Utenriksminister Jonas Gahr Støre

”Et hav av muligheter, en ansvarlig politikk for nordområdene”

Norsk Petroleumsforenings konferanse i Oslo, 24. november 2005.

Sjekkes mot fremføring

“Il est long, ce pays. / La plus grande partie est / au nord”

For noen timer sider, tidlig i dag, innledet jeg et seminar om Nordområdene i Paris, hvor jeg avsluttet med disse strofene fra Rolf Jacobsens vakre dikt ”Nord”, som de kulturbevisste franskmennene naturligvis har oversatt til sitt språk. Seminaret inngikk i rekken av nordområdedialoger som Norge har påbegynt etter at Stortinget behandlet nordområdemeldingen i vår.

Regjeringen har ikke ventet med å ta tak i denne oppgaven. Siden vi overtok ansvaret i oktober har jeg hatt samtaler om utfordringer og muligheter i nordområdene med kolleger i London, Washington, Brussel og Paris. Jeg opplever at vi blir lyttet til. Vi vet hva vi snakker om og våre partnere ønsker å høre våre vurderinger.

Som Norges utenriksminister opplever jeg at Rolf Jacobsen hadde veldig rett da han skrev at det meste er nord. Jeg kunne legge til at det meste også handler om forvaltning av ressurser. Jeg vil begynne med en observasjon om nettopp dette før vi går videre til dagens tema; ansvarlig forvaltning av naturens ressurser.

De siste ukene har jeg på den ene siden vektlagt betydningen av at energikapitlet i Barentshavet må åpnes på en måte som tar avgjørende hensyn til det sårbare arktiske miljøet. Til det trengs første klasses teknologi og første klasses regelverk. På den andre siden har jeg oftere enn jeg liker måttet understreke betydningen av at de fornybare fiskeressursene også forvaltes med klokskap og på en måte som ikke gjør med Barentshavet slik uregulert fiske har gjort med så mange andre hav; tømme dem med ubotelig skade for nåværende og kommende generasjoner.

Ikke-fornybare petroleumsressurser på den ene siden – fornybare fiskeriressurser på den andre siden og i midten kyststaten Norge som tar sitt ansvar på alvor. Jeg skal komme tilbake til det, men jeg understreker det alt i starten; dette er et stort ansvar. Vi skal ta det ansvaret. Vi skal være konsekvente og gjenkjennelige. Vi skal snakke med alle om hva dette handler om, spre kunnskap, invitere til dialog, takke ja til dialog. Men vi skal ikke vike unna ansvaret.

Det kan fort storme rundt slike saker, når fartøy oppbringes og det går en kule varmt. Vi skal ikke bidra til økt temperatur. Men vi skal heller ikke slakke på kravene til bærekraftig forvaltning og håndhevelse av regelverket. Dette er kyststatens lodd; å være gjenkjennelige over tid. Ressursene har ligger der i tusenvis av år. Da kan ikke vi være lettvinte og søke etter et behagelig sideleie som gjør alle til lags. Min oppgave er å bidra til at kunnskapen om nordområdenes forvaltningskrav når fram til våre naboer og partnere på en måte som er til å forstå.

Det er i seg selv en stor oppgave. Det er nemlig ikke slik at våre europeiske partnere umiddelbart forstår hva vi mener med begrepet nordområdene – the High North. Det er heller ikke alltid slik at de fatter umiddelbar interesse for våre perspektiver. Men i det øyeblikk vi begynner å skissere de fremtidige mulighetene for energiforsyning – da våkner interessen. Og det er mange historier om en ukontrollert ferd mot svart hav som egner seg som inngang til å forstå betydningen av fornuftig fiskeriforvaltning – og håndhevelse.

Så til energidimensjonen. Den er med på å endre perspektivet på nordområdene, ikke bare hos oss og hos våre russiske naboer, men hos alle som er opptatt av energiproduksjon, forsyningssikkerhet og klima- og miljøutfordringer. Og det er mange, det merker jeg. Dette er hva vi i framtiden skal leve av.

