Svar på interpellasjon om oppfølgingskonferansen mot rasisme

Erna Solberg (H):
”Norge deltar i den forberedende komiteen for FNs rasismekonferanse i Genève i april. Det har blitt reist spørsmål om Norge legitimerer en prosess som har som mål å svekke ytringsfriheten og innebærer en utilbørlig hets av Israel. I Stortinget 12. februar i år uttalte utenriksministeren om Norges linje: ”Men selvsagt går det en grense. Som i alle forhandlinger kan det komme til et punkt der vi mener at ingen avtale eller ingen tekst er bedre enn en dårlig avtale eller en dårlig tekst.” USA har nå valgt å trekke seg fra forberedelsene til konferansen, fordi retningen på arbeidet med sluttdokumentet ”ikke kan reddes”. Canada har tidligere trukket seg fra konferansen og flere av Norges nære allierte vurderer det samme. Hva vil være Norges absolutte krav i arbeidet med et sluttdokument, og hva anser utenriksministeren som et punkt hvor ingen avtale eller ingen tekst er å foretrekke?”

Utenriksminister Støres svar:
Om tre uker avholdes FNs oppfølgingskonferanse mot rasisme i Genève. Det blir en viktig test på verdenssamfunnets evne og vilje til å samle seg om klare holdninger mot rasisme og på medlemsstatenes evne til å fokusere på det konferansen skal handle om, nemlig rasisme, og ikke en rekke andre forhold. Det er regjeringens klare ønske at FN og de deltakende land består denne testen. Derfor har Norge engasjert seg tydelig og sterkt for at konferansen skal lykkes.

Nettopp i den tiden vi nå lever i, trenger vi mobilisering av felles vilje, ikke sterkere uttrykk for polarisering og vi-og-de-andre-tankegang. Vi trenger tydeligere oppslutning om internasjonale normer og regler for menneskerettigheter og ytringsfrihet, ikke utvanning, innskrenking eller forsøk på å svekke rettighetenes universelle gyldighet.

Som alltid er det i innspurten av en slik forhandlingsprosess at tekstene fokuseres og stridsspørsmålene avtegner seg. Vi er nå i denne innspurten. Norge har gått inn i forhandlingene om sluttdokumentet med fem hovedmålsettinger.

For det første: Vi ønsker en sterk og klart tekst mot rasisme. Vi arbeider for at konferansen fokuserer på kampen mot rasisme og statenes ansvar for gjennomføringen av sluttdokumentet fra Durban 2001, og ikke innrettes mot nye initiativ. En slik tydelig markering er minst like nødvendig i 2009 som i 2001.

For det andre: Som en konsekvens av dette kan Norge ikke akseptere et språk som tar til orde for å forby såkalt ærekrenking av religioner, som enkelte andre land har tatt til orde for. Dette er et av de mest kontroversielle spørsmålene og har preget mye av arbeidet med forberedelsene til revisjonskonferansen. Norsk holdning er klar på dette punkt. Det er mennesker og ikke religioner som har rettigheter etter menneskerettighetene. Det er mennesker som i utsatte situasjoner trenger beskyttelse, ikke religioner. Det tilligger ytringsfriheten å kunne fremme kritikk av guder og religioner.

For det tredje: Norge kan ikke akseptere et språk som svekker ytringsfriheten slik den er fastlagt i Den internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter, artikkel 19 og 20. Denne konvensjonen har mer enn 155 tilsluttede stater og er fulgt opp av regionale menneskerettighetsinstrumenter. Ytringsfriheten er en av de mest sentrale menneskerettighetene. Uten den kan vi ikke avdekke menneskerettighetsbrudd – og vi kan legge til: uten ytringsfrihet, heller ingen religionsfrihet.

For det fjerde: Vi vil ha en tekst om medias rolle i forhold til rasisme som bygger på den balanserte teksten i Durban-erklæringen fra 2001. Denne anerkjenner medias positive rolle, men uttrykker samtidig bekymring for at media i gitte tilfeller kan bidra til rasisme.

For det femte: Norge har arbeidet målrettet for å fjerne alle henvisninger til Midtøsten-konflikten som har ligget inne i tidligere utkast til sluttdokument de siste månedene. I 2001 bidrog Norge til teksten som ble vedtatt om Midtøsten under konferansen i Durban. Midtøsten-spørsmålet var vanskelig, den gang som nå. Teksten i 2001 ble etter mitt syn rimelig balansert. Denne gang har vi arbeidet for en tekst som er allment gyldig over hele verden, og som ikke framhever én geografisk begrenset konflikt eller problemstilling. Vårt minimumskrav er at et sluttdokument ikke går utover den nøye framforhandlede teksten fra 2001, som Norge har signert.

