Svar på spørsmål fra stortingsrepresentant Ola T. Lånke (KrF) om konflikten om Kashmir

Skriftlig spørsmål nr. 1288 (2006-2007)

Fra representanten Ola T. Lånke (KrF) til utenriksministeren:

Konflikten mellom India og Pakistan om Kashmir har vart i flere tiår. Befolkningen lider som resultat av dette. Det hevdes at India ikke tillater uavhengige MR-organisasjoner å slippe til, slik at rapporteringen derfra, bortsett fra en begrenset rapportering fra Røde Kors, er svært mangelfull. Kan statsråden gi nærmere opplysninger om menneskerettighetsorganisasjonenes adgang til indisk-kontrollert del av Kashmir, og hva Norge eventuelt har gjort eller sammen med andre kan gjøre for å sikre dem bedre adgang?

Utenriksministerens svar:

Også Utenriksdepartementet er kjent med at internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner dessverre ikke får arbeide fritt i Kashmir. Den internasjonale Røde Kors Komiteen (ICRC) har en avtale som sikrer adgang til fengslede i Kashmir og også andre organisasjoner skal ha tilstrekkelig tilgang for å kunne rapportere fra området. Indiske organisasjoner som bruker indisk personale skal stort sett ha adgang til å arbeide i området.

Fra norsk side er vi opptatt av (jfr mitt svar av 6. mars 2007 på skriftlig spørsmål nr. 630 fra representanten Rytman om samme tema) at India og Pakistan – som alle andre land – opptrer i henhold til folkerettslige forpliktelser. Norge støtter organisasjoner som arbeider for å bedre menneskerettighetssituasjonen i Pakistan og India, inkludert Kashmir. Blant disse er South Asian Free Media Association (SAFMA) som arbeider for fri flyt av informasjon, og vi støtter menneskerettighetskommisjonen i Pakistan.

Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoners mangelfulle tilgang i Kashmir skyldes blant annet områdets sikkerhetsmessige utfordringer, naturlig nok. Militante grupper opererer i indisk Kashmir ved infiltrering fra pakistansk-kontrollert Kashmir. Disse gruppene har i de senere årene også begynt å angripe mål i andre deler av India, og menneskeliv går tapt. Indiske sikkerhetsstyrker bruker store ressurser på å hindre nye voldshandlinger og finne terrornettverkene. Myndighetene og sikkerhetsstyrkene i Kashmir har vide fullmakter med hjemmel i indisk lovverk og uskyldige synes å rammes under sikkerhetsmyndighetenes aksjoner.

Det er imidlertid en økende bevissthet om menneskerettighetsbrudd i Kashmir i India. Både media og menneskerettighetsorganisasjoner – og også myndigheter og rettsvesen – har engasjert seg for å fokusere på og søke å bedre forholdene.

Siden januar 2004 har India og Pakistan drøftet en rekke tiltak for å bygge tillit mellom partene i Kashmir. Dette kan på lengre sikt bedre sikkerhetssituasjonen i området og dermed menneskerettighetsorganisasjonenes tilgang.

Forholdet mellom India og Pakistan – inklusive utviklingen i Kashmir – ble drøftet både under statsminister Stoltenbergs besøk til regionen i desember 2005 og under mitt eget besøk i desember 2006. Vi oppfordret til fremgang i den bilaterale dialogen om Kashmir mellom landene.

Jeg vil legge til at Norge har over lengre tid ledet forhandlingene i FN om en resolusjon om menneskerettighetsforsvarere, hvor FNs medlemsland blant annet bes om at det gis effektiv beskyttelse av disse forsvarerne og at deres ytrings- og forsamlingsfrihet sikres. Norge har også gjort det til en hovedsak, i forbindelse med FNs reformprosess på menneskerettighetsområdet, at alle medlemslandene fullt ut samarbeider med FNs menneskerettighetsråd og FNs uavhengige menneskerettighetseksperter som rapporterer årlig til rådet og generalforsamlingen.