Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Innstilling fra utenrikskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 2007 for Utenriksdepartementet mv. Jfr. Budsjett-innst. S. nr. 3 (2006-2007) og jfr. St.prp. nr. 1 (2006-2007)

Stortinget. Midlertidig referat fra møtet onsdag den 6. desember 2006

For alle innleggene, i endelig versjon, se Stortingets websider

Utenriksministerens innlegg og replikkvekslingene i tilknytning hans innlegg:

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg vil først få lov til å uttrykke at det er positivt at hovedtalerne fra alle partier har bekreftet det som står i komiteinnstillingen, nemlig at det til hovedtrekkene i norsk utenrikspolitikk og utviklingspolitikk fortsatt er bred enighet i Norge. Det er verdt å slå det fast før vi går løs på de områdene der det er uenighet, og de er blitt viktige. Men jeg mener det er en styrke at vi har felles kurs om hovedretningen.

Likevel ser vi ved denne budsjettrunden klare spor etter alternativ kurs. Det er i utgangspunktet bra. Vi må aldri bli lammet av en konsensus om at slik vi har gjort det de senere årene, er den riktige måten å gjøre det på. Vi må aldri idealisere vår egen innsats, og vi må aldri lukke dørene for nye ideer og nye måter å gjøre tingene på. Jeg tror utviklingsministeren, undertegnede og Regjeringen er enige om at det må være en grunnholdning på dette området: Se etter nye sammenhenger, prøve nye ting, se linjen i vårt internasjonale arbeid fra en krise til en fredsavtale, til gjenoppbygging, til utvikling, og ikke minst det forebyggende arbeidet som både utviklingspolitikken og utenrikspolitikken skal gjøre.

Jeg mener også at denne regjeringen har vist gjennom dette året at vi er på søken etter nye måter å gjøre ting på – etter å lære og evaluere det vi gjør. Ikke minst må vi ha evne til å møte nye utfordringer for utenriks- og utviklingspolitikken som kommer fra klima, helse, migrasjon, kriminalitet og terror. Det utfordrer oss, og det finnes ikke noe kart å følge på dette området.

Vi må altså ha både ressurser og politisk vilje til å prøve ut nye måter å gjøre dette på. Jeg mener representanten Høybråten illustrerte i sitt innlegg hvordan fornyelser innen utviklings- og utenrikspolitikken også gir resultater.

Så kan man jo da tro at Fremskrittspartiet og Regjeringen er enige når det gjelder å se etter nye løsninger. Mye av det representanten Høglund sier, inviterer til en slik kritisk tilnærming, og den vil ikke Regjeringen avvise. Men det er allikevel en dyp kløft mellom Fremskrittspartiets helhetlige tilnærming og det som er det store flertallets retning når Fremskrittspartiet går inn for å halvere alt vi gjør innen bistand.

Og på det området som jeg har ansvar for, ser vi altså at Fremskrittspartiet vil kutte freds-, forsonings- og demokratiarbeid med 63 pst., vår innsats på Balkan, som fortsatt er en kritisk region for Europas fred og sikkerhet, med 76 pst., tiltak for nedrustning og for å hindre at kjernefysisk materiale blir tatt i bruk i utviklingsland med 87 pst., og støtte til land i OSSE-området som kan motta utviklingsstøtte – representanten Høglund har akkurat besøkt Kasakhstan og vært engasjert for at vi må inkludere disse landene – foreslås kuttet med 65 pst.

Jeg mener at dette er et uttrykk for en helt annen tilnærming til hvordan Norge skal innrette seg i det internasjonale samfunnet, og jeg mener at en del av de innleggene som kom fra representanten Høglund, også baserer seg på mangel på kunnskap.

Det representanten Høybråten understreket, og som jeg ikke vil gjenta, er dokumentasjonen av alle de områdene der moderne, klok utviklingspolitikk – både på området som jeg har ansvaret for, og på det området som utviklingsministeren har ansvaret for – gir resultater.