For å sikre oss disse målsettingene har vi engasjert oss. Vi har ikke truet med å trekke oss ved hver korsvei. Det er ikke Norges tradisjon. Vi har trukket på vår solide multilaterale erfaring, og vi har spilt på hele bredden av det kontaktnettet Norge har opparbeidet seg. Vi har tett dialog med nære allierte land, som Solberg viser til, også med dem som har truet med å trekke seg gjentatte ganger det siste året. Men vår ambisjon går lenger. Vi snakker med alle land for å bidra til at fokus holdes på rasisme. Oppgaven i vår tid er å etablere tillit og kontakter på tvers av gamle skillelinjer, ikke minst når det handler om å forsvare etablerte og universelle rettigheter.

La meg si noen ord om hvordan vi har arbeidet. Norge ble i 2007 valgt som medlem av byrået til forberedelseskomiteen. Byrået består av 20 medlemmer, der Norge, Belgia, Hellas og Tyrkia er vestgruppens representanter. Byråets arbeid ledes av Libya, og er ansvarlig for prosessuelle spørsmål knyttet til forberedelsen av konferansen. De substansielle forhandlingene om sluttdokumentet, derimot, ligger utenfor byråets mandat. Norge har engasjert seg aktivt også i forhandlingene om sluttdokumentet. Det siste året har vi initiert tverregionale møteplasser og uformelle konsultasjoner for å legge grunnlag for kompromissforslag om sluttdokumentets innhold. Denne aktive rollen førte til at Norge i begynnelsen av mars ble bedt om å bistå den russiske forhandlingslederen med å revidere utkastet til sluttdokument – en tekst som da var svært kontroversiell og på 350 paragrafer, en tekst som vekket mye berettiget oppmerksomhet, og som vel ligger til grunn for representanten Solbergs berettigede interpellasjon her i dag.

Under ledelse av den russiske diplomaten Yuri Boychenko utarbeidet en gruppe diplomater fra Norge, Belgia og Egypt et revidert sluttdokument, som ble lagt fram 17. mars. Dokumentet har blitt godt mottatt av FNs høykommissær for menneskerettigheter, Pillay, av en rekke stater og grupper av stater og senest av FNs generalsekretær i en samtale jeg hadde med ham på mandag. Like viktig, organisasjoner for ytringsfrihet, som artikkel 19, har gitt forslaget ros og støtte.

Men vi er ennå ikke i mål. Veien er fortsatt åpen for nye tekstforslag, så vi holder oppmerksomheten skjerpet. Og jeg har ikke, i motsetning til det representanten Solberg antydet, gitt en vurdering av dette dokumentet før vi ser sluttdokumentet endelig framforhandlet.

Like fullt: Slik dokumentet nå foreligger, anser jeg at våre målsettinger er rimelig godt ivaretatt. Vi mener i likhet med EU og våre nære allierte at teksten utgjør et godt grunnlag for sluttforhandlingene. Men la meg si – slik jeg understreket i min utenrikspolitiske redegjørelse i februar, og som representanten siterer i sin interpellasjon – at Norge ikke underskriver på et dokument på forhånd. Det er alltid en opsjon å ikke undertegne og å utebli, men det er ikke en opsjon vi tar før vi ser sluttresultatet. Og vår ambisjon er altså å gjøre vårt til å bidra til siste slutt.

Solberg viser til hetsen mot Israel fra 2001. Det er riktig at negativ og endog grove antisemittiske ytringer ble fremmet i Durban. Men det kan være på sin plass å minne om at dette skjedde i hovedsak utenom konferansen, i det såkalte NGO-forumet som ble arrangert i randen av konferansen. Norge som stat deltok ikke i dette forumet. I norsk debatt er det skapt et inntrykk av at årets konferanse er en oppfølging av NGO-forumet i 2001, men dette er altså feil. FNs høykommissær for menneskerettigheter uttalte i desember at feil informasjon bevisst er sendt ut fra grupper som ønsker å dreie konferansens fokus bort fra rasisme og mot konflikten i Midtøsten.

I sitt spørsmål nevner Solberg to land som hun mener vi bør tilpasse oss, USA og Canada. Vi merker oss deres syn, vi har god og åpen kontakt med dem, men de er ikke de mest aktuelle eksemplene for oss. Ingen av disse to landene skrev under på sluttdokumentet etter Verdenskonferansen mot rasisme i 2001. Det gjorde heller ikke Israel, som også trakk seg fra konferansen. Men vi skrev under. Det gjorde også Danmark, Sverige, Finland, Storbritannia og alle andre europeiske land, alle afrikanske land, alle asiatiske land og alle arabiske land. Av alle verdens stater var det tre land som trakk seg i 2001, Israel, Canada og USA.

