Svar på spørsmål om datalagringsdirektivet

Fra representanten Håkon Haugli til utenriksministeren:  

Siden EØS-avtalen ble inngått i 1994 har ingen av EØS/EFTA-landene benyttet seg av reservasjonsretten. Hvordan vurderer utenriksministeren de juridiske og politiske konsekvensene av et eventuelt norsk nei til Datalagringsdirektivet (DLD)?

EØS-avtalen bygger på prinsippet om et felles regelverk for det indre marked som EØS-området utgjør. Datalagringsdirektivet er vedtatt som en del av regelverket for det indre marked. Avtalens art. 102 omhandler framgangsmåten i det tilfelle at partene ikke er enige om å innlemme et direktiv i avtalen. Kommisjonen har da adgang til å ta saken formelt opp i EØS-komiteen som har en seks måneders frist til å undersøke alle andre muligheter for at avtalen fortsatt skal kunne virke tilfredsstillende, og treffe beslutninger om dette. Dersom partene ikke blir enige, skal den berørte delen av EØS-avtalen etter ytterligere seks måneder betraktes som midlertidig satt ut av kraft, med mindre EØS-komiteen bestemmer noe annet.

EØS-avtalens vedlegg XI omfatter telekommunikasjonstjenester, og det er her datalagringsdirektivet eventuelt vil bli innlemmet. Det er trolig dette vedlegget som vil være mest utsatt for suspensjon dersom det ikke skulle komme til enighet om å innlemme datalagringsdirektivet i EØS-avtalen.      

Siden reservasjonsretten aldri er blitt tatt i bruk, har man heller ingen praksis å støtte seg til.  Det er dermed ikke på forhånd gitt hva som vil bli utfallet av en norsk reservasjon.