Representanten Høglund sier: Problemet er at givergleden flommer over. Det er jo feil. 0,7 pst. for rike land er et mål – det ligger nede på 0,20-tallet et sted. Det er riktig som det har blitt sagt i debatten, at de rike landene har satt seg mål om å øke, men det er langt igjen. Representanten Høglund sier: Vi øker bare dosen. Nei, vi endrer dosen. Men vi kutter den ikke samtidig som en del av tiltaket for å hjelpe. Vi er målrettet. Jeg mener utviklingsministeren på en grunnleggende måte har fornyet utviklingspolitikken, noe som også flertallet har støttet. Representanten Høglund sier: Når tok man sist imot en god idé? Det gjør vi hele tiden.

La meg bare ta noen eksempler: Innen klima arbeider vi nå for å se hvordan vi kan utvikle samarbeidet med Kina og med India på nye måter. Mikrokreditter er nevnt. Vaksineinitiativet er en ny sak som Norge har vært med og støttet. Det gjør vi hele tiden.

Høyre er i en annen divisjon. Men vi merker oss det prinsipielle og politisk virkelige at de nå slipper taket i 1 pst.-målet, som de har kunnet strekke seg etter. Da minnes jeg at Høyre i 2001 gikk til valg på et kutt i norsk utviklingshjelp på 25 pst. De leverte ikke det til velgerne sine i den perioden, fordi de i Bondevik II-regjeringen var med på økningen.

Nå er de igjen i fri mark, og de legger fram et budsjett som riktignok øker i antall kroner – men det skulle jo bare mangle når Norge blir rikere – men de er på 0,9 pst. Jeg merket meg at representanten Vallersnes i sin motstand mot å henge seg opp i prosenter, ikke ville sette noe mål. Og da er spørsmålet: Hvor skal dette ende?

Hvis Norge fortsetter med sin velstandsutvikling, vil selv de marginale økningene Høyre legger inn, føre til at de faller, faller og faller, og da er de snart i divisjon med Fremskrittspartiet. Da tror jeg det blir en ganske markant forskjell, primært mellom Fremskrittspartiet og det store flertall, men også med Høyre. Vi kan se fram til et scenario hvor disse partiene skulle få flertall, og en norsk statsminister, en utenriksminister eller en utviklingsminister skal banke på dørene i FN og i de landene vi har samarbeidet med og si: God dag, jeg er fra Norge – verdens rikeste land, som bare blir rikere. Vi har besluttet å halvere innsatsen for utvikling.

Jeg har mye sans for Høyres forslag om handel. Vi vurderer dette. Men jeg tror det er viktig å presisere at det nå skjer en vesentlig innsats når det gjelder handel i WTO. Det er der vår innsats hører hjemme. Det skal vi følge nøye opp, samtidig som vi skal fortsette den vurderingen den forrige regjeringen igangsatte, med å vurdere hvordan vi kan fortsette politikken med å gi preferanser til de fattigste landene.

Men det er allikevel et litt uhyggelig perspektiv når handelsutsiktene skal være med på å forklare hvorfor vi kutter i bistanden, at vi skal si til barnesoldatene i Uganda: Nei, det blir ikke noe utdanningstilbud til deg som vi vil støtte, men du kan handle med Norge. Eller vi kutter i pengene til UNAIDS, og sier til en aidssyk person at du får klare deg selv uten medisiner, men du kan jo alltid handle med Norge.

Jeg merket meg for øvrig at representanten Vallersnes stilte grunnleggende spørsmål om det kurative rundt aids. Det skal det bli interessant å få en debatt om, for jeg tror nettopp at tilbudet om behandling, som UNAIDS bidrar til, er en hovedstrategi i kampen mot aids. Etter mitt syn kommer denne holdingen litt nære det gamle historiske begrepet at hvis de ikke har brød, kan de spise kaker når man sier: Vi kutter i bistanden, men dere kan alltid handle med Norge.

Høyre og Fremskrittspartiet er på en annen kurs, og jeg vil berømme Kristelig Folkeparti og Venstre for å holde fast ved målet. Det er i opposisjon, når partiene fristilles, at man kjenner dem igjen. Høyre har altså vendt tilbake igjen til der de var før 2001, og kommet ut av den innflytelsen – positive, etter mitt skjønn – de var under i Bondevik II-regjeringen.

Så skal jeg kommentere et par andre punkter.

