Svar på spørsmål fra Kjell Ingolf Ropstad (KrF) om situasjonen på Afrikas Horn

Spørsmål til skriftlig besvarelse nr. 704

Spørsmål fra representanten Kjell Ingolf Ropstad (KrF) til utviklingsministeren:

”Tørke og feilslåtte avlinger har ført til en enorm sultkatastrofe på Afrikas Horn. FN anslår at 17.5 millioner mennesker i Øst-Afrika står i fare for å dø av sult. Norge må være en aktiv pådriver for å sikre at de sultrammede menneskene får den hjelpen de trenger. Det må ikke være penger det skal stå på når vi har muligheten til å redde liv. Vil statsråden, om nødvendig, stille økonomiske garantier for å sikre at tilstrekkelig hjelp kommer frem tidsnok?”

Utviklingsministerens svar:

Situasjonen på Afrikas Horn er alvorlig. Norge prioriterer innsats til området høyt. Regjeringen har bidratt med totalt 300 mill. kroner til Afrikas Horn og Kenya, men vurderer ytterligere betydelig opptrapping. En stor andel av midlene går til humanitære tiltak, blant annet som respons på FNs humanitære appeller. Vi er blant de første som har kanalisert midler gjennom det nylig etablerte Nødhjelpsfondet i FN. I tillegg brukes andre FN-organisasjoner og norske frivillige organisasjoner. Jeg er, i likhet med representanten Ropstad, bekymret for at bidragene til FNs appeller foreløpig ikke er tilstrekkelig til å møte de enorme humanitære behovene. Dette er noe vi i mange sammenhenger nasjonalt og internasjonalt diskuterer med andre givere.

Sultkatastrofer på Afrikas Horn er ikke noe nytt fenomen. Jeg er opptatt av at vi nå også må styrke innsatsen til forebyggende tiltak og økt matvaresikkerhet, slik at landene selv står bedre rustet til å møte de humanitære krisene og til å bekjempe fattigdom. I tillegg til den humanitære bistanden bidrar vi med å etablere overgangsinstitusjoner i Somalia og med midler til helse og utdanning for hjemvendte flyktninger. Langsiktig bistand gis til Etiopia, Eritrea, Somalia og Kenya. Denne fokuserer på tiltak som kan bidra til fred, forsoning og stabilitet, demokrati og godt styresett, kamp mot forørkning, matvaresikkerhet og landbruksutvikling. Dette er et viktig virkemiddel i det brede norske engasjementet for fred, forsoning og demokrati på Afrikas Horn. Vi har i år trappet opp dette arbeidet, blant annet overfor Somalia og i konflikten mellom Eritrea og Etiopia.

Bistand er nødvendig, men enda viktigere er det å understreke landenes eget politiske ansvar for å igangsette nødvendige tiltak for å møte stadig tilbakevendende matvarekriser og skape langsiktig utvikling. Dette gjelder landene på Afrikas Horn, i Kenya og i andre land som opplever matvarekriser. Vi må rette søkelyset på hvorfor noen land gjentatte ganger opplever sultkatastrofer, mens andre land har klart å komme ut av slike kriser. Vi må tørre å stille spørsmål ved om myndighetene i noen land i noen tilfeller ser fordeler ved at slike katastrofer trekker fokus vekk fra interne konflikter eller politisk uro. Stiller vi som givere nok krav til nasjonale myndigheter, eller bidrar vi til at de ikke behøver ta ansvaret for egen matvaresikkerhet alvorlig nok? Er det internasjonale giversamfunnet og matvareindustrien tilstrekkelig opptatt av en bærekraftig utvikling, eller bidrar de til at krisene kommer igjen og igjen? Hvorfor kjøper man ofte matvarehjelp på det internasjonale markedet i stedet for å handle lokalt eller regionalt, der det er mulig? Gratis matvarehjelp kan utkonkurrere de lokale bøndene, og dermed bidra til at det ikke blir produsert nok mat lokalt neste år.

Som utviklingsminister er jeg glad for anledningen som representant Ropstad gir meg til å presentere et viktig satsingsområde i utviklingspolitikken. Norge skal og vil yte rask og riktig krisehjelp når det trengs. Tilstrekkelige midler skal stilles til disposisjon. Men vi må komme ut av en sirkel med stadig tilbakevendende kriser. Jeg har tatt et initiativ til å se enda nærmere på disse spørsmålene. Mitt mål er at denne gjennomgangen skal gi viktige innspill til vårt arbeid for å forhindre sultkatastrofer på Afrikas Horn.