Erling Bjøls klassiker ”Duellen uten ende”, eller bind 22 i Grimbergs verdenshistorie, står i manges bokhyller. Fotografiene i boken er talende for det verdensbilde som var frosset fast under den kalde krigen, spenningsfeltet mellom øst og vest, mellom nord og sør. Forbundskansler Willy Brandt som kneler ved minnesmerket for kampene i den jødiske ghetto i Warszawa i desember 1970. En utstøtt Andrej Sakharov i sovjetisk vintervær. Jeg vokste opp med disse bildene. ”Den verste fienden jeg har møtt, er mistilliten, en sykelig, nesten lammende mistillit”, sa den franske regjeringssjef Pierre Mendès-France under en radiotale i 1954, ifølge Erling Bjøls bokverk.

Hvordan skape tillit? På samme tid, på 1950-tallet, formulerte man de første ideene om en europeisk sikkerhetstraktat. Ja, mer enn idéer. Man erkjente behovet og ønsket om å se sammenhengene. Mellom sikkerhet, samarbeid og samhandling. Men dette tok tiår. Først i 1973 kom utenriksministre fra 35 land sammen i Helsingfors for å starte forhandlinger om tillitsskapende avtaler. I juli 1975 kom man i havn, og det er derfor i år 30 år siden Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa – KSSE – ble etablert gjennom inngåelsen av Helsingfors-avtalen. Samme år fikk Andrej Sakharov Nobels Fredspris for sitt menneskerettighetsengasjement.

For meg er derfor KSSE noe langt mer enn en forkortelse. 1975 ble et vendepunkt i Europas nyere historie. KSSE ble et begrep for brobygging, avspenning, for betydningen av å sette mennesket på dagsorden i internasjonal politikk, mennesket som deltager i demokratiske samfunn, menneskets rettigheter som felles verdigrunnlag. Og troen på Europa.

Helsingfors-avtalen førte de to hovedblokkene i Europa sammen. For snart 11 år siden ble KSSE omgjort til Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa – OSSE – som i økende grad fikk en viktig rolle i å bistå de nye demokratiene i øst til å omstille seg til en helt ny politisk virkelighet. OSSE er i dag den eneste alleuropeiske sikkerhetsorganisasjonen som ikke bare inkluderer alle europeiske stater, men også USA, Canada og de tidligere Sovjet-republikkene i Kaukasus og Sentral-Asia.

Norge har alltid vært en sterk støttespiller for OSSE-samarbeidet. Regjeringen vil fortsette denne linjen som del av en aktiv Europapolitikk. Sentralt i norsk utenrikspolitikk er å bidra til konfliktforebygging og konfliktløsing og vi må bidra økonomisk til sosial utvikling og til løsning av miljøproblemer i Øst-Europa og på Balkan. Vi skal ha et sterkt fokus på multilateralt samarbeid. OSSE vil være et viktig forum for Regjeringen.

På ministermøtet i OSSE i dag møter jeg kolleger fra deltagerlandene, som har økt til 55 i antall. OSSE står ved et veiskille. Europakartet har endret seg betraktelig i de årene OSSE har eksistert. 25 av 55 OSSE-land er også EU-medlemmer. NATO er også blitt utvidet med nye medlemmer fra øst. Alle tidligere Sovjetrepublikker er i dag med i partnerskapssamarbeidet Partnerskap for fred, og Russland og Ukraina inngår i et privilegert partnerskap. Viktige deler av den politiske dialogen i Europa føres dermed også i andre fora enn OSSE.

Dette betyr ikke at OSSE er uten oppgaver. Kommunismens fall, Sovjet­unionens oppløsning og en rekke interne og regionale konflikter i årene som fulgte, har snarere økt behovet for OSSE i forhold til forebygging og håndtering av kriser. Mange av disse landene er fremdeles inne i skjøre reformprosesser, og OSSE gir bistand til å bygge opp stabile demokratiske institusjoner og rettssystemer. Dette gjøres gjennom et betydelig virkemiddelapparat bestående av et sekretariat, tre institusjoner og 18 feltoperasjoner. Disse har også en viktig rolle i å overvåke at deltagerlandene overholder sine forpliktelser i henhold til Helsingfors-avtalen og andre OSSE-dokumenter. OSSEs arbeid for å sikre at valgprosessene i deltagerlandene holder den demokratiske standard man er blitt enige om, er anerkjent og brukes som modell langt utover OSSEs tradisjonelle geografiske område.

For at OSSE skal kunne fortsette sitt arbeid, er det avgjørende at alle organisasjonens deltagerland føler at de blir hørt og at organisasjonen også arbeider for dem. Det siste året har samarbeidsklimaet i organisasjonen ikke vært det beste. Enkelte deltager­land hevder at de vestlige land opptrer som belærende i forhold til de tidligere kommun­ist­iske stater, i stedet for at man har et reelt samarbeid om å løse felles problemer. Dette er bekymringer vi må ta på alvor. Norge skal være aktiv i å finne løsninger som bygger bro over disse motsetningene. Ambassadør Knut Vollebæk har gitt et godt bidrag til dette gjennom sin rolle som leder for OSSEs reformpanel. Panelets anbefalinger har lagt grunnlag for et veikart for reform som legges frem for vedtak nå under ministermøtet i Ljubljana.

Gjennom det videre reformarbeidet er Norges mål at OSSE skal bli en mer enhetlig og effektiv organisasjon. Det innebærer tiltak som styrker organisasjonens institusjonelle rammeverk og gjør arbeidet mer åpent og tydelig.

OSSE satte tidlig kampen mot menneskehandel på sakskartet og er i dag en viktig pådriver for å bekjempe vårt tids form for slaveri. Mange av de tidligere sovjetrepublikker og landene i øst er i dag opprinnelsesland for handel med barn og kvinner i den rikere delen av Europa. OSSEs handlingsplan mot menneskehandel inneholder tiltak for å forebygge rekruttering, straffeforfølge bakmenn og hjelpe ofrene. Ikke minst gjelder dette beskyttelse av ofre som er barn. Dette er et initiativ som Norge står bak.

Regjeringen vil arbeide aktivt for å styrke OSSE innenfor de områder organisasjonen har noe å bidra med, tematisk og geografisk. OSSE må også styrke innsatsen for å løse de gjenværende regionale konflikter blant annet i Moldova, Georgia og mellom Armenia og Aserbajdsjan. Det er i vår egen interesse at vår region er preget av stabile demokratier med fungerende rettsstat.

Europa står overfor en rekke nye trusler mot vår sikkerhet, som terrorisme, organisert kriminalitet, ulovlig handel med narkotika og våpen, økende konflikter knyttet til fremmedfrykt og diskriminering – og jeg nevnte spesielt menneskehandel. Utfordringene angår oss alle, både i de etablerte demokratier i vest og de nye i øst. OSSE, med sitt utvidete sikkerhetsbegrep, der militær sikkerhet, økonomisk utvikling og demokratiske standarder ses i en sammenheng – og der mennesket settes i sentrum – er et viktig instrument for å møte disse utfordringene.