Afghanistan – spørsmålet om ny henvendelse: Nei, det er ikke min oppfatning at vi har fått en ny henvendelse om tropper til Afghanistan. Vi har fått en gjentakelse av den samme henvendelsen. Den har kommet utover høsten som en del av styrkegenereringen NATO driver. Regjeringen har på de ulike henvendelsene gjentatt at vi opprettholder vårt høye styrkebidrag. Vi konsentrerer den innsatsen om nord. Vi overtar ansvaret for flyplassen i Kabul. Vi har tatt initiativ til bedre samordning av utviklingshjelpen, sivil bistand. Vi vurderer vår militære innsats fortløpende. Det er ikke noe prinsipielt til hinder for at vi en dag kan ende opp med å bidra i sør, og det er ikke noe spesielt til hinder med hensyn til noen type tropper vi kan bidra med, eller ikke bidra med. Det blir løpende vurdert.

Når det gjelder nordområdene, som har blitt nevnt: Jeg setter pris på at det er bred støtte til den satsingen som Regjeringen gjør i nordområdene. Den helhetlige strategien ble lagt fram forrige fredag, og den har etter mitt skjønn interessante perspektiver framover. Den vil så bli fulgt opp i budsjetter her i Stortinget, og bygger videre på den brede enigheten som er i Stortinget om det.

Nå har staten, Regjeringen, meldt sine kort om hvor den vil satse, særlig på kunnskap, næringsutvikling, miljø, klima, ressurskontroll, energi og forholdet til Russland, og så får vi utvikle dette videre fra år til år. Jeg tror det kommer til å bli et spennende satsingsområde, og, som sagt, Regjeringens strategiske hovedsatsing.

Så til forholdet til Russland: Der tror jeg det er viktig at vi understreker det som er nordområdeperspektivets tidshorisont, nemlig det lange perspektivet. I dag er det en urovekkende utvikling i det politiske miljøet i Russland. De forskjellige episodene vi nå ser, med opposisjonskritikere som er blitt likvidert, er fortsatt under etterforskning. Men det bygger opp under inntrykket av at det russiske demokratiet på ingen måte har landet.

Jeg tror det da er viktig at vi er langsiktige i vår politikk, at vi er til å kjenne igjen, at vi tar opp med russerne i ulike sammenhenger våre kritiske merknader, i tillegg til at vi ønsker å fordype samarbeidet. Men det kan ikke bli slik at vi lar enkelte episoder kast om på det som er vår politikk. Jeg har merket meg at mange mener at Russlands valg av Sjtokman-utbyggingen totalt har kullkastet vår satsing på nordområdene. Nei, vi må antakeligvis leve med skuffelser og gleder om hverandre i et generasjonsperspektiv. Det at Russland tar et valg rundt ett felt, riktignok stort, kan ikke endre vårt perspektiv på hvordan vi vil arbeide videre i nordområdene. Vi må arbeide langsiktig og utnytte de fordelene vi får når det kommer muligheter for fordypning av samarbeidet.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen. Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP):
Det er mange ting å ta fatt i, men for å ta to elementer:

Vi får kritikk for å kutte i forhold til OSSE-området bl.a., og utenriksministeren nevner Sentral-Asia, Kasakhstan. Det er et glimrende eksempel på et land som nødvendigvis ikke trenger penger. De er i ferd med å bygge opp sitt eget oljefond, og skryter av at de klarer å løse sine budsjettutfordringer nå uten å røre oljefondet. Det er heller den politiske dialogen, den politiske inkluderingen som kanskje mangler. Det er det vi prøver å signalisere. Det er ikke nødvendigvis det å hive penger ut i den type prosjekter som fremmer utvikling.

Når det gjelder manglende kunnskap om utviklingen og på bistandsområdet, er det mulig at vi forholder oss til ulike typer rapporter. Det kan heller ikke herske tvil om at den totale effekten av den bistanden som har vært gitt – og det har vært stor grad av bistand, det har vært mange milliarder kr totalt sett som har vært gitt til bistand – har ikke gitt den ønskede effekt. Det er det vi peker på. Og vi redegjør grundig for våre kilder og påpeking av våre valg.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg tror det kan være klokt at man nå gir Kasakhstan mulighet til å utvikle seg og samarbeide med dem politisk. Det er andre land i denne regionen, f.eks. Moldova, med russiske styrker på sin jord. Vi har hele Vest-Balkan, hvor Norge nå har kunnet spille en rolle i Serbia nettopp fordi vi har vært der med prosjektmidler og kunnet spille den rollen vi har. Å kutte dette vil sette oss dramatisk tilbake.

