Europakommisjonen med forslag til ny felles fiskeripolitikk for 2013 – 2022

Kommisjonen la 13. juni 2011 frem sitt forslag til en ny felles fiskeripolitikk for EU for tiårsperioden 2013 – 2022. Forslaget består av fire elementer, en grunnforordning, en forordning for markedsorganiseringen av sjømatmarkedet (CMO), en melding om selve fiskeripolitikken og en melding om EUs eksterne relasjoner.

Det er også laget en rapport til Europaparlamentet og Rådet som oppsummerer resultatene av gjeldene felles fiskeripolitikk (CFP/Common Fisheries Policy).  Høsten 2011 (1. november) kommer også forordningsforslaget om finansieringsmekanismen (EMFF/European Maritime and Fisheries Fund). Denne forordningen kommer også til å være en del av reformpakken for CFP (den felles fiskeripolikken). I tillegg vil Kommisjonen på et senere tidspunkt legge frem et eget forordningsforslag som omhandler medlemslandenes eksklusive rettigheter i sine territorialfarvann (12 nautiske mil). Også denne må sees i sammenheng med reformpakken.

Grunnforordningen
Som tidligere rapportert fra EU-delegasjonen inneholder forslaget til ny fiskeripolitikk en rekke nye elementer i forhold til dagens felles fiskeripolitikk.

• Målsetting om å oppnå MSY (Maximum Sustainable Yield/maksimal bærekraftig fangst) innen 2015 er skrevet inn i grunnforordningen. Bærekraftige fiskerier blir en juridisk forpliktelse i den nye fiskeripolitikken, og en skal søke å utvikle langsiktige forvaltningsplaner for flest mulig bestander. Forordningen skisserer i detalj hvilke elementer som skal inngå i slike forvaltningsplaner.
• Forordningen skisserer også i detalj hvilke forpliktelser medlemslandene har til å bidra til forskningsbasert fiskeriforvaltning gjennom datainnhenting.

Utkastforbudet vil tre i kraft gradvis i en treårsperiode fra og med 2014.

• Pelagiske fiskerier vil bli omfattet av forbudet først, det vil si makrell, sild, hestmakrell, kolmule, villsvinfisk, ansjos, vassild (strømsild), sardiner og lodde. En legger merke til at brisling, tobis og øyepål er på listen. Utkastforbudet vil også fra samme dag omfatte makrellstørje, sverdfisk, albakor, storøyd tunfisk og andre ”billfish” (marlin, seilfisk med mer).
• I 2015 blir utkastforbudet utvidet til å omfatte torsk, lysing og sjøtunge.
• Fra og med 2016 vil utkastforbudet også omfatte hyse, hvitting, glassvar, breiflabb, rødspette, lange, sei, lyr, lomre, piggvar, slettvar, blålange, dolkfisk, skolest, orange roughy (norsk navn ukjent), blåkveite, brosme, uer og alle bunnfiskarter i Middelhavet. Utkastforbudet vil dermed fra og med 2016 omfatte alle de 34 nevnte bestandene. En legger merke til at reker og andre skalldyr ikke er omfattet av utkastforbudet.
• Fisk under en avtalt referansestørrelse kan ikke omsettes til andre formål enn oppmaling og dyrefor.

Medlemslandene må innføre et system for omsettelige kvoter (Transferable Fishing Concessions (TFC)) innen utgangen av 2013.

• Småskalaflåten (fartøy under 12 meter som fisker med passive redskaper) unntas for denne forpliktelsen. Det vil være frivillig for medlemslandene å også inkludere fartøyer under 12 meter som fisker med passive redskaper i TFC-systemet.
• Kvotene skal være statlig eid, og TFC skal være tidsavgrenset på minimum 15 år. I de tilfeller hvor medlemslandene ikke har tidsavgrenset TFC kan medlemslandene trekke fiskerettighetene tilbake med 15 års varslingstid. Ved alvorlige lovbrudd vil fiskerettighetene kunne bli trukket tilbake på kort varsel.
• Kvotehandel på tvers av landegrensene vil kunne skje på frivillig basis.

Regionalisering blir innført for å få bukt med ”mikroforvaltning” i Brussel. Overordnede målsettinger for bestandene fattes på fellesskapsnivå, men de berørte landene kan gå sammen for å bli enige om nødvendige tiltak for å oppnå målsettingen. Hvis Kommisjonen oppfatter tiltakene som tilstrekkelige blir tiltakene godtatt uten spesiell handling fra Brussel. Hvis de mener forvaltningstiltakene er utilstrekkelig har de en såkalt ”claw-back”-prosedyre hvor Kommisjonen kjenner tiltakene ugyldige og fremmer sitt eget forslag gjennom ordinær lovgivningsprosedyre.