I 2009 er det også bare disse tre landene som har meldt seg ut. Italia har bekreftet at de fortsatt er med, etter noe forvirring. USA trakk seg bl.a. med den begrunnelse at de ikke ønsket noen henvisning til sluttdokumentet fra 2001, som de altså aldri signerte. Vi vil ikke, men kan heller ikke, trekke oss med USAs begrunnelse, for vi skrev faktisk under på dokumentet i 2001. Ikke bare skrev vi under, vi forpliktet oss til å følge opp kampen mot rasisme på hjemmebane. Det har vi gjort. I 2002, da representanten Solberg var kommunalminister, la Bondevik-regjeringen prisverdig fram Norges konkrete oppfølging av Durban-konferansen med vår nasjonale handlingsplan mot rasisme.

Verdenskonferansen i 2001 og Tilsynskonferansen i 2009 er FN-konferanser. Som FN-medlem har vi et ansvar for å delta. Vi forpliktet oss i 2001 til å følge opp det som ble vedtatt. Selv om det stormet rundt konferansen den gang, som nå, viste handlingsplanen i ulike land at konferansen var verd å følge opp.

Norge har alltid vært et flerkulturelt samfunn. I tillegg til samer og nordmenn har det de siste århundrene også bodd nasjonale minoriteter som kvener, skogsfinner, romanifolk og jøder i Norge. Rasismen går som en mørk medfølger også gjennom vår historie. Samtidig skiller Norge i 2009 seg på mange måter fra det norske samfunnet slik det var for 20 eller 30 år siden. Innvandrerbefolkningen har økt fra 3 pst. til 8–10 pst. de siste 20 årene. Det norske samfunnet får nye utfordringer også når det gjelder rasisme og diskriminering. Den nasjonale handlingsplanen, som omfatter urfolk, nasjonale minoriteter og personer med innvandrerbakgrunn, skal følges videre. Et vellykket utfall av konferansen i Genève gir oss et nytt påskudd til å fokusere på og forankre dette viktige arbeidet.

Representanten stilte meg et spørsmål om enkeltformuleringer i teksten av 17. mars. Vi skal vurdere disse formuleringene nøye framover mot sluttinnspurten om tre uker. Men den vurderingen vi har gjort med hjelp av lovavdelingen så langt, antyder at de formuleringene som nå ligger der, er innenfor linjene i og i samsvar med de internasjonale konvensjoner Norge og de aller fleste land i verden allerede har inngått. Vi mener således at vi har et godt utgangspunkt for sluttforhandlingene, men det gjelder å være oppmerksom på at det kan komme forslag også i innspurten. Kampen mot rasisme er ikke vunnet. Derfor er denne konferansen viktig, og derfor engasjerer vi oss. Framfor å true med å utebli viser vi at vi vil delta, påvirke og ta medansvar.

Utenriksministerens replikk
Jeg tror jeg har svart på det siste spørsmålet: Svaret på det er ja, vi skal arbeide for å motvirke at det går i den retning.

Jeg mener at representanten Solberg slipper litt unna de stadige henvisninger som er kommet om at nå bør Norge utebli. Burde Norge delta? Bør vi trekke oss? Hadde vi trukket oss før jul, tror jeg den teksten som ligger her nå, ville sett annerledes ut. Dette er resultat av det påvirkningsarbeidet man har gjennom å delta i verden, i FN. Representanten Solberg sa i sitt utdypete spørsmål at hun er for å delta på den internasjonale arena. Vel, det som da er prisen, er at man møter meninger som kan være motstridende. Det dokumentet som ligger her nå, mener jeg viser at ikke bare Norge, men også diplomater fra Egypt, Belgia og Russland og en lang rekke andre har kommet fram til et godt resultat.

Så er det slik, som representanten sier, at artikkel 11 i dag leses i henhold til internasjonale konvensjoner. Hun frykter at den kan leses på en annen måte. Vel, slik er det med de fleste lovformuleringer og erklæringstekster. Nå er jo ikke dette norsk lov, og i artikkel 97, som representanten viser til, står det «calls upon States», som en jurist vil si ikke er rettslig bindende, dersom man er redd for teksten som sådan. Men jeg mener at i den omstridte tid vi lever i, med dette spørsmålet om religioner eller mennesker, har jeg i mitt innlegg vært veldig tydelig på at det er mennesker menneskerettighetene skal beskytte, ikke religioner, og at ytringsfriheten er avgjørende ikke bare som en fundamental rettighet, men også for religionsfriheten, og også for å avdekke brudd på menneskerettighetene. Det er godt ivaretatt.

