Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Åpning av utstilling om tortur i regi av Amnesty International Norge

Rådhusplassen, Oslo, 2. desember 2005

Momenter og stikkord som grunnlag for appellen

(Sjekkes mot framføring)

Kjære dere,

• Kan De fatte og begripe / Hvor de har sin råskap fra? spurte Jens Bjørneboe (’Om ungdommens råskap’ fra ’Til lykke med dagen’, 1965). For førti år siden. Og jeg spør meg selv, etter å ha sett denne utstillingen: Kan dere fatte og begripe – kan jeg fatte og begripe – denne råskapen?
• Ingen norsk forfatter har vel dokumentert ondskapens historie og metoder som Bjørneboe. I ord. I den kjente strofen jeg nevnte ramser Bjørneboe opp Katyn, Dresden, Berlin, Hiroshima. I vår tid er det andre ord, andre steder: Phnom Penh, Burma, Beslan, Abu Ghraib. Og det er bilder, sterke bilder. Og lyder, stemmer.
• Utstillingscontaineren er en installasjon som bringer dokumentasjon. Vi føler oss innestengt, her på denne åpne plassen. Det er kaldt ute – og det er enda kaldere inne i containeren. Bilder av lidelse, det gir en isnende, nummen følelse.
• Vi er samlet her om en viktig sak som vi alle er enige om. Forbudet mot tortur er absolutt. Det er ingen lovlige unntak. Verken i krig eller fred.
• Til tross for dette øker bruken av tortur. Derfor trenger vi organisasjoner som Amnesty International. Mer enn noensinne.
• Dere gjør et meget godt arbeid, i Norge og globalt. Dere dokumenterer bruken av tortur og kjemper mot dette. Gjennom appeller, studier og rapporter, med høy troverdighet, gjennom nettverket til andre menneskerettighetsmiljøer, og gjennom virkemidler som denne utstillingen. Amnesty bidrar til å motivere politiske myndigheter, bedrifter og enkeltmennesker. Skaper engasjement.
• Stater, frivillige organisasjoner og enkeltmennesker har ulike roller og kan anvende ulike kanaler og virkemidler. Her står vi sammen om et felles mål. Og det er viktig. For den internasjonale enighet om torturforbudets absolutte karakter slår sprekker. Vi må kjempe mot denne utviklingen. Myndigheter, organisasjoner, bedrifter, kunstnere, fotografer, enkeltmennesker.
• Av hensyn til de enkeltmennesker som utsettes for tortur. Av hensyn til å kunne skape en trygg, fredelig og demokratisk utvikling i de land der tortur anvendes jevnlig. Og ikke minst av hensyn til å verne om verdigrunnlaget våre samfunn bygges på.
• For hva er et menneske verdt? Det kan vi lure på. Utstillingen i denne containeren fortjener oppmerksomhet – den vil opplyse, opprøre og utfordre oss. Bildene, fortellingene og inntrykkene bringer oss nært steder og hendelser vi leser og hører om.
• De viser hvor sårbare vi mennesker er, overfor en overgriper, overfor et overgripende system, med ubegrenset makt. Og med vaklevorent verdigrunnlag.
• Vi må likevel ikke miste håpet, ikke miste troen – på mennesket. For det er den andre grunnen til at vi er samlet her. Vi må stå sammen. I troen på mennesket.
• Regjeringen ønsker å understreke betydningen av en internasjonal rettsorden. Støtte til en internasjonal rettsorden er hovedmålsetning i vår utenrikspolitikk.
• I bladet Amnesty Nytt peker generalsekretær Petter Eide i siste utgave på behovet for fortsatt å ”øve press på våre egne myndigheter for å sikre at respekten for menneskerettighetene danner basis for norsk utenriks- og innenrikspolitikk”. Jeg kan forsikre Eide og alle dere andre om at respekten for menneskerettighetene utgjør selve grunnlaget for norsk utenrikspolitikk. Selve plattformen for de avveininger og valg vi foretar.
• Det er flere grunner til dette. Alternativet er en verden der den sterkestes rett rår. I forholdet mellom statene representerer folkeretten og De forente nasjoner den viktigste motvekt mot en slik utvikling. I forholdet mellom staten og enkeltmennesket er respekten for menneskerettighetene garantisten mot overgrep.
• Menneskerettighetene behøves for å tøyle den sterkestes makt. Tortur etterlater dype sår i samfunn der tortur anvendes. Samfunn som styres gjennom frykt og maktmisbruk preges av manglende sosial og økonomisk utvikling. Våre bidrag til respekt for menneskerettighetene er også bidrag til utvikling.
• Terrorisme er anslag mot vår sivilisasjon, mot vår menneskelighet. Derfor er riktige mottiltak og ulike virkemidler nødvendige. Men vi må aldri vike i forhold til respekten for menneskerettigheter og rettstatsprinsipper: Disse samme verdiene som terroristgrupper utfordrer. Verdiene som våre samfunn bygger på. Og som skal være våre kjennetegn, det som skiller oss fra dem som ønsker å bevæpne sin makt med terror og frykt.
• Det vekker sterke reaksjoner at land som identifiseres med demokrati- og rettsstatsprinsipper selv gjør seg skyldige i overgrep. Bildene og vitnesbyrdene fra Abu Ghraib – fengselet, her i denne utstillingen, viser uakseptabel og ulovlig atferd fra amerikanske militære. Bildene avslører sviktende dømmekraft, ulovlige handlinger, av enkeltmennesker, og samtidig viser bildene fundamental systemsvikt som gir politisk og militær ledelse et selvstendig ansvar.
• Fra norsk side har vi understreket at de skyldige må stilles til ansvar. Av hensyn til ofrene. Av hensyn til at ikke internasjonal humanitær rett undermineres. Ikke minst har USA selv her en klar egeninteresse. Jevnlig i våre samtaler med amerikanske myndigheter, og sist da jeg snakket med min kollega for et par uker siden, så var menneskerettigheter et tema. Dødsstraff. Og barn og ungdommer som er sperret inne. Og behandlingen av fanger. Jeg viker ikke unna for å ta opp dette med amerikanerne. De er våre allierte og samarbeidspartnere i svært mange sammenhenger. Selvfølgelig rommer den dialogen kritikk og spørsmål som vi opplever som problematiske.
• Norge ga under FNs generalforsamling nylig uttrykk for bekymring over bruken av hemmelig forvaring. Hemmelig forvaring er i seg selv et brudd på retten til en rettferdig rettergang. Samtidig vet vi at hemmelig forvaring øker risikoen for andre overgrep, ikke minst for å bli utsatt for tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.
• Norge har år etter år vektlagt torturforbudets ufravikelighet internasjonalt. Vi har oppfordret alle stater til å respektere torturforbudet fullt ut og under enhver omstendighet.
• Norge benytter alle påvirkningsmuligheter og kanaler for innflytelse for å få fram dette budskapet, overfor de stater og i de sammenhenger der det er nødvendig. Det vil vi fortsette med, og med nødvendig styrke. Regjeringen vil fortsette å tilkjennegi vårt syn klart og tydelig overfor stater som er ansvarlige for overgrep. Vi må støtte opp om de kontrollmekanismene som finnes. Vi må støtte arbeidet for torturofre og arbeid i regi av frivillige organisasjoner.
• I den sammenheng så har jeg gleden av å gratulere psykolog Nora Sveaass, leder av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, som sist onsdag ble valgt inn som nytt medlem av FNs torturkomite. Hun er en av våre fremste eksperter på torturspørsmål, særlig forholdet mellom tortur og mental helse, og hun vil gi et betydelig bidrag til FNs arbeid.