• Forutsetningen for å tillate desentraliserte beslutninger er at EU har vedtatt en langsiktig forvaltningsplan for den aktuelle bestanden eller blandingsfiskeri. Kvoter skal også vedtas av unionen.
• Beslutninger som vil kunne fattes på regionalt nivå vil være tekniske forvaltningstiltak, kapasitetsjusterende tiltak og landingstiltak for å håndtere uønsket bifangst.
• Norge vil kunne delta i den regionaliserte beslutningsprosessen for Nordsjøen og Skagerrak på frivillig basis, i følge kabinettet til fiskerikommissær Damanaki.
• En enkelt medlemsstat kan vedta egne forvaltningstiltak for egne fartøy så lenge de ikke er mindre strenge enn EUs felles regelverk.

Bestemmelsene i kapittelet om eksterne relasjoner knytter seg til EUs forpliktelser ved inngåelse av fiskeripartnerskapsavtaler (u-land) og samarbeid i regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner (RFMOer). Kriteriene som skal ligge til grunn for slikt samarbeid er listet opp i forordningen, herunder UNCLOS (FNs internasjonale havrettsregelverk), overskuddsbestander, menneskerettigheter med mer.

• Meldingen om eksterne relasjoner går mer spesifikt inn på de ulike tiltakene EU ser for seg i FNs generalforsamling (UNGA) på IUU-fiske (irregulært, uregistrert og ulovelig fiske), RFMOer, FPAer (fiskeripartnerskapsavtaler der EU kjøper fiskerirettigheter av tredjeland).

Akvakulturpolitikken (oppdrettspolitikken) skal bidra til å redusere avhengigheten av importert fisk og styrke det økonomiske grunnlaget på kysten. Forslaget inneholder likevel ikke noen nye tunge instrumenter. Forslaget innebærer at medlemsstatene må utvikle nasjonale akvakulturstrategier for å redusere byråkrati før 2013. Det skal også opprettes et nytt rådgivende organ for akvakultur i EU.

Markedsforordningen
Forslaget til ny markedsforordning (CMO) er tilpasset Kommisjonens forslag til ny grunnforordning og spesielt landingspåbudet. Landingspåbudet betyr at prisinterveneringsmekanismen, tilbaketrekkingsprisen fra tidligere markedsordning faller bort. Tidligere ordninger erstattes av en lagerordning, hvor produsentorganisasjonene kan kjøpe opp fiskeprodukter når prisene faller under et visst nivå, og deretter lagre det til markedet justeres. Det er også lagt opp til at POene (produsentorganisasjonene) får en styrket rolle i kontroll og overvåking. Markedsordningen inneholder også bestemmelser om obligatorisk informasjon for å bedre merking/sporbarheten i verdikjeden.

Pressekonferansen: 8 av 136 bestander bærekraftige om ti år hvis ikke noe gjøres
På lanseringsdagen holdt Kommissær Maria Damanaki en pressekonferanse hvor hun presenterte Kommisjonens forslag. I presentasjonen vektla hun innledningsvis behovet for ny felles fiskeripolitikk ved å vise til hvor kapitalt dagens fiskeripolitikk har feilet. Eksempler var blant annet at to tredjedeler av all sjømat som konsumeres i EU er importert, og at næringen er tungt subsidiert. Videreføring av dagens politikk var ikke et alternativ for Kommisjonen, sa hun. Konsekvensanalysene Kommisjonen har foretatt har vist at hvis dagens politikk skulle bli videreført ville kun åtte av 136 EU-bestander være på et bærekraftig nivå om ti år. Det nye forslaget er basert på tre begreper: bærekraft, effektivitet og sammenheng (coherence).

• Bærekraft: Maksimal bærekraftig fangst (MSY) innen 2015 vil være en juridisk forpliktelse. Utkast skal forbys. Akvakultur skal fremmes som et alternativ til overfiske.
• Effektivitet: Regionalisering av beslutningsprosessen. TFC skal bidra til å redusere kapasitet uten subsidier, og det skal støtte utkastforbudet ved at fartøy som ikke har kvotegrunnlag kan skaffe seg kvoter for å dekke uønsket bifangst.
• Sammenheng: Markedsforordningen og andre tiltak som for eksempel merking av produkter skal støtte bærekraft og effektivitet. Det blir obligatorisk merking av sjømat (fangstområde, oppdrett eller vill, fersk eller tinet).

