Svar på spørsmål om palestinsk Unesco-medlemskap

Fra representanten Hans Olav Syvertsen (KrF) til utenriksministeren:
Jeg viser til debatten i forbindelse med utenriksministerens redegjørelse og Norges stemmegivning over spørsmålet om palestinsk medlemskap i Unesco. Av utenriksministerens svar framgår det at norsk stemmegivning kom som følge av at palestinerne valgte å gå til Unesco med ønske om medlemskap og at Norge derfor ikke ville «frasi dem retten til å gjøre det». Det var imidlertid også forholdet da statsråd Halvorsen holdt sitt innlegg med motsatt konklusjon. Hva var årsaken til Norges snuoperasjon i denne saken?

Utenriksministerens svar: 
Det palestinske ønsket om å bli medlem av Unesco ble første gang fremmet i 1989 og det har vært gjentatt på alle Unescos generalkonferanser. Palestinerne har ønsket medlemskap i Unesco for å sikre et bedre vern av kulturminner i Det palestinske området, som for eksempel Fødselskirken i Bethlehem og Haram Al Sharif-komplekset i Jerusalem.

Søknaden som ble gjentatt til Unesco i 2011, kom samtidig som søknaden om palestinsk FN-medlemskap ble overrakt FNs generalsekretær. Palestinerne har fortalt oss at deres Unesco-søknad ble sendt i januar 2011; lenge før de hadde tatt en beslutning om å søke fullt medlemskap gjennom FNs hovedorganer i New York. Unesco styre vedtok deretter med stort flertall 5. oktober 2011 at spørsmålet om palestinsk medlemskap skulle diskuteres på generalkonferansen tre uker etter.

Norge og flere andre land syntes tidspunktet for å behandle Unesco-søknaden var uheldig. Vår holdning er at FN-medlemskap og oppgradering av status bør behandles av FNs hovedorganer i New York først; før man søker FNs særorganisasjoner om medlemskap. Spørsmålet om palestinsk FN-medlemskap lå i oktober 2011 til behandling hos FNs sikkerhetsråd. Dette sa statsråd Halvorsen i sitt innlegg. Da innlegget ble holdt, var Norge og en rekke andre land og FN-representanter i dialog med palestinske myndigheter ut fra et mål om å finne en løsning som var god både for palestinerne og for Unesco. Statsråd Halvorsen sa også at Norge støtter palestinske rettigheter og ambisjoner om statsdannelse innenfor rammene av folkeretten og at vi støtter initiativer som vil sikre bedre vern av kulturminner i Det palestinske området. 

Norges holdning og våre råd ble delt med palestinsk side både gjennom embetsverk og politisk ledelse. Fra en rekke hold, også fra norsk side, ble det foreslått at palestinerne kunne anmode om å utsette avstemmingen om palestinsk Unesco-medlemskap inntil prosessen om FN-medlemskap hadde blitt behandlet i FNs sikkerhetsråd. Vi rådet også palestinske myndigheter til å se på andre tilknytningsformer til Unesco som i mellomtiden kunne sikre palestinsk kulturarv.

Vi hadde en åpen og god dialog med palestinerne om dette og vi hadde løpende kontakt med Unescos generaldirektør. Palestinerne ønsket imidlertid ikke å trekke sin Unesco-søknad og den gikk til votering 31. oktober 2011. Det var støtte for palestinsk medlemskap blant et stort flertall av Unescos medlemsland, deriblant et flertall av EUs medlemmer og et flertall av de nordiske land.

Da spørsmålet kom til votering, valgte Norge å stemme for et palestinsk medlemskap i Unesco fordi vi mener palestinske forventninger og behov når det gjelder beskyttelse av deres nasjonale kulturarv er legitime.

Dette var ingen snuoperasjon, men en støtte statsråd Halvorsen uttrykte allerede i sitt innlegg. Vi mener det er viktig at det internasjonale samfunn og palestinske myndigheter sammen styrker beskyttelsen av kulturarven i det palestinske området, særlig i en situasjon der konflikten fortsatt ikke er løst. Palestinsk medlemskap i Unesco er et viktig skritt i så måte.

At medlemskapet har satt Unesco i en krevende økonomisk situasjon, kan med respekt å melde ikke belastes palestinerne. Dette er resultat av amerikansk lovgivning som førte til at USA innstiller sine bidrag til organisasjonen.

For øvrig vil jeg vise til mitt innlegg i forbindelse med utenrikspolitisk debatt i Stortinget 16. februar 2012.