Utenriksminister Støres svar på et spørsmål fra stortingsrepresentant Lånke (KrF) om konflikten i Kashmir

Spørsmål (nr 4) fra representanten Ola T. Lånke (KrF):
Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til utenriksministeren: «I det siste er det kommet meldinger som tyder på at Kashmir-konflikten er under opptrapping. En årsak til dette er isfronten som hersker mellom India og Pakistan som følge av terrorangrepet mot Mombay, som førte til at fredssamtalene mellom de to land brøt sammen. Uroen i Kashmir påvirkes dessuten av konfliktene i Pakistan og Afghanistan og vice versa. Hvordan ser utenriksministeren på mulighetene for å få Kashmir-konflikten høyere opp på den internasjonale dagsorden slik at konstruktive fredssamtaler kan komme i gang?»

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg takker representanten Lånke for spørsmålet. Kashmir er et konfliktfylt og sterkt militarisert område. Det har vært gjenstand for konflikt mellom India og Pakistan i over femti år og gitt opphav til to kriger.

I likhet med representanten har jeg registrert at det er rapportert om økende uroligheter i indiskkontrollerte Kashmir i den senere tid. Dette er bekymringsfullt. Utviklingen i området farges nok også av den økende politiske uroen i Pakistan.

India og Pakistan har siden 1972 vært enige om at forhandlinger om en løsning av Kashmir-spørsmålet skal følge et bilateralt spor. I januar 2004 innledet de to landene en bredt anlagt bilateral dialog. Denne viste en tid små, men tydelig tegn til framskritt. Dessverre ble den lagt på is, som representanten påpekte i spørsmålet, etter terroranslagene mot Mombay i november i fjor.

Like fullt er det denne veien de to landene igjen må finne tilbake til. Det internasjonale samfunn – og Norge – må gjøre det vi kan for å tilskynde en slik utvikling. Dette vil imidlertid først trolig kunne skje når det pågående indiske parlamentsvalget er overstått og en ny valgt regjering er innsatt i begynnelsen av juni.

La meg legge til at de to partene fram til nå ikke har vist enighet om å be en tredjepart bidra til en løsning gjennom tilretteleggelse eller megling. Det er altså det bilaterale sporet det må knyttes håp til.

India gjennomfører, som sagt, sitt femtende parlamentsvalg, og utfallet vil vi få vite først etter den landsomfattende opptellingen 16. mai.

La meg likevel peke på et interessant aspekt hva gjelder valget og valgdeltakelsen i delstaten Jammu og Kashmir. Der stilte nå ledere for enkelte politiske partier og grupper som tidligere aktivt har boikottet demokratiske valg, som kandidater til den lokale folkeforsamlingen. Valgdeltakelsen var ikke høy, men den var betydelig høyere enn sist.

Dette bekrefter en tendens fra valget til ny delstatsforsamling i fjor, der valgdeltakelsen var rekordhøy, trass i en svært vanskelig sikkerhetssituasjon, særlig i Kashmir. Denne viljen til aktiv politisk deltakelse er ny – og den er positiv.

Vi må derfor håpe at valget vil legge grunnlaget for en ny regjering som omsetter denne tendensen til et positivt mandat for å gjenoppta den bilaterale dialogen. Dersom denne utviklingen vokser seg politisk robust, vil den i innhold og form kunne stå som modell for politisk inkludering for de øvrige landene i Sør-Asia. Men det er trolig langt fram til at en slik utvikling kan stadfestes. Inntil videre gir den økte spenningen grunn til uro – ikke minst i lys av det høye spenningsnivået, nærværet av militante grupper og det grunnleggende faktum at India og Pakistan er atomvåpenstater.

Desto viktigere er det derfor at det internasjonale samfunn – og Norge – presser på for en fredelig løsning.

Ola T. Lånke:
Jeg takker statsråden for svaret. I statsrådens svar var det jo en fyldig analyse av situasjonen, sagt med forholdsvis få ord. Likevel synes jeg analysen er seriøs og grunn til å dele. Det er selvfølgelig håp i at folk slutter opp om valg i dette området. Det er jo også valg i disse dager til de indiske parlament, selv om det kanskje ikke er det som opptar folk mest likevel. Uroen rundt i regionen øver et trykk på situasjonen her, og faren for krig er vel større enn på lenge i Kashmir-området. Vi får inderlig håpe at regjeringen i Pakistan får kontroll over situasjonen, slik at det fører til ro. Det vil også føre til større håp for fred i Kashmir.