Spørsmålsrunden var omfattende, og en går ikke i detalj i denne rapporten. Deler av pressekonferansen kan sees på lenken her. I sine svar pekte Damanaki til Norge ved tre tilfeller i forbindelse med spørsmål om omsettelige kvoter og MSY. Hun brukte både Norge, USA, Australia og New Zealand som eksempler på at dette er mulig.

Lenkesamling for mer informasjon:

• Kommisjonens pressemelding
• Liten brosjyre om reformen
• Spørsmål og svar i forbindelse med reformforslaget
• Alle delkonsekvensanalysene og konsekvensanalysen for  grunnforordningen og forordningen for markedsorganiseringen

Kommisjonen presenterte forslaget for Europaparlamentet
I fiskerikomiteen i Europaparlamentet innledet Damanaki med å si at det var første gang Kommisjonen var i Parlamentet for å drøfte et forslag til ny fiskeripolitikk i EU. (Parlamentet har medbestemmelse og saken skal følge ordinær lovgivingsprosedyre der Rådet og Parlamentet er likeverdige).

Selv om antall fartøy har blitt kraftig redusert i EU har fiskekapasiteten økt i gjennomsnitt med 3 prosent siden 80-tallet. EU har brukt nesten 1 milliard euro på opphugging av fartøy uten at det har redusert fiskekapasiteten. EUs revisjonsrett har kritisert denne pengebruken, og Kommisjonen vil derfor ikke bruke penger på opphugging i fremtiden. Videre pekte hun på den dårlige biologiske statusen i EU-farvann og at 35 prosent av EUs fiskerinæring driver med tap. Å ikke endre kurs nå vil bety konkurser og massivt tap av arbeidsplasser i kyststrøk i EU, sa Damanaki.

Hvis man oppnår maksimal bærekraftig fangst i EUs fiskerier vil dette bety en økt inntekt på 2,7 milliarder euro i løpet av en tiårsperiode. Som eksempler på hvor godt det kan gå, viste hun til bestandsutviklingen for nordøstatlantisk hyse og rødspette. Om omsettelige kvoter (TFC) presiserte hun at kvotehandel kun var tillatt innenfor de enkelte medlemsland (til tross for at det står at det på frivillig basis vil være mulig å handle kvoter på tvers av landegrensene). Hun vektla også i stor grad begrensningene i kvotehandelen for å beskytte småskalafiskeflåten.

Hun trakk også frem nyvinningene knyttet til fiskeripartnerskapsavtalene som menneskerettigheter og bærekraftig fiske. EU skal i fremtiden spre sin bærekraftige fiskeriforvaltning til andre land, og de skal bare inngå avtaler med land som oppfyller sine internasjonale forpliktelser med tanke på UNCLOS og menneskerettigheter med mer. Til slutt understreket hun vekstpotensialet til EUs akvakulturnæring som alternativ sysselsetting til fiskeriene.

I debatten som fulgte fikk Damanaki tøff medfart. På det best besøkte komitémøtet i løpet av undertegnedes fem år i byen tok 21 MEPer (medlemmer av Europaparlamentet) ordet (det er 24 medlemmer i fiskerikomiteen). Debatten ble derfor preget av svært kort taletid per MEP, i tillegg til at de avslørte at de ikke hadde god kjennskap til innholdet. Kritikken gikk først og fremst på omsettelige kvoter og regionalisering. Tilsynelatende var det ingen MEPer som støttet konseptet om omsettelige kvoter. Det var stor frykt for at dette ville ødelegge kystflåten. En spansk MEP mente imidlertid at å begrense kvotehandelen til medlemslandsnivå var i strid med reglene for det indre marked. Vedrørende regionalisering var talerne enige om at Kommisjonen ikke gikk langt nok. På området bærekraft var det mange som mente at MSY innen 2015 var for raskt og at 2020 ville passe bedre. Partigruppen De grønne mente at Kommisjonen ikke gikk langt nok med tanke på bærekraft og utkastforbud. I tillegg ble Kommisjonen kritisert for å ikke prioritere mellom ulike målsettinger for den felles fiskeripolitikken. Andre mente at utkastforbud var for drastisk og at en var nødt til å finne andre måter å redusere utkast på.

I sin respons inviterte Damanaki til samarbeid med Europaparlamentet, og hun ville gjerne se forslag til å utvide regionaliseringen hvis Parlamentets rettstjeneste kunne gå god for at det var i overensstemmelse med Lisboatraktaten. Hun trodde ikke at rettstjenesten ville gå god for ytterligere regionalisering. Hun anbefalte MEPene å studere forslaget før de ga sin dom over det.

Parlamentet og Rådet skal nå behandle forslaget i ordinær lovgivingsprosedyre.