Svar på spørsmål om dialog og om flyforbudssone over Libya

Utenriksministeren svarte på spørsmål om dialog og om flyforbudssone over Libya i Stortingets muntlige spørretime onsdag 16. mars.

Peter N. Myhre (Frp): Utenriksministeren blir stadig mer kjent for å ha det han kaller dialog med organisasjoner som mange av oss kaller terrororganisasjoner. Dialogen med Hamas har langt på vei gjort Norge til Hamas’ beste venn, og nå har også Det muslimske brorskap i Egypt kommet på utenriksministerens dialogliste. For ikke lenge siden var det en lunsj – rett og slett – i regi av den norske ambassaden i Kairo, hvor utenriksministeren møtte representanter fra Det muslimske brorskap, som altså er en organisasjon som står for sharialovgivning, kvinnemishandling, bestialske straffemetoder og flerkoneri – bare for å nevne noe. 

Spørsmålet mitt er: Hvor går egentlig grensen? Hva slags type organisasjoner er det som er for ille til at utenriksministeren mener at det skal innledes dialog med dem? Er f.eks. Farc-geriljaen i Colombia en organisasjon som er egnet for å innlede en dialog? ETA – den såkalte frigjøringsbevegelsen for de baskiske provinsene? Jeg stiller spørsmålet: Hvilke organisasjoner er det som etter utenriksministerens mening er for ille til å ha dialog med? 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Spørsmålsstilleren begynner med å si at det var «en lunsj – rett og slett». Og det var det. Det var en lunsj, arrangert av ambassaden i Kairo, med de kreftene som hadde brakt endring i Egypt. Det var altså representanter for opposisjonen, det var dem som hadde vært på Tahrir-plassen, og det var et mangfold av politiske krefter som hadde brakt endring til Egypt – deriblant representanter for Det muslimske brorskap. Hensikten med reisen var å forstå og lytte til hva som hadde skjedd i Egypt. Det var for å ta innover oss det sivile samfunns opprør mot en autoritær leder og forstå hvordan de tenkte om veien videre. 

Hvilke organisasjoner skal vi snakke med og lytte til? Jeg er av den holdning at det er viktig å lytte til stemmer i et sivilsamfunn for å forstå det samfunnet. Det ligger ikke en automatisk anerkjennelse i det. Rundt det bordet satt altså krefter internt i Egypt som lever med Det muslimske brorskap som en vesentlig sosial, religiøs og politisk kraft i det samfunnet. Det kan man like eller ikke like, men de er en slik kraft. Jeg tilhører dem som mener at det å kjøpe de autoritære ledernes syn om at all opposisjon mot dem er islamistisk fundamentalisme og terror, så ikke snakk med dem, har båret feil avsted. 

Vi tar klart avstand fra mange av de synspunktene mange grupper har, inklusiv Det muslimske brorskap. Til nå registrerer vi at de var en del av den fredelige, demokratiske bevegelsen som brakte endring i Egypt. Det er egentlig ikke mulig å lage en liste over hvilke organisasjoner man ikke kan snakke med. Det handler om kontekst. Hvis det er en prosess som kan bidra til at Farc-geriljaen innfører fred i Colombia, så bør den prosessen støttes. Hvis det er en prosess som kan føre til at ETA legger ned våpnene og blir en del av det normale politiske liv i Spania, så bør en slik prosess støttes. Det virkemidlet vi har for det, er politiske, diplomatiske kontakter, men selvfølgelig aldri uten krav, aldri uten betingelser og med klare holdninger om hva vi står for, som vi formidler til dem vi møter. 

Peter N. Myhre (Frp): Jeg merker meg at utenriksministeren sier at det ligger ingen anerkjennelse i det å ha dialog med denne type organisasjoner eller grupper. Men det blir oppfattet som en anerkjennelse. I dag jubles det i ekstreme islamistiske miljøer i Nord-Afrika over utenriksministerens måte å tilnærme seg organisasjonene deres på.

Når jeg stilte dette spørsmålet og nevnte f.eks. Farc, er det fordi Farc ikke står for noe demokratisyn eller noe fredsinitiativ. Det gjør heller ikke Det muslimske brorskap. Da blir spørsmålet ubesvart. Man tenker seg at dersom Farc eller Det muslimske brorskap plutselig skulle bli snille, er det greit. Men de er altså ikke blitt det – og likevel har utenriksministeren dialog med dem. Da spør jeg: Er det noen grunn til å utelukke organisasjoner som man skal ha dialog med? 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jeg har ved ulike anledninger sagt at f.eks. Al Qaida ikke er noen organisasjon det er naturlig å ha noen form for kontakt eller dialog med. Det muslimske brorskap er en del av de gruppene i Egypt som har vært undertrykt gjennom mange, mange år. Den har eksistert siden 1920-tallet. Jeg kjøper ikke uten videre den benevnelsen som representanten Myhre gir av det. Jeg tror den store trusselen for Egypt når det gjelder ekstremister, kommer fra salafister på utsiden. 

