Svar på spørsmål om situasjonen i Kashmir

Skriftlig spørsmål nr. 1851 (2011-2012)

Fra representanten Dagfinn Høybråten (KrF) til utenriksministeren
Den nylig offentliggjorte rapporten fra en indisk kommisjon dokumenterer et stort antall uidentifiserte massegraver i den indiske delen av Kashmir. Hvordan kan Norge følge opp denne rapporten, bl.a. i FN-systemet for å sikre at de mulige forbrytelsene mot menneskeheten som ligger bak disse funnene blir avklart og iretteført?

Utenriksministerens svar:
La meg vise til interpellasjonsdebatten 16. november 2010 der Stortinget fikk anledning til å gjennomgå den generelle situasjonen i den indiske delstaten Jammu og Kashmir i et regionalt perspektiv. Det var en god debatt. Den viste et bredt engasjement og en betydelig innsikt i spørsmål knyttet til menneskerettigheter, overgrep og grunnlaget for politisk og sosial uro i området. I mitt sluttinnlegg fremholdt jeg at det som samlet analysene i diskusjonen, var at alle understreket partenes ansvar og det internasjonale samfunnets legitime rett til å fokusere på krenkelser av menneskerettighetene uansett hvor og når de skjer.

Representantens spørsmål omhandler en konkret rapport utarbeidet for den delstatlige Kommisjonen for menneskerettigheter i Jammu og Kashmir. I 2009 ga delstatsmyndighetene kommisjonen i oppdrag å undersøke påstander om at det fantes skjulte massegraver i Kashmir. Undersøkelsene er gjennomført av erfarent personell fra det delstatlige politiet. Rapporten presenterer resultatene av dette arbeidet gjennom snart tre år.

Den bekrefter å ha funnet 38 umarkerte gravsteder. Disse inneholdt 2730 lik. 557 er identifisert av slektninger, mens for 2156 er identiteten fortsatt ukjent. Videre holder den det som sannsynlig at det finnes flere slike gravsteder – i andre områder – enn de som nå er undersøkt.

Fra flere hold er det nå reist krav om at Kommisjonens arbeid videreføres og utvides, samt at det praktiske arbeidet med å identifisere de ukjente avdøde iverksettes av hensyn til ofrenes pårørende.

Rapportens funn er nedslående lesning. Samtidig er det positivt at dette arbeidet er gjennomført og resultatene gjort tilgjengelige.

Den delstatlige menneskerettighetskommisjonen er en offentlig instans. Rapporten blottlegger vanskelige forhold, noe som viser at myndighetene nå er villige til å ta det ansvaret som vi forøvrig la vekt på i interpellasjonsdebatten i fjor.

Etter tiår med konflikt kan dette være et viktig skritt i retning av fremtidig forsoning. Det er samtidig en modig handling. Erfaringene fra Sannhets- og forsoningskommisjonen i Sør-Afrika viste oss at det å få visshet ofte er forbundet med smerte.

Vi forventer at indiske myndigheter følger opp anbefalingene i den delstatlige kommisjonens rapport. 

Fra norsk side følger vi utviklingen i Kashmir gjennom vår ambassade i New Delhi og i arbeidet i Utenriksdepartementet. Vi tar også opp spørsmål knyttet til den skiftende politiske dynamikken og situasjonen for menneskerettighetene i området i politiske samtaler og konsultasjoner.

Jeg vil derfor benytte anledningen til også å løfte frem to andre myndighetsinitiativ som kan gi grunnlag for økt optimisme. Statsminister Manmohan Singh oppnevnte for et år siden en uavhengig gruppe av fremstående personer. Disse har mandat til uhildet å konsultere alle involverte parter i konfliktene i Kashmir, samt fremme forslag til ulike format for varige løsninger. Gruppens rapport ventes å foreligge i løpet av høsten.

Videre vurderer delstatsministeren i Jammu og Kashmir, Omar Abdullah, å opprette en egen kommisjon for sannhet og forsoning. Målet med denne er bl.a. å finne svar på antallet forsvinninger, hvordan konflikten har påvirket befolkningens livssituasjon og levekår, samt å undersøke omfanget av tvungen migrasjon som følge av konflikten.

Norge vil fortsette å følge utviklingen som utfordringene i menneskerettssituasjonen i Kashmir reiser, og de ulike initiativ og prosesser som indiske myndigheter har tatt for å håndtere disse, med årvåkenhet, med interesse – og med et håp om at den åpenheten den nylig fremlagte rapporten tilkjennegir, vil vise seg stadig mer robust.