Det er altså slik at vi har gått grundig igjennom – og kommer til å fortsette med det – hvordan disse tekstene står i forhold til vår egen straffelov, f.eks. § 135 a, som er en paragraf for vern mot rasediskriminering. Den ble justert, skjerpet, i dette tiåret i lys av de forpliktelsene vi ble minnet om fra Menneskerettighetsdomstolen. Det viser at vi i vår lovgivning også er dynamisk. Derfor er det vår vurdering at disse artiklene, 11, 66 og 67, ikke sier noe annet enn det vi allerede har forpliktet oss til etter menneskerettighetserklæringene. Det er altså politiske erklæringer, ikke mindre viktig enn det. Men drapet på Benjamin Hermansen illustrerte jo i vår hverdag at vi har dette med hatefulle ytringer og veien til vold som noe meget, meget nært, og det må vi ha fokus på.

Ellers vil jeg si at selv om jeg – må jeg si – reagerer på dette virkemidlet «la oss trekke oss», for jeg tror det er en dårlig strategi når vi har en god sak, vil jeg allikevel legge det til side og berømme representanten for å ha stilt spørsmålet, for det gir anledning til en god og viktig debatt. Det skjerper oss også for innspurten til forhandlingene, og jeg er, for å si det i all beskjedenhet, stolt over den fagkompetansen norske diplomater her har, den evnen de har til å komme med inngrep i de avgjørende øyeblikkene når tekster skal utformes. Og det har vi tenkt å benytte oss av i de siste ukene. Jeg har også selv tenkt å delta i innspurten i Genève i slutten av april.

Utenriksministerens avslutningsinnlegg
Jeg tror vi har hatt en god debatt, som representanten Solberg sier. Jeg takker henne for interpellasjonen. Jeg tror vi har hatt en debatt om innhold og en om metode. Jeg tror at det på innhold er stor enighet.

La meg bare si at vi har jo brukt de eksisterende konvensjonene for å sette et kompass i de samtalene som var nødvendige for å rydde opp i det veldig uoversiktlige dokumentet som var, og som ledet til dette dokumentet av 17. mars, ved å bruke referansene der som stolper. Så jeg tror vi er enige om mye av det.

Så til metode, som er interessant. I representanten Eriksens og representanten Larsens innlegg er det en underliggende tone: Skal vi jobbe med slike land som Russland, Libya, Egypt? – og man nevner verdens land. Mitt svar på det er jo ja, fordi det bildet som tegnes, er at de landene, fordi de er med, bestemmer, og de er verstinger. Men det er jo ikke sant. Disse landene er jo i mindretall i verden, om vi spiller våre kort riktig, fordi mange land ønsker å være med og ta i bruk menneskerettighetsinstrumentene. Og de som ikke gjør det, må vi søke å isolere. Vi må trekke med de nye demokratiene, nye land, i respekt for konvensjonene.

Da tar jeg det i og for seg helt med ro når representanten Solberg sier at jeg er for dialog for dialogens egen skyld. Det er fullstendig feil. Men alternativet til dialog er jo da å gå, eller det er monolog. Min erfaring er at hvis man er prinsipiell, er godt forberedt, og har gode allianser, er dialog talens bruk, engasjementet av den andre siden.

Hva betyr det å være prinsipielle og forstå den nye realpolitiske virkeligheten? Det betyr å skjønne den verden vi er i. Det som skjer i dag, er at Obama-administrasjonen tar det til etterretning. USAs FN-ambassadør, Susan Rice, sier at vi må inn i teltet, og ikke stå utenfor. Og det vet vi blir en kamp, fordi Vesten – snevert definert – ikke har flertall i det Menneskerettighetsrådet. Men vi må inn for å påvirke der. Hvorvidt fyrverkeri er det rette virkemidlet, kan vi jo se på. Men vi skal være tydelige, prinsipielle og bruke hele vårt nettverk når vi jobber.

Så vil jeg si til representanten Høglund at 2001-dokumentet er et godt dokument. Det blandes sammen med NGO-konferansen. Det gjorde også representanten Eriksen. Les 2001-dokumentet. Jeg mener at det er et akseptabelt dokument, og den såkalte Midtøsten-paragrafen er balansert, også i forhold til Israel. Nå har vi lyktes med å få ut alle referanser til enkeltkonflikter. Det tror jeg er bra, og det har israelske representanter overfor oss også gitt veldig anerkjennelse til. Men det er altså ikke slik at denne teksten ikke omtaler holocaust. Holocaust er nevnt, omtrent på samme måten som i 2001. Men det er ikke et langt avsnitt om holocaust, for da hadde man åpnet for et langt antall kapitler av ulike andre forferdelige menneskelige tragedier.

Så vi skal stå på fram til konferansen i Genève, og jeg oppfatter det slik at vi har bred støtte i Stortinget for hva vi ønsker å oppnå. Så håper jeg også at vi ikke gir opp den norske tradisjonen at det er på innsiden vi lykkes med å påvirke, ikke ved å stå utenfor som et lite land og rope i skogen.

For fullstendig referat, se Stortingets nettsider.