Jeg tror det interessante som nå skjer i Det muslimske brorskap, som jeg fikk anledning til å avdekke i møte med dem, er at det er interne spenninger mellom generasjoner og mellom ulike regioner i Egypt. Når de kommer fram i lyset, må de altså ta stilling til sitt syn på forholdet mellom muslimer og kristne, mellom kvinner og menn og synet på demokratiske institusjoner. Ved at vi som er for demokrati, velger å ikke snakke med en gruppe som kanskje representerer 20–30 pst. av Egypts befolkning, bidrar til å gjøre dem til martyrer, bidrar til å ta fra dem ansvar for å stå for de holdningene de har. Og hvis vi skal ta demokrati på alvor, i Norge, i verden og i Nord-Afrika, må vi altså holde ansvarlig de som nå kan komme til å stille ved valg. Det betyr ikke at vi er enig med dem. Det er ved å snakke med dem vi også kan gi uttrykk for vår opposisjon og holde dem ansvarlig for de holdningene de har. 

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Tone Liljeroth.

Tone Liljeroth (Frp): Utenriksministeren uttrykker stadig at dialog er viktig. I noen tilfeller benytter utenriksministeren kritisk dialog, slik han tidligere har beskrevet dialogen med Det muslimske brorskap – et virkemiddel han mener må til for å nå gjennom med synspunkter som kan bygge forståelse for bl.a. grunnleggende menneskerettigheter. Med den kunnskap vi besitter om Det muslimske brorskap, om deres mål og midler, mener utenriksministeren at denne kritiske dialogen har båret frukter – og i så tilfelle på hvilken måte? Ser utenriksministeren at denne dialogen heller kan oppfattes som at Norge legitimerer denne ytterliggående islamistiske organisasjonen og deres manglende forståelse for nettopp grunnleggende menneskerettigheter?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jeg kjøper ikke uten videre at dette er en ytterliggående islamistisk organisasjon, men det kan vi ta som en annen diskusjon. Jeg har hatt en lunsj med dem, rett og slett, og hvorvidt det har endret bevegelsen har jeg til gode å se.

Jeg tror at hvis vi møter demokratisk opposisjon i Egypt – og alle sier at uten Det muslimske brorskaps deltakelse i den oppstanden som var, ville ikke revolusjonen ha lyktes – og da sier at vi er villig til å snakke med den delen av salen, men ikke den, er vi med på å gjøre noe av den samme feilen som vi har gjort i arabiske land, og de opposisjonene, gjennom årtier. Det har svekket Vestens troverdighet, ført til at vi har blitt anklaget for dobbeltmoral, og sviktet noen av våre prinsipper, nemlig at man holder folk ansvarlig for de standpunktene de har. Hvilken grunnlov Egypt kommer til å ha for å delta i valg, gjenstår å se. Hvilke krav de stiller til politiske bevegelser, gjenstår å se. Men det er ved å møte et tydelig internasjonalt samfunn som sier at kristne og muslimer må likebehandles, kvinner og menn må likebehandles, demokratiets institusjoner må respekteres, at vi kan vise dem at hvis de vil være en del av det politiske miljøet i sitt land og regionen, må de endre holdninger – om de ha behov for å endre holdninger på de områdene.

Presidenten: Ine M. Eriksen Søreide – til oppfølgingsspørsmål.

Ine M. Eriksen Søreide (H): Fra Høyres side deler vi utenriksministerens analyse av at Det muslimske brorskap ikke er en ytterliggående islamistisk organisasjon. Brorskapet er mangslungent. De har vel også signalisert at de som brorskap ikke kommer til å stille til valg i neste omgang.