Så vil jeg få nevne det samme jeg sa i innlegget mitt at vi må lære av eksemplene og hele tiden evaluere, fornye og forbedre. I dag er det et interessant oppslag i Aftenposten, der journalist Tove Gravdal, som var valgobservatør for EU under valget i Kongo, skriver:

«Gjennomføringen av folkeavstemningen der om ny grunnlov for ett år siden (…) har alene kostet nær tre milliarder kroner. Bare rundt 5 pst. er betalt av Kongo.» Norge har der betalt med 135 mill. kr, for å bekjempe det som ble kalt for Afrikas verdenskrig, og en av de største truslene mot fred og sikkerhet i Afrika, men også i verden.

Med Fremskrittspartiet budsjett kan vi ikke gjøre dette. Da må vi si at Kongo får klare seg selv. Det er ikke en trussel mot fred og sikkerhet. Det har alle andre land, også USA, som Fremskrittspartiet er opptatt av å fordype samarbeidet med, sett, og investert massivt. Fremskrittspartiet vil gå andre veien.

Finn Martin Vallersnes (H):
Først bare ganske kort.

Jeg registrerer at utenriksministeren forsøker å gjøre en motsetning av vår holdning til en mer moderat økning av bistandsbudsjettet og det å satse på handel. Men det er et spørsmål om å gjøre begge deler. Det synes jeg man skal erkjenne.

Jeg legger merke til at både representanten fra Arbeiderpartiet og utenriksministeren i sine innlegg vektlegger sin avstandstagen fra forverringen av det som foregår i Russland med hensyn til demokrati og MR. Desto mer underlig at dette ikke er medtatt i Regjeringens nye nordområdesatsing. Jeg må jo si til utenriksministeren at MR er også en langsiktig sak.

Reaksjonene har kommet fra mange, bl.a. fra Helsingforskomiteen. Vi håper ikke dette betyr at temaet nedtones når det kan motvirke norske offensive interesser f.eks. i næringssamarbeid.

Hvordan vil utenriksministeren sikre at vårt syn når frem til ledelsen i Moskva, og kanskje mer offensivt enn det vi hørte fra Riga-toppmøtet, hvor jeg skjønner det ble spurt fra en kollega om han var ukomfortabel med den kritikken som reises internasjonalt?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Det er slik at disse prosentdelene er mer enn tall, de er også viktig symbolpolitikk. Høyre går fra 0,97 pst. til 0,9 pst. Mitt spørsmål til Vallersnes var: Hvor er man neste år hvis Norge fortsetter å bli rikt?

Når det gjelder nordområdestrategien og MR, anbefaler jeg å lese på side 15, der det er omtalt i avsnittet med forholdet til Russland at, som jeg sa at det russiske demokratiet er i en utvikling vi ikke ser enden på. Det er bekymringsfulle trekk, og Norge må opprettholde sin kritiske dialog innenfor menneskerettigheter og demokrati og politiske friheter.

Det gjorde jeg sist for 48 timer siden da jeg møtte den russiske utenriksminister i OSSE i Brussel. Det vil bli en ny dag den dagen russerne ikke opplever at Norge med jevne mellomrom tar opp kritiske spørsmål. Det er en del av profilen vår i forhold til Russland, både i den regionale dialogen i nord og mellom Oslo og Moskva på regjeringsnivå. Det er altså ikke noe ubehag ved å gjøre det. Det er en del av det å framføre norske budskap, og det er en del av også nordområdeprofilen hva gjelder forholdet til Russland.

Dagfinn Høybråten (KrF):
Jeg vil følge opp det som gjelder Norges stemme i menneskerettighetsspørsmål. Utenriksministeren og statsministeren var ikke helt heldige i møtet med den indonesiske presidenten. Der unnlot man å ta opp en situasjon rundt dødsstraff, som en ukes tid senere ble utført.