Vi ser for oss at Barentshavet kan bli den viktigste petroleumsregionen i Europa i en overskuelig framtid. Mulighetene ligger der – det er opp til oss å gripe dem. Utfordringene likeså – og de må møtes i fellesskap.

Norsk Petroleumsforening har tatt et godt initiativ ved denne konferansen – en takk til dere for det og takk for muligheten til å innlede med Regjeringens perspektiver. Denne tematikken står øverst på dagsorden hos politiske myndigheter, i forskningsmiljøer, den er på medienes dagsorden og naturligvis av stor interesse for industri og næringsliv. Et petroleumskapittel i Barentshavet er en kjempeoppgave, nasjonalt, internasjonalt, utenrikspolitisk. Myndigheter, politikere, oljeselskaper og leverandørindustri må gå sammen om å møte utfordringene og gripe mulighetene.

Det som var en region preget av kald krig, spente relasjoner mellom øst og vest og lite menneskelig kontakt over grensene, har utviklet seg til en åpnere region som vi nå oppdager på ny.

Før var det slik at sikkerhetspolitikken og militær og strategisk styrkebalanse trengte alle andre tilnærminger til siden. Så lettet tåka og vi fikk øye på nye dimensjoner.

Gradvis har vi sett at perspektivet har endret seg. Jeg tror at dette er vår største utfordring; å omstille perspektivet. Å ta inn over oss at rammene rundt politikk for nordområdene er så grunnleggende forandret på veldig kort tid.

Vi er kommet videre. Vi hadde viktige innspill og refleksjoner fra Orheim-utvalget. Vi fikk ny innsikt om regionale utfordringer gjennom Barlindhaug-utvalget. Stortingsmeldingen om nordområdene som den forrige regjeringen la fram tidligere i år fikk bred tilslutning i Stortinget. Den ga en god gjennomgang av utviklingen, som jeg ikke skal bruke tid til å gjenta. Vårt hovedfokus er nå, som da: Å sikre politisk stabilitet og en bærekraftig utvikling i nordområdene.

Det positive ved nordområdemeldingen er at den løftet fram viktige spørsmål til debatt og at den førte til bred politisk oppslutning om hovedprinsippene. Men jeg mener – og jeg mener fortsatt at den kom i seneste laget. Også vi må endre perspektivet.

For å ta et eksempel; for tre år siden ledet jeg prosjektet Barents 2015, et samarbeid mellom blant annet ECON, NUPI, FNI og advokatfirmaet Wikborg & Rein – om Barents-regionens framtid. Analysen av når det store Stokman-feltet ville komme i produksjon hellet den gang mot en gang etter 2020. I dag snakker vi om 2012.

Rundt 2003 sa Tony Blair et klart nei til nye EU-initiativ for å diskutere energiforsyning og sikkerhet. I dag er dette øverst på hans dagsorden når han tar ordet på vegne av det britiske formannskapet og det var dette han ville snakke om da jeg møtte ham rett etter regjeringsskiftet. Og da jeg møtte den utenrikspolitiske ledelsen i Paris i går fikk jeg høre om betydningen av partnerskap med Norge, ja liketil forslag om at G9 -landene bør åpne en særlig dialog med oss om energi i nord.

Muligheter og ansvar i nordområdene handler om evnen til å gripe dage - vi kan gripe denne muligheten om vi har et større og mer integrerende blikk.

• Om vi greier å hente inn mulighetene som ligger i samarbeid med kunnskapsmiljøer i hele Norge, i Europa og enda lenger ut.

• Om vi greier å hente inn mulighetene i samarbeidet med vår nabo Russland.

• Om vi greier å holde fast ved mulighetene i det regionale perspektivet som Barentssamarbeidet åpnet.