Vi har også forståelse for at det er viktig å ha kontakt i mange leire i den fasen særlig Egypt er i nå, det er nokså avgjørende. Det er viktig å stimulere de liberale, unge, demokratiske kreftene som kan bidra til at det blir en fredelig og god utvikling i Egypt. Det er også viktig å vite hvordan utenriksministeren vurderer muligheten for at man kan etablere et godt og bærekraftig sivilsamfunn med en flora av partier i tida framover. Derfor er det interessant å vite hvilke andre krefter – organisasjoner og grupperinger – Norge har en dialog med i Egypt akkurat nå?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre: For det første synes jeg lederen av utenriks- og forsvarskomiteen har en klok analyse innledningsvis. Det er egentlig slik vi kjenner igjen Høyre på disse områdene. Det øker jo selvfølgelig nysgjerrigheten for hvordan disse to synene skal fungere for å utforme utenrikspolitikk for Norge, hvor kontakt med ekstreme grupper og kontakt med ulike politiske miljøer som bidrar til konflikt – og å få dem ut av konflikt og inn i politikk – har vært en lang linje i norsk utenrikspolitikk, som også Høyre har hatt ansvaret for.

I Egypt tror jeg vår tilnærming skal være at vi knytter kontakt med sivilsamfunnet. Egypterne er veldig tydelige på at utenlandsk innblanding for å forme deres demokrati, vil de ikke ha. Jeg erfarte at det å knytte kontakter mellom fagbevegelse, studentbevegelse, politiske ungdomspartier og akademiske kontakter er en veldig viktig måte, hvor Norge kan bidra, og hvor vi blir lyttet til. Jeg hadde med meg representanter fra Universitetet i Oslo på min reise for to uker siden. Vi ferdigstiller nå en rapport, og vi kommer til å ta kontakt med det sivile samfunn i Norge for å se om noen av disse kontaktene kan opprettes, og stimuleres og støttes fra norske myndigheter. Det blir ønsket velkommen, og der har vi mange muligheter.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Erna Solberg (H): Jeg vil også tillate meg å stille spørsmål til utenriksministeren.

I forlengelsen av – og den gleden vi har sett – endringer både i Tunisia og i Egypt, har denne ilden spredt seg til flere land. Den ser for øyeblikket ut til å få en brå stopp i Libya. I Libya bomber nå Gaddafi sin egen befolkning. Man står kanskje overfor et avgjørende tidspunkt i løpet av få dager. Og det kan altså være stopp for denne nye demokratioppblomstringen i Nord-Afrika gjennom den håndteringen som Gaddafi har av motstanden i sin egen bevegelse.

I løpet av disse siste ukene har tilslutningen til det initiativet som både Storbritannia og Frankrike har, for å diskutere en flyforbudssone, økt, ikke minst i regionen selv. Den arabiske ligaen og flere andre har tatt til orde for at de ønsker flyforbudssone i dette området. Jeg har hørt regjeringen snakke mye om analyser om dette, men jeg har så langt ikke hørt hva regjeringen faktisk mener, hva regjeringen har sagt på NATOs interne møter, og hva regjeringen har instruert våre diplomater i FN med tanke på Norges syn knyttet til flyforbudssonen.

Flyforbudssonen er viktig fordi Gaddafi sitter med ett av de største flyvåpnene i hele regionen. Det er det som er kjernen i hans makt. Det er det som også gjør det mulig for ham å bombe vekk hele opposisjonen i sitt eget land. Det foregår for øyeblikket en massakre som etter manges mening fyller kravene til folkerettens «responsibility to protect».

Mitt spørsmål til Norges utenriksminister er ikke hvilken analyse man har av situasjonen, men hvilken politikk har vi formidlet i internasjonale fora – har vi sagt ja eller nei til en flyforbudssone?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre: I denne saken må jeg si at jeg tror det er viktig at man forankrer en beslutning i analysen. Og det å tro at man skal ta standpunkter i dette uten analyse, tror jeg fører galt av sted.

Norge utelukker ikke å støtte en flyforbudssone. Men det må en analyse til om hva den skal svare på og hvilke betingelser som skal knyttes til den. Vi har medvirket til Natos posisjon, og den går ut på at en eventuell involvering av Nato kun er aktuelt dersom det foreligger et FN-mandat, dersom det har støtte i regionen, og dersom det er et reelt behov for innsatsen, som må ha en tilleggsverdi. Det som diskuteres i New York i disse dager, er en ny FNs sikkerhetsrådsresolusjon, hvor flyforbudssone sees i sammenheng med å beskytte sivile. Det vi da må stille spørsmål om, er: Vil en flyforbudssone i dag beskytte sivile? Det som er helt klar, er at det å innføre en flyforbudssone ikke bare er å innføre et trafikkpoliti i luften. Det vil måtte innebære omfattende operasjoner også på bakken, i form av bombing av luftinstallasjoner, flyplasser, radaranlegg osv.