Utenriksministeren nevnte spørsmålet om en tredjeparts deltakelse i eventuelle samtaler, og så kanskje ikke så store forhåpninger i å få det til. Hvordan er situasjonen nå med tanke på det internasjonale samfunnets engasjement for Kashmir? Er det håp for at man kan øve større press på partene?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg tror jeg vil si på generelt grunnlag ja til press og ja til tilgjengelighet for partene til å bistå i den prosessen. Men jeg tror utviklingsministeren, som sitter her, og jeg – som har reist og engasjert oss i denne regionen – vel registrerer den holdningen at i Pakistan kommer det en del henvendelser om det kan være medvirkning. India er veldig tydelig på at dette må skje bilateralt. Partene har jo tidligere valgt det bilaterale som sin prinsipielle tilnærming, og siden 2004 var det små, men betydelige framskritt.

Så vet vi jo at utenverdenens reaksjoner teller. Bill Clintons engasjement rundt 2000, da det var høyspenning, bidro nok til å dempe spenningene. Så statene rundt må bidra.

Et problem er at Sør-Asia er verdens mest konfliktherjede region, som mangler samarbeidsordninger mellom landene til å håndtere situasjonen som de kommer i. Men alle disse grunnene til hvorfor det er vanskelig, kan ikke være annet enn for oss og det internasjonale samfunnet til å engasjere oss, bidra til at slike ordninger skapes, og legge press på partene at de finner en fredelig vei.

Ola T. Lånke:
Jeg takker igjen statsråden for svaret. Som vi kjenner til, har det kasjmirske folket lidd veldig mye over lang tid. Sivile har lidd, og menneskerettighetene er krenket på det groveste. Og det skjer fortsatt. Nylig var massegraver oppdaget nær grensen til Pakistan på indisk side som forteller om at det har funnet sted blodbad.

Våren 2007 sendte jeg et skriftlig spørsmål til utenriksministeren om humanitære organisasjoners adgang og arbeidsmuligheter i Kashmir. Den gang ble det vist til at dialogen mellom India og Pakistan, herunder Kashmir-spørsmålet, var brakt opp ved offisielle besøk i India både ved statsministeren og ved utenriksministeren fra Norge, og at man på generelt grunnlag gjennom FN arbeidet for at humanitære organisasjoner kunne få bedre både adgang og arbeidsmuligheter i området.

Det har vel ikke skjedd noe særlig mye positivt med tanke på disse organisasjoners adgang i dag. Fortsatt er Kashmir stengt for de fleste av dem, inklusive Amnesty International. I hvilken grad har Regjeringen fulgt opp dette siden 2007? Og hva vil man gjøre videre på dette området?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg kan bekrefte omtrent det samme som lå i mitt svar i 2007. Det er de kanalene vi følger. Det er i de diplomatiske samtalene vi har med India. De er hyppige – hyppigere enn før. Vi arbeider nå i Utenriksdepartementet med en bred India-strategi som kommer til å trekke oss enda nærmere India på både politisk og økonomisk side, også i de samtalene vi har med pakistanske myndigheter.

Men som representanten vet, er jo dette land som nå står midt oppe i mange krevende konflikter. Til problemet med å ha fokus på hver enkelt av dem: Representanten stilte spørsmålet om Afghanistan-Pakistan-konflikten. Den er den mest betente og kanskje den farligste, men det er jo et paradoks at den farlige Kashmir-situasjonen ikke er blitt noe mindre farlig, men den er kommet litt ned på dagsordenen fordi en annen konflikt, som er enda farligere, er kommet opp. Summen av veldig farlige situasjoner er en veldig farlig region. Derfor må vi arbeide både politisk, men selvfølgelig også for det humanitære, for menneskerettighetsorganisasjoner, for det internasjonale Røde Kors – disse organisasjonene som kan gjøre en forskjell for en nødstedt befolkning.       

*****

For fullstendig referat – og for de andre spørsmål i spørretimen – se Stortingets nettsider.