• Om vi greier å utvikle fiskeri- og petroleumsressurser på en måte som lar seg forene med hensynet til det sårbare arktiske miljøet.

• Om vi greier å trekke våre venner og allierte med i en ny forståelse av muligheter og ansvar i de store havområdene i nord.

• Om vi greier å ta godt hensyn til å ha respekt for situasjonen og rettighetene til den samiske befolkningen – urfolket i nordområdene.

• Og om vi greier å gripe utfordringen som ligger i at aktivitet er en viktig forutsetning for troverdig suverenitetsutøvelse. Vi har suverenitet og suverene rettigheter over store områder, til lands og til havs. Vi må være til stede for å sikre effektiv håndhevelse.

Visjonen er klar: Vi vil at Barentshavet skal utvikles videre som ”et samarbeidets hav”, et fredsprosjekt, med norske interesser i samvirke med russiske interesser og – der det er naturlig – med interesser fra vestlige land. Vi vil knytte en stor nordlig samarbeidsvev av ulike partnere fra flere land.

Regjeringen ønsker at vi forankrer et bredt perspektiv når vi utvikler den store samtalen om ansvar og muligheter i nord. La meg si noen ord om hvordan vi vil organisere arbeidet.

Statsministeren har nedsatt et regjeringsutvalg ledet av meg som omfatter statsrådene med ansvar for fiskeri, olje og energi, miljø, næring, justis, forsvar, kommunal og regional, kunnskap og arbeid, herunder urfolk, helse, samferdsel og nordisk samarbeid. Sammen skal vi i tiden framover tydeliggjøre hvordan vi har ansvarsområder som ikke skal følges opp hver for seg, men samordnes slik at vi trekker i samme retning. Regjeringsutvalget skal ha sitt første møte nå i desember.

Vår politikk vil ha noen klare kjennetegn:

• Vi skal vise fasthet og forutsigbarhet i vår håndhevelse av norsk jurisdiksjon.

• Vi skal ha et høyt ambisjonsnivå når det gjelder hensynet til miljø og natur.

• Vi skal være til stede i de nye kapitlene som skal skrives om utnyttelse av nordområdenes naturressurser – både fornybare og ikke-fornybare.

• Vi skal bygge videre ut det gode naboforholdet til Russland, og

• Vi skal videreutvikle samarbeidet med europeiske og amerikanske venner og allierte.

Det handler om Nord, derfor må Nord trekkes direkte med. Regjeringen vil holde løpende kontakt med de politiske myndighetene i de nordligste fylkene. Det har vi allerede påbegynt. Videre vil vi mobilisere og lytte til kunnskap, kompetanse og ekspertise fra de nordlige områdene. Utenriksdepartementet opprettet tidligere et kontaktforum for nordområdene. Jeg ønsker å ta utgangspunkt i dette og etablere en noe mindre operativ gruppe med kunnskap og erfaringer, som kan gi innspill til utformingen av vår nordområdepolitikk.

Ledelsen i denne gruppen vil ha en forankring i Nord-Norge, men gruppen skal omfatte relevante ressurser på kompetanse på høyt nivå fra hele landet. Det vil være naturlig at denne gruppen omfatter personer med særlige kunnskaper om fiskeri, miljø- og ressursforvaltning og petroleum. Jeg har bedt rektor ved Universitetet i Tromsø, Jarle Aarbakke, om å lede gruppen. Sammen skal vi nå velge ut deltakere og bestemme et godt mandat.

Gruppen skal gi råd i nordområdepolitikken, med godt prøvet kunnskap. Dette handler om å lytte bredt. Vi har mye kompetanse i forvaltningen. Men vi er opptatt av å forankre politikken og berike den med førstehånds erfaring.