Det er også klart at i det øyeblikket man går inn med en flyforbudssone og bomber i Libya, da er man engasjert i konflikten. Hvis bakkevirksomheten fortsetter, slik man kan ha grunn til å tro, må det internasjonale samfunn følge opp, og da er vi altså under veldig uklare omstendigheter inne i – og tar del i – en borgerkrig. Det er av de tingene som må avklares. Den arabiske liga ønsker velkommen en flyforbudssone, men sier nei til utenlandsk militær intervensjon. Dette er noe av det som ikke henger helt sammen, for en flyforbudssone kan lett bli neste skritt mot en militær intervensjon. Jeg tror derfor det trengs mer avklaring av hva landene i regionen virkelig er villige til å delta i, hvilke fly som skal delta i en slik operasjon. Dette kan ikke være et nytt vestlig engasjement i et nordafrikansk land, hvor vi trekkes inn i det som er en krigslignende situasjon. Vi deler uroen for situasjonen i Libya, og støtter nye, kraftfulle tiltak i regi av FNs sikkerhetsråd, og utelukker ikke at en flyforbudssone kan være et slikt virkemiddel. Men det må da sees i den bredere sammenheng som bygger på – ja – en analyse.

Erna Solberg (H): Nå er det vel slik at i løpet av få dager vil temaet om flyforbudssone egentlig ikke være der lenger, for i realiteten vil opposisjonen være drept i Libya. Det vil også ha ringvirkning for alle andre som har ønsket å flytte på sine diktatorer – sine tyranner – og gi et bilde av Vestens vilje til engasjement, hvis ikke vi klarer å stille tydelig opp og si at Norge som nasjon vil støtte et FN-mandat for en flyforbudssone. Det er det som er spørsmålet mitt: Vil Norge støtte et FN-mandat for en flyforbudssone? Vil vi være pådrivere for å få det til, eller vil vi ikke? Det vil ha langsiktige konsekvenser for de demokratiske kreftene i mange arabiske land at de opplever oss som unnfallende. Det vil sannsynligvis kunne være vel så stort, og stimulere like mye til ekstreme islamske bevegelser, som mye annet vi kan gjøre. Jeg skjønner alle forbeholdene, men jeg gjentar spørsmålet: Hva har vi sagt? Har vi sagt at vi mener at vi bør innføre en flyforbudssone, eller har vi ikke sagt at vi mener at vi skal innføre en flyforbudssone, eller er det sånn at norsk utenrikspolitikk bare består av analyse, og ikke av standpunkter?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Vi har vært kritiske til en lettvint innføring av en flyforbudssone som ikke henger sammen med hvilken politikk man er villig til å gjennomføre, hvem som skal gjennomføre den og hvilket mandat som skal ligge til grunn, nemlig et FN-mandat. Jeg minner om at intervensjonen i Irak på mange måter begynte med en flyforbudssone, den også. Og situasjonen i Libya er den at Gaddafis styrker vinner fram. Det betyr ikke at det kommer til å være en slagen landevei for ham videre, verken på bakken eller i det internasjonale samfunn. Det kan treffes enda sterkere tiltak mot ham. Men fra norsk side vil vi selvfølgelig respektere og stille opp og støtte en enighet i FNs sikkerhetsråd, også om den skulle inneholde en flyforbudssone. Men vi har vært blant dem som har funnet grunn til å advare. Vi skal også huske på at opprørerne øst i Libya i mange dager – faktisk uker – var imot en flyforbudssone og mot intervensjon. Og faren er jo at et bankerott regime, som Gaddafis, plutselig får politisk kapital i sin kasse hvis det kommer utenlandsk intervensjon og han blir stående som den som forsvarer seg mot Vesten. Det er vi heller ikke tjent med, og det forsvarer heller ikke de demokratiske kreftene i Libya.

Presidenten: Det blir fire oppfølgingsspørsmål – først Ine M. Eriksen Søreide.

Ine M. Eriksen Søreide (H): I medieskyggen av de tragiske hendelsene i Japan har Gaddafi nå kunnet rykke stadig nærmere Benghazi, og det er antageligvis snakk om dager, eller kanskje så lite som timer, før opprørerne i Benghazi også får smake sin egen leders medisin.