Jeg er bekymret for at Norge demper ned sitt budskap når det gjelder menneskerettigheter og kritikk av regimer i gitte situasjoner.

Derfor er jeg veldig opptatt av at utenriksministeren kan fortelle Stortinget hva Norges budskap er til Russland i den situasjonen vi nå ser. En samlet komite uttrykker i budsjettinnstillingen bekymring over innskrenkingen av handlingsrommet for den frie presse og frie organisasjoner, menigheter osv., drap på journalister og andre kritikere og den virkning dette har på ytringsfriheten. Hva er Norges budskap til Russland?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg var inne på det innledningsvis at Norges linje der er å understreke de forpliktelser Russland har nå som medlem av Europarådet, de har formannskapet i Europarådet. De er ansvarlig for å leve opp til beskyttelse av menneskerettigheter, ytringsfrihet, assosieringsfrihet og politiske rettigheter. Vi tar dette opp med jevne mellomrom. Jeg nevnte at senest for to dager siden var det et tema i mitt møte med den russiske utenriksminister.

Under mitt besøk i Russland tidligere i år la jeg vekt på å legge inn i besøket møter med frivillige organisasjoner, det sivile samfunn, miljøbevegelse, uavhengige grupper. Det er den type budskap, i politiske budskap ansikt til ansikt, men også gjennom handling.

Vi har også til vurdering i Utenriksdepartementet hvordan vi gjør vårt menneskerettighetsarbeid rettet mot den delen av Europa. Der har vi erfaringer fra den tiden det var Sovjetunionen. Det har vært en annen periode nå i en god del år. Jeg har ønsket nå å se på på nytt hvordan vi bruker våre virkemidler.

Vi har trappet opp støtten i forhold til Hviterussland, bl.a. gjennom Helsingforskomiteen. Vi må nå også se på hvordan vi skal jobbe mot de frie og uavhengige miljøene i Russland, som er en viktig del av det russiske demokratiet.

Anne Margrethe Larsen (V):
Utenriksministeren nevnte i sitt innlegg nordområdesatsingen, og er opptatt av områder som suverenitetshevdelse, energi, næringsliv og forskning, mens mennesker og levekår er blitt hengende etter. Den interne vektingen i de ulike satsingsområder i nordområdesatsingen bør kanskje justeres? Norge vil ikke være tjent med et stort og vedvarende velferdsgap i forhold til Nordvest-Russland. Det er viktig å huske på at dette gapet ikke bare er et velferdsgap, men også en smittegrense der smittsomme sykdommer som tuberkulose og hiv er på fremmarsj i Nordvest-Russland.

Regjeringens totale satsing på nordområdene utgjør om lag 500 mill. kr. Dette er summen av UDs nordområdetiltak og Regjeringens nordområdesatsing. Av dette forventes i hovedsak bare 17 mill. kr å gå til helse- og sosialformål. Venstre anser dette som en svært liten del og mener at den bør økes. Hva mener utenriksministeren om disse prioriteringene?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Nå er det slik at det er et eget kapittel om folk-til-folk-samarbeidet i nordområdestrategien. Det er en veldig viktig del. Vi gjør mye gjennom Barentssamarbeidet. Vi har lang erfaring med en rekke tiltak gjennom de siste 10–15 årene. Det er ikke slik at det skal veldig mye penger til for å stimulere.

Vi har f.eks. nå brukt 10 mill. kr på presse-, kultur- og informasjonsarbeidet, målrettet mot Russland i nord. Vi opprettholder satsingen på helse, som representanten viser til. Samtidig tror jeg det er viktig også å utvikle samarbeidet med russiske institusjoner. Vi må ikke glemme at Russland i dag ikke har mer gjeld. De bygger opp store valutareserver. Så tanken på at vi skal bidra med klassiske bistandspenger, hvis jeg kan si det på den måten, er kanskje ikke det riktige sporet.

Kompetanseoverføring og mer kontakt er viktig. I forbindelse med nordområdestrategien øker vi derfor antall stipender, antall muligheter, slik at russiske studenter kan komme for å studere i Norge – bygger ut den type kontakter.