Det som representerer den virkelig nye dimensjonen i nord er energi. Det er denne utfordringen vi nå skal møte på en måte som kommende generasjoner vil stå inne for. Jeg vet at dere kjenner den energifaglige dimensjonen godt – dere har kunnskapene om forekomstene, om geologien, om produksjons- og transport-scenariene og om bunnlinjens krav. Jeg skal bare minne om – slik jeg gjorde det i Paris tidligere i dag - at hovedtallene i utgangspunktet er sterke: Norge er allerede den nest største gasseksportør til Europa, og produserte 25 prosent av det totale vesteuropeiske gassforbruk i 2003. Bare Russland produserer og eksporterer mer. Og for Frankrikes del handler det om en tredjedel av det franske gassforbruket. Nærmere det franske dagliglivet kan man vel neppe komme enn å sitte med nøkkelen til den franske komfyren!

Det er en opplest sannhet at produksjonen på sokkelen i Nordsjøen vil synke, skjønt jeg alltid blir slått over at ny teknologi og nye metoder skyver nedgangstidene foran oss. Like fullt vil vi ha interesse av å utvikle nye områder mens vi fortsatt besitter den teknologiske kunnskapen. Barentshavet er et slikt område, og vi vil ta de nødvendige skritt for å utvikle ressursene her, innenfor forsvarlige miljørammer.

Norge er ikke alene om olje- og gassressursene i Barentshavet. Vi deler havet med Russland. Vi er vant til å ta forvaltningsansvar i nordlige farvann, alene og sammen med russerne. Også gjennom den kalde krigen greide Norge og Sovjetunionen på en stødig måte å komme til årlig enighet om forvaltningen av fiskens Rolls Royce – diamanten blant hvit konsumfisk – den norsk-arktiske torsken. Vi skal ta denne tradisjonen – dette ansvaret – videre og utvikle samarbeidet med Russland om energi, om miljø og om beredskap.

Vi ønsker å sette standarden for petroleumsvirksomheten i Barentshavet – ikke bare for den norske delen, men for hele havet. Vi vil være trygge på at Barentshavet forblir et av verdens mest uberørte naturområder, et av verdens reneste hav, med noen av verdens rikeste fiskeressurser. Derfor må petroleumsvirksomheten i Barentshavet følge de absolutt høyeste miljø- og sikkerhetsstandarder.

Og i lys av de siste dagers hendelser på fiskebankene i nord vil jeg minne om: Jeg tror ikke kommende energiproduksjon i produksjon i Barentshavet utgjør den største trusselen mot fiskeriene. Her kan vi vise til Nordsjøen om hvordan fiskerier og olje og gass-aktivitet kan fungere side om side, dersom reglene er klare nok og kontrollmyndighetene har nok autoritet. Den største trussel mot fiskeriene er overfiske, manglende respekt for kvoter og bruk av ulovelig utstyr. Slik adferd kan øve ubotelig skade og vi kan ikke tillate at det skjer.

Med norsk teknologi i verdensklasse kan vi nå målene om energiproduksjon innen en forsvarlig miljøramme. Det er krevende, og det er kostbart. Men det er mer kostbart å unnlate å gjøre det. Det vil ikke bare kunne koste oss et rent hav og verdifull fisk – det ville koste oss troverdighet og tillit. Jeg er derfor glad for at selskapene har den samme holdningen: at dette er viktig – og at ”dette kan vi klare”.

Når kapitlet om energiutvinning i de nordlige havområdene skal skrives, vil Snøhvit-prosjektet framstå som pionervirksomhet. Nå skuer vi inn i en nær framtid med åpninger for petroleumsutvikling både på russisk og norsk side av Barentshavet. Med utsikter til store, nye prosjekter og arbeidsoppgaver. Med visjoner for transport av energi sørover, østover og vestover.