Den arabiske liga har sagt ja til et flyforbud. Det er egentlig et uvanlig eksempel på hvordan arabiske naboland tar en konstruktiv lederrolle, og det ville være ille dersom verdenssamfunnet nå ikke svarte på den anmodningen på en konstruktiv måte. Det ville også være et katastrofalt signal til andre nåværende og potensielle despoter i regionen dersom man ser at det er mulig å klamre seg til makten ved å bombe sin egen befolkning. Og spørsmålet er – dersom andre tiltak skal vurderes: Dersom den norske regjeringen eller FNs sikkerhetsråd ikke går inn for et flyforbud, hvilke andre konkrete tiltak kan man vurdere for å beskytte sivilbefolkningen i Libya mot sin egen diktator?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Denne analysen mener jeg er farlig, for det den sier, er at man går inn for en flyforbudssone for å stoppe Gaddafi og fjerne ham fra makten. Om da dette ikke lykkes, må man ta et nytt skritt, man må inn på bakken – militært gå inn i en situasjon for å fjerne regimet og nedkjempe det. Det vil jeg under de rådende omstendigheter advare mot. Vi har erfaring fra at tanken på at Vesten– hvis det er det som skal skje – og ikke naboland, skal inn i en militær borgerkrig i Libya for å fjerne regimet kan bringe en situasjon som blir langt, langt verre. Og hvis målet er å beskytte de sivile, så er jeg ikke sikker på at det er det dette kommer til å bidra til.

I den resolusjonen som nå forberedes i New York, og som det forhandles om, er en flyforbudssone ett av elementene, men omstendighetene må være riktige. Det er ytterligere knallharde økonomiske sanksjoner, reiseforbud, våpenembargo, blokkering av midler og blokkering av det økonomiske samkvemmet mellom Libya og verden utenfor. Jeg tror fortsatt det er veldig viktige tiltak, for selv etter det som nå pågår militært må vi gi et valg til dem som er rundt Gaddafi, og si at det er tryggere å være mot ham enn å være med ham. Og den veien må vi fortsette å gå.

Presidenten: Siv Jensen – til oppfølgingsspørsmål.

Siv Jensen (Frp): Det finnes jo andre eksempler i moderne historie på at verdenssamfunnet har sittet regelrett og sett på nedslakting av uskyldige sivile fordi man ikke har klart å komme frem til klare standpunkt i internasjonale organer, som FN. Der har FN ingen plettfri historie, og det ville etter min oppfatning være skrekkelig hvis vi også, når det gjelder Libyas befolkning, ble sittende stille fordi man var mer opptatt av å finne semantiske formuleringer enn å handle, og endte opp i en situasjon hvor befolkningen regelrett ble slaktet ned på grunn av mangel på vilje til handling. Det synes jeg er mer urovekkende enn de advarslene som utenriksministeren nå tar til orde for.

Det er altså slik at hvis demokratiske krefter i Libya eller andre land som i dag er styrt av despoter, skal ha noe håp om å nå frem, må de jo i hvert fall oppleve et verdenssamfunn som klart og tydelig stiller opp for dem i den kampen de kjemper i sine regimer, som både er lukkede og svært krevende. Gjør vi ikke det nå, kan vi altså risikere at disse demokratiske prosessene stopper helt opp av frykt for mangel på hjelp fra demokratiske land.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jeg skal kommentere dette med støtte til de demokratiske kreftene i Libya. Det er også en komplisert situasjon å vite hvilke krefter som står mot hverandre. Deler av denne opposisjonen ledes nå av den mannen som var justisministeren til Gaddafi til for inntil fem–seks uker siden. Igjen er det et bilde av et land vi vet veldig lite om, og oppskriften for det å gå inn militært, som jeg forstår ligger i representanten Jensens analyse – at vi bør gå inn militært uten FN-mandat for å berge demokratiet – er det lite støtte til i det internasjonale samfunn fra alle parter.

Vi må også ha en felles analyse i FNs sikkerhetsråd som setter knallharde krav til Libya, som ikke utelukker en flyforbudssone, men jeg vil altså advare mot at vi tror det finnes en enkel militær løsning på dette for å beskytte det som måtte være demokratiske krefter i Libya.

Presidenten: Dagfinn Høybråten – til oppfølgingsspørsmål.

Dagfinn Høybråten (KrF): For noen få måneder siden besøkte jeg Rwanda. Det er et land hvor det internasjonale samfunn ikke står veldig høyt i kurs. En av grunnene er at det internasjonale samfunn ikke var i stand til å samle seg om en handling for å forhindre folkemordet i 1994.

