Hvorfor har Norge et bredt engasjement i Sudan?

Sikkerhetsperspektivet har vært og er også en vesentlig drivkraft: Fredelig utvikling i Sudan er av stor betydning for en fredelig utvikling i regionen for øvrig – en region der Norge har hatt og fortsatt har et betydelig engasjement.  Bistandsinnsatsen er stor og den brukes fleksibelt for å støtte opp om de politiske prosessene.

Norge deltok aktivt under forhandlingene og skrev under avtalen som vitne.  Norge var under hele forhandlingsløpet en drivkraft i troika-samarbeidet med USA og Storbritannia.  Giverlandskonferansen, som ble holdt i Oslo i april 2005, bekreftet Norges høye internasjonale profil.  Mye av den norske gjennomslagskraften under fredsforhandlingene skyldes betydelig innsats fra politisk ledelse, gode relasjoner til både NCP (National Congress Party) og SPLM (Sudan People's Liberation Movement) og derfor god innsikt i konfliktdynamikken.  En viktig årsak til det norske engasjementet er at norske frivillige organisasjoner (NGOer) har vært tungt tilstede i Sudan helt siden 1970-tallet. Det har også vært et bredt samarbeid mellom norske og sudanske akademiske institusjoner. 

Graverende overgrep
Ut over det politiske engasjementet for fred i Sudan, har Norge også klare politiske interesser i Sudan. Sudan bidro på 1990-tallet til å destabilisere regionen, noe som også truet norske politiske og økonomiske interesser.  Fredsprosessen har vært det viktigste redskapet til å fremme moderate krefter og derved sikre stabilitet og forutsigbarhet i hele regionen. 

Sudan har også vært et av de landene der menneskerettighetsovergrep har vært mest graverende. Under borgerkrigen ble det anslått at rundt to millioner døde som følge av krigshandlinger, og fire millioner ble flyktninger i eget land. Å hindre systematiske brudd på menneskerettighetene er en klar norsk interesse.  Sudan har også utviklet seg til å bli en prøvestein for operasjonalisering av humanitære reformer som ’Right to Protect’, fredsoperasjoner basert på samarbeid mellom FN og Den afrikanske union (AU), og FN-reform.  I tillegg er Den internasjonale straffedomstolens (ICCs) fremtid knyttet til utviklingen i Sudan.

Hva har vært forutsetninger for at Norge har kunnet spille en sentral rolle?

Norge har tillit og innpass i de sentrale miljøene både i Nord og Sør.  Dette gjør at vi oppfattes som en  relevant samtalepartner.  Det er også viktig at det i flere tiår har vært politisk vilje til å investere i forholdet til Sudan. Det politiske engasjementet har dratt fordel av de ulike norske ressursmiljøene, i forskningsmiljøene og blant NGOer.  Samspillet mellom de ulike sektorene gir Norge en komparativ fordel sammenlignet med andre land.  Det sikrer også kontinuitet i engasjementet og et meget bredt kontaktnett. 

Hva er oppnådd?
Norge har etter at fredsavtalen ble undertegnet bidratt til å drive gjennomføringen av fredsavtalen fremover og utgjort en viktig drivkraft i dette arbeidet. Norge fortsetter å ha et godt forhold til de viktigste politiske aktørene og det gir mulighet for innflytelse.  Både NCP og SPLM gir uttrykk for at Norge kan spille en sentral rolle frem mot folkeavstemmingen i 2011, og i perioden etter.  Den norske bistandsinnsatsen er betydelig, og den humanitære innsatsen bidrar til å redde liv.

Oljesamarbeidet, som er basert på et tett samarbeid med både Government of National Unity og Government of Southern Sudan, gir Norge en unik mulighet til både å bedre forvaltningen av de to myndighetenes inntekter og til å legge grunnlaget for fredlig konfliktløsning på et av de mest sensitive områder, uansett om det etter 2011 blir fortsatt enhet eller løsrivelse.  Også i det internasjonale samarbeidet i og om Sudan har Norge en solid posisjon.  Viktige aktører ønsker å rådføre seg med Norge om utviklingen i Sudan.  Troika-samarbeidet kom på plass igjen i 2009, og i økende grad har USA vært opptatt av en tett dialog med Norge.  Norge deltar også aktivt i kontaktgruppen for land med særlig stort Sudan-engasjement, og har en aktiv dialog med de ulike elementene i FN-systemet. 

Litt historikk
Kun én gang tidligere har en norsk utenriksminister besøkt Sudan: Knut Frydenlund i januar 1975.  Besøket fant sted etter at Sudans utenriksminister Mansur Khaled (fremdeles aktiv, nå som et fremtredende medlem av SPLM) besøkte Norge året før.  Tema var gjennomføringen av fredsavtalen fra 1972.  (Denne avtalen kollapset i 1983.)  Sudans utenriksminister (Mustafa Ismail) besøkte Norge i 1998, og igjen i 2009, men da som presidentrådgiver.  I forbindelse med de to giverkonferansene i 2005 og 2008 kom visepresident Ali Osman Taha til Oslo.  Salva Kiir var på offisielt besøk i 2007. Han var i audiens hos kong Harald, noe som gjorde sterkt inntrykk og som han ofte nevner i samtaler. 

Norge hadde ingen ambassade i Sudan før i 2005; Khartoum var sideakkreditert til Kairo.  Generalkonsulatet i Juba ble åpnet i 2007, men Norge var representert i Sør fra tidlig 2005.  Ansatte ved de to stasjonene, ansatte i de ulike delene av FN-familien og ansatte i NGOer utgjør de største gruppene av nordmenn i Sudan.  Til sammenligning var det langt flere nordmenn i Sør-Sudan på 1980-tallet, da deler av Øst-Ekvatoria gikk under navnet ”Little Norway”. 

Kirkens Nødhjelp var den største aktøren, og det kirkelige engasjementet reflekterte at Kirkenes verdensråd var en fødselshjelper for fredsavtalen.  Norsk Folkehjelp gjorde sin entré først i 1986. 

Norsk Folkehjelp valgte side i borgerkrigen, og ble etter hvert kjent som SPLA/Ms (Sudan People's Liberation Army/Movement) mest lojale støttespiller.  SPLMs leder John Garang var blant annet hedersgjest da Folkehjelpa hadde sitt landsmøte og jubileum i 1999.  Han besøkte også Norge ved andre anledninger.  Den norske støtten (gjennom NGOene) under meget vanskelige forhold under krigen er den viktigste årsaken til Norges – og nordmenns – meget gode omdømme i Sør-Sudan.  Sudan åpnet sin ambassade i Norge i 1999. 

For tiden er det rundt 800 sudanske statsborgere i Norge; sannsynligvis er det like mange ”Nordinger” og ”Søringer”.  Mange har flyktningstatus.  Flere prominente sudanske akademikere har hatt lengre opphold i Norge, særlig i Bergen.  Den første sudaner som disputerte i sosialantropologi, gjorde det i Bergen – Fredrik Barth var veileder. 

En av de tyngste skikkelsene i NCP, Ibrahim Gandour, har også hatt forskningsopphold i Bergen, ved Odontologisk fakultet.  Den største samlingen av historiske manuskripter fra Sudan, som finnes utenfor Sudan, er i Bergen.