Møtet i Det europeiske råd 8.-9. desember

Statslederne ble også enige om en framskyndelse av etableringen av den permanente europeiske stabiliseringsmekanismen (ESM), og at man lar denne virke samtidig med EUs midlertidige krisefond (European Financial Stability Facility – EFSF) i en periode. Det ble også erklært vilje til innen kort tid å bidra med ytterligere ressurser til Det internasjonale pengefondet (IMF) for å styrke dets muligheter til å ta del i krisehåndteringen. Likevel vil nok mange, til tross for de nevnte tiltakene, hevde at møtet brakte med seg for lite og for sent til å håndtere krisesituasjonen tilstrekkelig på kort sikt.

Ubesvarte spørsmål
Som etter de tidligere toppmøtene i høst krever konklusjonene, ambisjonene og målsettingene fra møtet oppfølging. Usikkerhetene etter møtet er flere. Ikke minst dreier det seg om:

- Hvor mange av landene som til slutt blir med i den mellomstatlige avtalen som skal inngås senest i mars 2011 og som skal eksistere ved siden av Lisboa-traktaten. Flere av landene er fremdeles avventende foran rundene i de respektive parlamentene.

- De politiske konsekvensene på kort og lengre sikt, ikke minst med Storbritannia utenfor den kommende avtalen.

- EU-institusjonenes rolle innenfor den nye avtalen. Her har det allerede oppstått en viss debatt, selv om Rådets og Europakommisjonens rettstjenester mener at EU-domstolen og Europakommisjonen selv fullt ut kan delta i gjennomføringen og driften av den nye avtalen.

- Den ekstraordinære ressurstilførselen til IMF. Det er ikke uten videre gitt at alle EU-landene som kunne forventes å bidra til det ønskete beløpet på 200 milliarder euro, faktisk vil bidra i denne dugnaden. Således er både totalbeløpet og hva deltakerlandene hver for seg må bidra med til slutt, ennå uklart. Enda mer uvisst er det hva land utenfor EU (og Europa) samlet vil yte.

- Det er uklart om konklusjonene 8.-9. desember bidrar til å gjenopprette tillit i finansmarkedene også på kort sikt. Foreløpig ser det ut som at møtet i Det europeiske råd ikke har hatt noen positiv effekt i finansmarkedene. Nå kort tid etter møtet, har det vært tendenser til ytterligere fall i aksjekurser og stigende lånerenter for de mest utsatte landene.

Fiskal union?
Det har ofte blitt hevdet at svakhetene ved valutaunionen og grunnene til at man ennå ikke har greid å gjenopprette tilliten i finansmarkedene er at den ikke samtidig er en fiskal/budsjettmessig union. Det har også blitt påpekt at Den europeiske sentralbanken (ESB) har en for begrenset rolle og at det ikke er åpnet for utstedelse av felles statsobligasjoner med fullt og gjensidig garantiansvar mellom landene.

På møtet tok man et langt steg i retning av å imøtekomme det første punktet. Den ”fiscal compact” som konklusjonene etterstreber, går temmelig langt i virkemiddelbruk og prosesser - og i retning av mer overnasjonalitet. Det er ikke dagligdags å etablere lovfestede konstitusjonelle og felles ”golden rules” for statsbudsjettene i hvert av medlemslandene, og å etablere automatiske straffemekanismer ved ulydighet eller manglende evner. Fremdeles sies det at en kanskje må gå enda lenger i denne retningen senere.

Tiltakene fra toppmøtene i oktober
I mellomtiden kjenner man ennå ikke omfanget og endelig innretning av de virkemidlene som det ble enighet om på toppmøtene i oktober. Verken omfanget av den effektøkningen en etterstreber for EFSF-midlene eller de private tapsrealiseringene knyttet til greske statsobligasjoner er ennå endelig kjent eller realisert. Og rekapitaliseringen av banksektoren blir mer kostbar enn antatt i oktober etter de seneste testene av sektoren som European Banking Authority (EBA) har utført. Både detaljforhandlingene om Hellas-tapene og innretningen av kapitaltilførselen til banksektoren kan bli mer krevende med en banksektor som antakelig er i dårligere forfatning enn tidligere i høst. Balansegangen hvor en samtidig skal unngå at banksektoren kutter sin utlånsaktivitet overfor forbrukere og investorer for mye på kort sikt, kan allerede ha blitt vanskeligere.