Det som skjer i Libya, er mer enn en borgerkrig. Det er en diktators desperate kamp mot sitt eget folk med maktmidler som fortjener betegnelsen overgrep. Jeg spør ikke om utenriksministerens analyser. Det er tydelig at en flyforbudssone sannsynligvis er dødfødt, fordi det ikke er mulig å få et internasjonalt mandat for en slik handling. Hvilke tiltak kan det internasjonale samfunn sette inn som det er mulig å få satt inn før det er for sent? Det tror jeg veldig mange spør om.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Ja, det er også gode spørsmål. Jeg har da forsøkt å forklare at jeg er ikke sikker på at en flyforbudssone vil hindre det man er opptatt av å hindre, og sikre det man er opptatt av å sikre, nemlig beskyttelse av sivile. Da mener jeg vi må fortsette på den veien som jeg fortsatt mener ikke er nytteløs. Det er å dra til med alle de sanksjonene og virkemidlene man har overfor Libya, fra landene i regionen og fra det internasjonale samfunn.

Det som skjedde i den første sikkerhetsrådsresolusjonen, var en ganske kraftig markering som vi ikke har sett i FN tidligere: en enstemmig internasjonal straffedomstol og øremerking av sanksjoner mot enkeltpersoner. Det kan gjøres ytterligere slike tiltak som gjør at det som skjer på bakken militært, ikke blir det siste kapittelet i utviklingen i Libya.

Så vil jeg også understreke igjen at i denne situasjonen er det helt avgjørende konsekvensen av Libyas nabolands beslutninger. Den arabiske liga har tatt et veldig viktig skritt på den veien, men konsekvensen av det de sier, må også avklares. Det er ja til flyforbudssone, nei til militær intervensjon. Det henger ikke nødvendigvis sammen. Men de må fortsette sine diskusjoner, og de må gjøre det i samarbeid med FN, med NATO og med EU, og de diskusjonene pågår egentlig nå hver dag for å finne passende tiltak. Våpenembargo er ett av dem, oljeembargo et annet.

Presidenten: Trine Skei Grande – til oppfølgingsspørsmål.

Trine Skei Grande (V): Jeg vil aldri under noen omstendighet stille spørsmål ved statsrådens evne til analyse, evne til å drøfte, evne til å komme med argumenter for og imot. Det er statsråden god til. Men det å være utenriksminister betyr også å ha noen sterke meninger og kjempe for noe – kjempe for noen verdier og kjempe for noe man ønsker å gjennomføre – når man virkelig går ut i verden og sier at de norske verdiene, de demokratiske verdiene, det vi bygger samfunnene våre på, er vi faktisk villig til å kjempe for. Vi er villig til å kjempe for å gi det til andre mennesker rundt omkring i verden også.

Da er spørsmålet mitt: Er det slik at vi har en utenriksminister som bare analyserer, som bare drøfter, og som bare vurderer de ulike tingene, men som ikke er villig til virkelig å sette krav for at Norge skal være en pådriver i NATO, for at Norge skal være en pådriver i FN for å få til aktive grep, for å få gjort noen ting, når vi ser at demokratiske krefter ber på sine knær for å få det til? Det er faktisk slik at de folkene som kjemper for demokratiet der, ber om at vi skal gjøre noe.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre: De ber om flere ting. Jeg mener ikke at det nødvendigvis er veldig handlekraftig og edelt og for demokratiet å si at det vi da svarer på, er en vestlig militær intervensjon i Libya – hvis det er det representanten Skei Grande er for. Jeg har reist til Egypt, møtt opposisjonen for å snakke om hvordan vi kan støtte de demokratiske kreftene som nå har turt å stå opp og ta makten – eller makten har de vel i og for seg ikke tatt, de har fjernet en makt, og de prøver å påvirke at det kommer en ny.

Norge er tydelig til stede i alle de fora hvor disse spørsmålene er oppe, direkte overfor grupperingene og i internasjonale sammenhenger. Men jeg må jo tolke spørsmålet til Skei Grande dit hen at måten vi kan støtte Libya i dette øyeblikket på, er gjennom en militær intervensjon. At jeg ikke umiddelbart går inn for det, blir da på en måte avfeid med at jeg driver med analyser. Jeg tror det er viktig å ha en slik analyse, fordi enkle svar på dette har tidligere vist seg å føre til ganske katastrofale tilstander. Irak er et slikt eksempel. Jeg mener at både Vesten og verdenssamfunnet bør tenke seg nøye om og bruke det som er FNs sikkerhetsråd og enighet der, som utgangspunkt for de beslutningene man tar. Det er også en viktig verdi.