Og kunnskap er nøkkelen. Det kortet Norge har og vil bruke i alle dialoger om utfordringene i Nordområdene koker ned til kunnskap. Deres kunnskap – petroleumsindustriens kunnskap og kompetanse på teknologi, infrastruktur og miljø. Norske myndigheters kunnskap om forvaltning, beskatning og miljølovgivning. Ikke bare er det en fordel at det er teknologi tilpasset høye krav til helse, miljø og sikkerhet som blir tatt i bruk. Det vil forundre meg om ikke dette også gir best lønnsomhet i prosjektene, og mer penger til fellesskapet, også i Russland. Det er det president Putin sikter til når han inviterer til et strategisk partnerskap med Norge. Han vet hva han har og hva vi kan tilby.

Kunnskap må omsettes til konkrete prosjekter. Vi må skape prosjekter som er viktige for petroleumsproduksjonen i nord, for fiskeriene, for miljøet og ressursforvaltningen, for nye former for nærings-, industri- og kultursamarbeid. Vi må utvikle prosjekter som også interesserer våre russiske og vestlige partnere.

Og når vi tenker nytt, så må vi bygge på den betydelige innsats som gjøres ved institusjoner som landets universiteter, Polarinstituttet i Tromsø, Havforskningsinstituttet, Forskningsrådet og ikke minst på de eksisterende petroleums- og teknologimiljøer som vi finner i ledende norske selskaper – ja, hos dere. Vi må ta høyde for hva som faktisk foregår når vi lager forskningsstrategier for nordområdene.

Men vi behøver også nye virkemidler, og det er spesielt et behov for å ta det helhetlige og samordnende grepet som skal til for at Norge skal lede an i utviklingen i nord. Regjeringen har derfor besluttet å lansere en langsiktig og tverrsektoriell satsning på forskning og utvikling i nordområdene. Vi kaller prosjektet Barents 2020.

Gjennom dette prosjektet skal vi skaffe nye russiske og vestlige partnere til utviklingsprosjekter i nordområdene. Barents 2020 skal få i gang konkrete samarbeidsprosjekter – under norsk ledelse – som kan engasjere både Russland og vestlige land. Det skal fungere som et bindeledd mellom internasjonale kompetansemiljøer, akademiske institusjoner, næringslivs- og industriinteresser i ulike land som er opptatt av nordområdene.

Jeg ser for meg følgende viktige siktemål med denne satsingen:

• Barents 2020 skal være en arena for sammenkopling av forskningsmiljøer og for samarbeid mellom fagmiljøer, ikke minst på tvers av landegrenser.

• Barents 2020 skal bidra til identifisere kunnskapshull og skissere strategier for å fylle disse hullene gjennom internasjonalt samarbeid.

• Barents 2020 skal styrke samarbeidet mellom stat, næringsliv og akademiske miljøer.

To områder avtegner seg som sentrale for dette prosjektet:

• Utvikling av petroleumsteknologi for nordlige områder der vi kan trekke på våre erfaringer fra Nordsjøen, og

• tiltak for å gi bedre kunnskap om hvordan vi kan mestre utfordringene knyttet til miljøet og ressursforvaltningen i nord.

Gjennom prosjekter på disse områdene kan Barents 2020 bli et verktøy for å befeste Norges posisjon som den sentrale forvalter av kunnskap og kompetanse i nordområdene. Vi skal være nyskapende. Det skal være til oss verden vil se for å forstå utfordringer og muligheter i nord.

Dessuten blir det svært viktig å se Barents 2020 - prosjektet i sammenheng med Norges Forskningsråds nordområdesatsning og koble det til den nordområdestrategi for forskning som dette rådet er i ferd med å utvikle.

La meg så gå videre til dialogen med våre venner og partnere. Vår strategi har to spor; et utviklet samarbeid med Russland og en nær dialog med våre europeiske og nord-amerikanske partnere.

La meg begynne med Russland. I utlandet pleier jeg ofte å minne om dette: Norge og Russland har levd i fred i 1.000 år. Den Røde Arme befridde Finnmark i 1944 og trakk seg tilbake året etter. