Storm mot det danske formannskapet

Ukens plenumssesjon i Strasbourg skulle i utgangspunktet fokusere den økonomiske krisen og forberedelsene til toppmøtet i Det europeiske råd i slutten av måneden. Forrige ukes rådsbeslutning om å endre det juridiske grunnlaget for deler av den nye pakken med Schengen-relatert regelverk på en slik måte at Kommisjonen og Europaparlamentet vil miste sin formelle medinnflytelse bidro til å endre mye av dette, og spesielt det danske formannskapet fikk mye pepper for dette. Det ble fremstilt som et forsøk på å renasjonalisere grensekontrollen og et angrep på prinsippet om fri bevegelse.

Her følger noen hovedinntrykk:

Schengen
Det danske formannskapet fikk, som nevnt ovenfor, en skikkelig overhaling fra nær samtlige partigrupperinger for sin rolle i forbindelse med Rådets vedtak om nytt Schengen-regelverk (om midlertidig innføring av intern grensekontroll og etablering av et evalueringssystem). Fra dansk hold ble det gjort forsøk på å tone ned betydningen av den foretatte endringen av traktatgrunnlag (for så vidt gjaldt beslutningen om et evalueringssystem), men dette falt for døve ører i parlamentet. Det ble snakket om tillitsbrudd og angrep på parlamentets tildelte rettigheter, og man sa rett ut at man ikke lenger stolte på det danske formannskapet.

Følgen vil trolig være at Europaparlamentet vil stanse samarbeidet med det danske formannskapet om saker på justis- og innenriksområdet for den gjenværende perioden frem til utløpet av juni (det var her flere saker som danske hadde et håp om å få avsluttet). I tillegg vil trolig parlamentet insistere på at alle de aktuelle sakene under Schengen skal behandles under ett, slik at det ikke vil bli noen fremgang på dette området så lenge Rådet står på sitt standpunkt vedrørende hjemmelsgrunnlag. I tillegg snakkes det om å prøve beslutningen for EU-domstolen, men de fleste synes å innse at dette ikke vil bidra til noen rask løsning på situasjonen.

Forberedelse til det neste møtet i Det europeiske råd
Kommisjonspresident José Manuel Barroso holdt et lengre innlegg hvor han gjennomgikk ulike sider ved krisen og Kommisjonens svar på dette. Han foreslo blant annet at man skal inngå en egen interinstitusjonell avtale (mellom Rådet, Europaparlamentet og Kommisjonen) om hurtigbehandling av alle spørsmål som omhandler EUs svar på krisen. I tillegg ga han en oversikt over hva han mener må være de overordnede institusjonelle svar på krisen. Her advarte han meget sterkt mot en fragmentering av samarbeidet, hvor beslutningskompetanse legges utenfor de eksisterende fellesskapsorganene.

Kontroll og koordinering av økonomisk politikk
Under sesjonen vedtok Europaparlamentet sin posisjon til ny lovgiving for styrking av kontroll og koordinering av medlemslandenes økonomiske politikk (two pack). Dette er en oppfølging av den allerede vedtatte «six packen». Parlamentets posisjon (som gir mandat til forhandlinger med Kommisjonen og Rådet) ble vedtatt med støtte fra alle de fire store partigruppene, noe som ble ansett som viktig for å styrke parlamentets posisjon i de kommende forhandlingene. Forslaget inneholder blant et forslag om opprettelse av et «redemption fund», som innebærer en delvis fellesskapsgjøring av landenes nasjonale gjeldsbyrde.

Debatt om gjennomføringen av det europeiske semester
Kommisjonen ga en redegjørelse for status for gjennomføring og de landsspesifikke anbefalingene. Reaksjonene var i hovedsak positive, men Kommisjonen ble kritisert for å være for forsiktig i sin omtale av prosessen i de ulike landene (hvor det stort sett heter at anbefalingene «delvis er fulgt opp»). Som eksempler på nasjonal motvilje til å etterkomme Kommisjonens anbefalinger ble det vist til Frankrikes planer om å reversere den gjennomførte pensjonsreformen, og den uttalte motviljen i deler av den belgiske regjeringen om å se på systemet med automatisk lønnsindeksering. Flere representanter tok her til orde for at Kommisjonens «naming & shaming» må bli langt tøffere og mer uttalt enn i dag.

Utenriksdebatt
Høyrepresentant Catherine Ashton deltok i en lengre debatt med parlamentarikerne om en lang rekke utenrikspolitiske saker, herunder opprettelsen av en egen EU-utsending for menneskerettighetsspørsmål (og dennes mandat), den årlige rapporten om EUs politikk på menneskerettighetsområdet, en debatt om situasjonen i Midtøsten (fredsprosess) og Syria, samt utviklingen i Afghanistan. Debatten om Syria og Midtøsten brakte lite nytt. I forhold til Syria uttrykte Ashton igjen fortvilelse og forferdelse over situasjonen, og hun understreket nok en gang at fredsplanen til Annan, med alle sine feil og mangler, er den eneste farbare veien mot en mer fredelig utvikling. I forhold til fredsprosessen mellom Israel og palestinerne ga hun uttrykk for et visst håp om at partene igjen vil kunne innlede direkte samtaler, men hun uttrykte samtidig at Israels planer om nye bosettinger på Vestbredden og i Øst-Jerusalem utgjør det største hinderet for en gjenopptakelse av fredsprosessen og en reell trussel mot ønsket om et to-statsløsning.