Svar på spørsmål vedrørende klageordning til FNs barnekonvensjon

Skriftlig spørsmål nr. 632 (2010-2011). Datert 06.01.2011

 

Fra representanten Ine Marie Eriksen Søreide (H) til utenriksministeren:
Jeg viser til Dokument nr. 15:322 (2009-10) spørsmål fra representanten André O. Dahl, og Dokument nr. 15:348 (2010-2011) spørsmål fra representanten Øyvind Håbrekke. Begge spørsmål gjelder klagemekanismer i FNs barnekonvensjon. Utenriksministeren begrunner Norges motstand mot disse klagemekanismene med at de representerer en "innsnevring av det nasjonale demokratiske handlingsrommet". På hvilken måte vil klagemekanismene konkret innsnevre det nasjonale demokratiske handlingsrommet for Norge?

Utenriksministerens svar:
I mitt svar i Dokument nr. 15:348 (2010-2011) til spørsmålet fra representanten Håbrekke (KrF) viste jeg til prosessen knyttet til forhandlingene i 2008 om klageordningen til FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og påpekte at regjeringen var i tvil om hvor egnet ØSK-rettighetene var for en internasjonal klageordning. Jeg fremholdt at mange av problemstillingene knyttet til en klageordning til ØSK også vil gjøre seg gjeldende for en klageordning til barnekonvensjonen.

Før jeg går videre inn på dette vil jeg understreke at vi står overfor et komplekst og krevende saksfelt, preget av en rekke kryssende hensyn. Regjeringen legger til grunn at utviklingen av internasjonale regler og overvåkningsmekanismer er et grunnleggende element i en internasjonal rettsorden som Norge er tjent med. Jeg vil også understreke at regjeringen fortsatt ikke har tatt stilling til spørsmål om ratifikasjon, verken når det gjelder den aktuelle tilleggsprotokollen om en klageordning til Barnekonvensjonen, som er under utarbeidelse, eller tilleggsprotokollen til ØSK. Når det gjelder sistnevnte har regjeringen igangsatt et arbeid for å for å innhente en juridisk analyse for å belyse konsekvenser av en eventuell norsk tilslutning. Det vil ikke bli tatt stilling til spørsmål om norsk tiltredelse før en slik vurdering foreligger.

Under forhandlingene om klageordningen til barnekonvensjonen som fant sted i Genève i forrige måned ga flere nærstående land, inkludert Sverige og Storbritannia, uttrykk for synspunkter som i stor grad var i tråd med våre. De viste bl.a. til behovet for å tydeliggjøre statenes handlingsrom i valg av virkemidler for gjennomføring av rettighetene som er nedfelt i konvensjonen.

Det er viktig å merke seg, som representanten Søreide (H) også påpeker, at barnekonvensjonen, i likhet med ØSK, allerede er inkorporert i norsk lovlovgivning og gitt forrang i tilfelle motstrid med annen norsk lov. Det er således adgang til å få prøvet rettighetene i barnekonvensjonen i norske domstoler. Norge ligger i front når det gjelder ivaretakelse av disse rettighetene, også juridisk. Stortinget og regjeringen har ansvaret for å sikre at konvensjonens bestemmelse blir fulgt, og norske domstoler har ansvar for å gi klar beskjed dersom konvensjonen brytes. Vi leverer periodiske rapporter til konvensjonens overvåkningsorgan og blir eksaminert av barnekomiteen i åpne møter. På den måten er vi allerede underlagt regelmessig vurdering av vår oppfølgning av rettighetene som er nedfelt i konvensjonen.

En tilslutning til en klageordning innebærer at et internasjonalt organ vil kunne overprøve vedtak, inkludert lovvedtak, fattet av norske folkevalgte. Selv om organets uttalelser ikke i seg selv vil være rettslig bindende, vil uttalelsene kunne ha betydelig vekt som rettskilde. Problemstillingen knytter seg altså til den avståelse av myndighet som klageordningen innebærer – en overføring av myndighet til et overnasjonalt organ, kombinert med tilsvarende innsnevring av norske politiske organers handlefrihet. Flere av bestemmelsene i konvensjonen er vide og formålspregede, og kan gjennomføres på ulike måte og med ulike virkemidler. Ulike fortolkninger av konvensjonsteksten vil kunne gjøre seg gjeldende. Retten til for eksempel helse og velferd er formulert som såkalte progressive rettigheter, hvilket innebærer at statene har plikt til å sikre at rettighetene blir gradvis gjennomført, basert på statenes tilgjengelige ressurser. Enkeltsaker som fremmes gjennom rettsvesenet vil dermed kunne dreie seg om hvordan samfunnets ressurser bør fordeles mellom mange og legitime formål. Dette er beslutninger som i Norge tradisjonelt forestas av folkevalgte organer. Slike avveininger er et sentralt aspekt ved det nasjonale demokratiske handlingsrom, som vil kunne innsnevres dersom de foretas av et internasjonalt organ på grunnlag av enkeltsaker.