I dag krysser 110 000 mennesker i året grensen ved Storskog. Det var 3 000 mennesker i 1990. Den mellommenneskelige kontakten er en viktig del og en bærebjelke i hele nordområdesatsingen.

Morten Høglund (FrP):
Jeg vil ta tak i et annet forhold. Det er mange som føler at den norske modellen for fredsarbeid etter hvert har fått ganske stor plass i norsk utenrikspolitikk. Det er mange sider ved det. I utgangspunktet er det veldig mange gode og positive sider.

Men hva er resultatet, effekten, hvilken innvirkning har det på øvrig innsats, osv.? Jeg oppfatter at Regjeringen er evaluerende, at de ønsker å gå gjennom ulike typer politikk for å se hva som virker, og hva som har effekt. Vil man på dette området forsøke å stoppe litt opp, se seg litt tilbake, evaluere og eventuelt justere for å finne ut om man er på riktig spor, om dette er en naturlig rolle for Norge å spille – være den humanitære stormakten som vi har inntrykk av at ambisjonene er at vi skal være?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Representanten Høglund vil legge merke til at vi ikke bruker ordene «humanitær stormakt». Det er ord som ikke kler oss. Det er to tilnærminger til svar på spørsmålet. Det første er veldig enkelt: Ja, vi kommer fortsatt til å evaluere og styrke mekanismene for å kontrollere at innsatsen vår er viktig.

På spørsmålet om å vurdere om dette er Norges rolle, tror jeg at svaret er: Det svaret har vi allerede. Ja, det er Norges rolle.

Det er Norges plikt, og det er Norges ansvar å spille en slik rolle. Selv om vi ikke har veikartet og alle svarene, er det Norges rolle å arbeide for å finne dem, fordi vi er et rikt land.

Gir dette resultater? Jeg nevnte Kongo som et aktuelt eksempel. De norske tjenestemenn og -kvinner som reiste med penger på innerlomma for å støtte ANC i Sør-Afrikas vanskelig år, drev nybrottsarbeid for fred.

Erik Solheim har gjennom sin innsats på Sri Lanka tatt opp en meget krevende og vanskelig hanske og drevet en fredsprosess videre. Han har fortsatt med det under denne regjeringen. Hvis alternativet er å si at dette ikke er Norges rolle, tror jeg at historien har vist at det vil være en gal tilnærming. Slik er det på mange andre områder der vi er engasjert.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

*****

Utenriksministerens innlegg nr. 2:

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg vil først knytte at par kommentarer til spørsmål som gikk på konkrete satsinger i nordområdene, bl.a. fra representanten Zahl og representanten Solberg. Det var snakk om Nikel-banen og Narvik.

Dette er konkret nevnt i strategien. Vi er veldig opptatt av å belyse mulighetene for å få til framgang der. Når det gjelder Nikel-banen, trenger vi mer kunnskap om hvilket transportbehov det er for en slik bane. Vi må ikke komme i skade for å bygge en bane som det ikke vil være gods eller personer som vil bruke. Om det skal være transport på sjø eller på jernbane, er av de spørsmål som må vurderes – det samme med Narvik. Der gjenstår det et utredningsarbeid, som vi nå igangsetter sammen med et bredere utredningsarbeid om transportbehovene og infrastrukturbehovene i nordområdene som helhet.

Så vil jeg knytte en kommentar til Fremskrittspartiet tidligere i debatten. I innstillingen gjør Fremskrittspartiet et stort poeng av forholdet til USA. Det blir sagt at vi må bruke mer tid og oppmerksomhet på å pleie de transatlantiske forbindelsene, forholdet til USA, enn vi har gjort til nå.

Men jeg vil bare understreke, som også utviklingsministeren var inne på, at hvis vårt budskap var at vi halverer eller kutter innsatsen til fred og forsoning med 60–70 pst., kommer de til å sperre øynene opp i Washington. De kommer til å miste Norge som en veldig viktig samarbeidspartner i Somalia, Sri Lanka, Sudan, Balkan og Afghanistan, og det kan umulig tjene norske forbindelser til USA. Det er ikke for å åpne dører i USA at vi gjør dette, men det har iallfall en veldig viktig anerkjent effekt.

