Svar på skriftlig spørsmål om UN Women i Afghanistan

Skriftlig spørsmål nr. 1325 (2010-2011).
Datert 02.05.2011

Fra stortingsrepresentant Ine M. Eriksen Søreide (H) til utenriksministeren:
Bevilgningen til UN Women utgjør en betydelig del av den norske innsatsen til fremme av kvinners rettigheter i Afghanistan. Hvilke prosjekter finansieres gjennom støtten via UN Women, og mener utenriksministeren at denne innsatsen har gitt varig utviklingseffekt for kvinner i Afghanistan?

Utenriksminister Jonas Gahr Støres svar:
Fremme av kvinners rettigheter er blant Norges utenrikspolitiske prioriteringer. Dette er viktig i et land som Afghanistan, hvor kvinner er underrepresentert på alle områder av det politiske og økonomiske liv.

Bakgrunnen for våre omfattende bidrag til UN Women i Afghanistan er et ønske om en mer helhetlig og bedre koordinert støtte til afghanske kvinner. Norge inngikk i 2010 en 3-årig rammeavtale med UN Women Afghanistan (da Unifem) på totalt 60 millioner kroner. Avtalen ble inngått etter at Norad gjorde en gjennomgang av Unifem Afghanistan i 2009.

UN Women bidrar til opplæring av afghanske kvinneorganisasjoner og myndigheter - både i politisk arbeid, budsjettforvaltning og internasjonal lov og rett. I samarbeid med disse kvinneorganisasjonene, bidrar UN Women til utviklingen av både lovverket og mekanismer for å beskytte kvinners rettigheter. UN Women har en viktig rolle for Norge som forvalter av givermidler til mindre organisasjoner. I tillegg gjør UN Women et viktig overordnet politisk arbeid med å sikre at kvinners perspektiv er tatt med i alle ledd av myndighetenes arbeid.

UN Women jobber kort sagt både opp mot myndighetene og ned mot grasrota. Dette er en kombinasjon av roller som bare et FN-organ fullt ut kan påta seg.

Gjennom støtten til UN Women har vi bidratt til opprettelse av et eget ressurssenter for kvinner i politikk og støttet opp under den afghanske nasjonale handlingsplanen for kvinner. Vi har også bidratt til opprettelsen av minst fem krisesentre for kvinner og til videreutvikling av Kvinneministeriets statistikkdatabase over vold mot kvinner. Dette er et viktig redskap i kartleggingen av omfanget av vold mot kvinner i Afghanistan, der mye fremdeles gjenstår. Norge har gjennom UN Women også støttet afghanske kvinners deltakelse på London-konferansen og andre internasjonale Afghanistan-fora, for å sikre at kvinners stemme blir hørt i fredsprosessen.

Mer konkret støtter ambassaden gjennom avtalen med UN Women fem programområder:

1. Kvinners fredsbyggende arbeid;
2. Vold mot kvinner, inkludert spesialfond for tiltak mot vold mot kvinner;
3. Utvikling av kvinners økonomiske rettigheter;
4. Styrking av de afghanske myndighetenes (særlig Kvinneministeriets) kapasitet til å gjennomføre den afghanske nasjonale handlingsplanen for kvinners rettigheter;
5. Støtte det afghanske utenriksministeriets arbeid med rapportering til Komiteen for avskaffelse av vold mot kvinner (Cedaw).

Jeg mener at UN Women spiller en viktig rolle i Afghanistan og at resultatene av deres arbeid på mange måter har forbedret forholdene for afghanske kvinner.

Samtidig gjør den forverrede sikkerhetssituasjonen i Afghanistan arbeidet for fremme av kvinners rettigheter stadig vanskeligere. Sikkerhetssituasjonen har rammet FN generelt, men UN Women spesielt hardt. Blant annet har det blitt vanskelig for UN Women å rekruttere kvalifiserte medarbeidere. Organisasjonens landdirektør viser godt lederskap i en vanskelig situasjon, men fra norsk side er vi ikke fornøyd med resultatene av organisasjonens totale innsats. Norske myndigheter har derfor bedt UN Women legge frem en plan for hva organisasjonen realistisk kan få til og hvordan den bør arbeide i denne vanskelige konteksten.

Tre perspektiver er viktige for Norge i vår innsats for kvinner i Afghanistan:

For det første skal kvinners rettigheter være en tverrgående prioritering i alle våre utviklingsprosjekter i Afghanistan. Kvinners rettigheter står således sentralt for eksempel i norsk utdanningstøtte.

For det andre er det viktig at alle mottakere av norsk bistand leverer tydelige resultater. Ambassaden i Kabul har hatt og kommer til å ha flere møter med UN Women i løpet av de neste månedene for å følge opp de spørsmål som har kommet opp siden fjor høst i forhold til UN Womens kapasitet i Afghanistan. Deretter vil vi vurdere hvorvidt vi skal fortsette støtten til UN Women i Afghanistan på samme nivå som før. Ett alternativ kan være å kanalisere vår innsats gjennom andre partnere, først og fremst afghanske. Vi støtter allerede den afghanske kvinnebevegelsen gjennom kvinnenettverket Afghan Women’s Network.

For det tredje vet vi at den positive utviklingen vi har sett de siste i årene i Afghanistan er skjør. Som det ble nevnt under interpellasjonsdebatten i Stortinget 18. januar i år, er Afghanistan regnet for å være et av de verste landene i verden å være kvinne i. Men kvinners stilling i Afghanistan etter Taliban-styrets fall er kraftig forbedret. For ti år siden var kvinner i Afghanistan utestengt fra samfunnslivet. I dag får jenter utdanning som aldri før – stadig nye årskull med jenter får nå skolegang, det er kvinnelige parlamentarikere i det afghanske parlamentet, og kvinners rettigheter er ivaretatt av grunnloven. Jeg mener dette vil gi varige effekter på det afghanske samfunnet, og UN Women har bidratt til at vi er kommet så langt.

Likestilling handler om dyptgripende endringer i samfunnsstrukturer som i Afghanistan er svært forskjellige fra våre. En slik samfunnsrevolusjon skjer ikke over natten. Vi må derfor, som jeg også understreket i redegjørelsen for Stortinget om utviklingen i Afghanistan 26. april, være realistiske til hvor store resultater vi kan se i løpet av en tiårsperiode. Vi må erkjenne at å styrke kvinners innflytelse og makt i det afghanske samfunnet vil ta lang tid. Mye avhenger av politisk vilje hos afghanske myndigheter. Derfor er kvinners situasjon noe det internasjonale samfunn samlet legger stor vekt på, og noe jeg selv også jevnlig tar opp i møter med mine afghanske kollegaer.