EU vurderer nye virkemidler for karbonfangst og -lagring

Europakommisjonen ønsker å bedre rammevilkårene for karbonfangst og -lagring, og viser til norske erfaringer. Miljøråd Knut Kroepelien og energiråd Bjørn Ståle Haavik rapporterer.

EUs statsledere satte seg i 2007 som mål å etablere 12 demonstrasjonsprosjekter for karbonfangst og -lagring (CCS) innen 2015, med sikte på kommersiell tilgjengelighet av CCS-teknologi innen 2020. Dette ble bekreftet gjennom klima- og energipakken i 2008. For å bidra til å nå målet har EU etablert flere virkemidler.

Et eget direktiv med regler for sikker lagring av CO2 ble vedtatt i 2008 (CCS-direktivet), økonomiske støtteordninger er etablert med tildeling av midler fra European Energy Programme for Recovery (EEPR) og klimakvotereserven (NER 300), og det er satt i gang tiltak for teknologiutvikling og bedre kunnskapsformidling om CCS-teknologi.

Krever offentlig finansiering
Ifølge uavhengige analyser er det behov for offentlig finansiering i størrelsesorden syv til ti milliarder euro for å utløse de tolv demonstrasjonsprosjektene som EU har satt som mål. Så langt har Europakommisjonen bidratt med 1 milliard euro under EEPR i 2009. Under NER 300 auksjoneres 300 millioner øremerkete klimakvoter separat under systemet for kjøp og salg av klimakvoter. Inntektene kan støtte CCS og fornybarprosjekter.

Første runde under NER omfattet 200 millioner kvoter som ble auksjonert høsten 2012 for totalt 1,5 milliarder euro. Ingen CCS-prosjekter kvalifiserte for støtte, hovedsakelig som følge av manglende nasjonal finansiering. Målet for CCS vil derfor ikke bli nådd, og det er nå behov for å vurdere nye virkemidler.

Et utkast til konsultasjonsdokument er nå kjent. Det er således klart at Europakommisjonen planlegger en høringsprosess før eventuell ny politikk og virkemidler foreslås.

Åpner for å sette tekniske ytelseskrav
Utkastet til konsultasjonsdokument inneholder en faktadel om fossile energikilder i europeisk økonomi, samt status og utfordringer for CCS i EU. Den mest interessante delen skisserer mulige tilleggsvirkemidler i en periode der CCS ikke er kommersielt lønnsomt i påvente av høyere CO2-pris.

Europakommisjonen beskriver muligheten av å sette tekniske ytelseskrav til større installasjoner som et virkemiddel. Norge, med krav til CCS på nye gasskraftverk, og California nevnes som eksempler på dette, sammen med Storbritannia, jamfør den nye energiloven som er under behandling der. Det skal minnes om at diskusjonen om slike ytelseskrav var en del av diskusjonen da EUs industriutslippsdirektiv ble revidert i 2008/2009, uten at forslag til innføring av dette fikk flertall.

Videre viser Europakommisjonen til at staten Illinois i USA har innført et system med omsettelige CCS sertifikater for ren fossil forbrenning, hvor det skapes økt etterspørsel i markedet. Dette må i så fall tilpasses klimakvotesystemet gjennom sletting av tilsvarende kvoter slik at den samlede incentivstrukturen opprettholdes.

I tillegg ber Europakommisjonen om synspunkter på hvordan aksepten for CCS kan økes i folkeopinionen, og om det skal være plikt til å installere CCS-klart utstyr i nye installasjoner. Europakommisjonen ber også om synspunkter på om medlemsland som bruker mye kull og gass skal være forpliktet til å utarbeide nasjonale handlingsplaner for å redusere karbonutslipp i elektrisitetssektoren, enten ved bruk av ikke-fossile energikilder eller bruk av CCS.

I vedlegg er det satt opp en oversikt over 20 pågående CCS-prosjekter rundt om i verden. Det er kun to fra Europa, og begge er norske (Sleipner og Snøhvit).

Krevende å revitalisere CCS i EU
Konsultasjonsdokumentet vil antagelig legges frem rundt påske, vanligvis med om lag tre måneders høring. Europakommisjonen vil så eventuelt foreta en konsekvensanalyse av de aktuelle forslagene og legge frem forslag mot slutten av året.

Konsultasjonsdokumentet innleder en prosess for å revitalisere CCS i europeisk klima- og energipolitikk. Det blir krevende. Økonomisk er CCS nærmest et ikke-tema i de fleste medlemsland, og teknologien sliter fremdeles med lav politisk interesse og motstand i folkeopinionen i sentrale land som Polen og Tyskland. I tillegg kommer det grunnleggende faktum at nye virkemidler knapt kan presses gjennom i den sittende Europakommisjonens og Europaparlamentets levetid frem til 2014.

Debatten må ses i sammenheng med en ny klima- og energipakke for EU for 2030, som skal diskuteres i samme tidsrom.