Fremskrittspartiet har tatt til orde for at vi skal være kritiske med hensyn til hvor vi bruker pengene, og de foreslår å halvere bistanden fordi de mener at den ikke gir resultater. Og da må jeg spørre: Har Fremskrittspartiet vurdert organisasjon for organisasjon i sin innstilling?

De foreslår ingen kutt på UNICEF, ingen kutt på Verdens matvareprogram, ingen kutt på Høykommissæren for flyktninger, men de foreslår å kutte UNRWA – organisasjonen som hjelper palestinske flyktninger – fra 150 mill kr til 15 mill. Har de evaluert UNRWA og kommet til at vi ikke får igjen pengene der? Palestinerne kan handle med Norge, og da slipper de unna bistandsfellen. Det kuttet – som altså er på 135 mill. kr – vil i grunnen hjelpe palestinerne. Det samme med FNs befolkningsprogram, kutter man fra 332 mill. kr til 83 mill. – et kutt på ca. 250 mill. kr. Er det på grunnlag av en evaluering av befolkningsprogrammet, og opprettholder de støtten til UNICEF som følge av en evaluering av UNICEF?

For meg virker det som om man har gått fram med en harelabb og hentet noen millioner herfra og noen millioner derfra. Det skulle vært interessant å få vite om det er en grundig dokumentasjon på den type kritisk evaluering som Fremskrittspartiet etterlyser, og som vi ønsker velkommen, nemlig et kritisk syn på resultatene av det vi gjør, eller om det er for å rake til seg penger – litt her og litt der – og hvor kuttet på det palestinske hjelpeprogrammet virker spesielt opprørende?

*****

Utenriksministerens innlegg nr. 3 (sluttinnlegg):

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg vil få svare på spørsmålene fra Dagfinn Høybråten. Det er korrekt at Norge mottok et brev til forsvarssjefen omkring 1. november, med en oppfordring om bidrag til Afghanistan. Det forsvarsministeren skriver, er selvfølgelig helt riktig, og jeg står helt bak det. Det var et av flere innspill som kom opp mot styrkegenereringskonferansen i NATO rundt 20. november. Vi anser at den samme henvendelse, samme type henvendelse, som da kom i en militær kanal, også er kommet i en politisk kanal via generalsekretæren og NATOs rådsmiljø, og vi hadde en relativt livlig utveksling om det i midten av oktober. Det er samme henvendelse, ikke noe nytt.

La meg også understreke fra denne talerstol: Dette var også omtalt av forsvarsministeren og meg i møte med Stortingets organ, den utvidede utenrikskomite, medio november. Det var altså vår vurdering at dette var samme type henvendelse i en ny kanal.

Så til Høglund. Til representanten Høglund vil jeg si: Vel, hva USA vil reagere på eller ikke, det kan man ha en livlig diskusjon om. Jeg tror det er fordi de ikke har sett Fremskrittspartiet i fri dressur. Da jeg møtte USAs utenriksminister i juni, var hennes første spørsmål, at på grunnlag av Norges aktive engasjement i Somalia, kunne Norge og USA da spille en rolle sammen i den kritiske situasjonen som er der?

Hvis jeg hadde representert en fremskrittspartiregjering, som er en total utenkelighet, så hadde jeg da måttet si, at, nei, vi kan ikke lenger det, for vi har kuttet alle de budsjettpostene. Vi kan ikke følge opp overfor Serbia, Bosnia-Hercegovina, Montenegro i den kritiske situasjonen i Kosovo nå, fordi vi har kuttet støtten til Balkan med 70–80 pst. Det ville ha blitt lagt merke til.

Så svarte ikke representanten Høglund på hvilken informasjon som har ledet ham til å kutte, unndra, støtten til palestinske flyktninger fra 150 mill. kr til 15 mill. kr. Vår holdning er ikke statisk, sier Høglund. Nei, kanskje vi øker da til neste år? Men det er en ganske dramatisk effekt for svært utsatte mennesker å foreta den type kutt. Og igjen, å svare at dette er et kutt som flyktningene kan møte ved å eksportere mer til Norge, da må jeg si – Høglund bad om respekt for Fremskrittspartiets posisjon – at dette har jeg ikke respekt for.