, og screening av nyankomne til Malta. Vil man kunne påregne tilstrekkelig bidrag fra medlemslandene?
• Styrking av Frontex. Kommisjonen vil bidra til at det raskt oppnås enighet om Frontex-forordningen.

I midten av mai tar Kommisjonen sikte på å legge fram forslag til mobilitetspartnerskap med land i Nord-Afrika, i første omgang med Egypt og Tunis. Her vil de fleste komponentene i mobilitetspartnerskap være aktuelle, fra tilrettelegging for lovlig migrasjon og lettelser i viseringspraksis til styrket grensekontroll og tilbaketaking av personer som har oppholdt seg ulovlig. Det vil trolig bli en første diskusjon av dette i Rådet i juni.

UNHCR har etablert et meget godt samarbeid med tunisiske myndigheter, i første omgang for å etablere leire ved grensen og gjennomføre repatrieringer av gjestearbeidere som er kommet ut av Libya. Det vurderes å ta initiativ til et regionalt beskyttelsesprogram (i samarbeid med EU) der målet er å styrke landets evne til å tilby beskyttelse. Det er aktuelt både med statusvurdering, program for frivillig retur og program for gjenbosetting.

Kommentar
Migrasjonsutfordringene i Middelhavet ble klart mer alvorlig i slutten av mars. Tidligere var det hovedsakelig arbeidssøkere fra Tunis som var kommet. Nesten ingen påberopte seg behov for internasjonal beskyttelse. I slutten av forrige måned endret det seg ved at mange fra asylproduserende land som Eritrea og Somalia ankom. Økt vold eller tap for en av partene i Libya, kan åpenbart føre til økte tilstrømninger. Kommisjonen mener i likhet med de mest utsatte landene i Sør-Europa at dette er en felles utfordring for EU. Kommisjonen fortsetter sitt arbeid med å klargjøre hvilke virkemidler som kan tas i bruk på EU-nivå. Representanter fra EU-land lenger nord var ikke representert i panelet på EPC-seminaret. Det er likevel klart at mange andre fremdeles mener at krisen ikke er stor nok til å ta i bruk drastiske midler. Det er for eksempel klar motstand mot å utløse massefluktdirektivet. Likeledes er det klar motstand mot forslag om en slags omfordeling av flyktninger eller asylsøkere. Derimot er det bred enighet om at midler fra solidaritetsfondene må gjøres tilgjengelige. Disse midlene utløses imidlertid først etter søknad og det forutsettes samfinansiering der søkerlandene må bidra med rundt 25 prosent selv. Bistand til å styrke asylsystemet ved hjelp av et støtteteam fra EASO kan også være aktuelt, dersom land som Italia og Malta skulle be om det. Temaet vil bli drøftet i Rådet for justis- og innenrikssaker i Luxembourg 11. april i fellesorgan. Det betyr at Norge kan ta del.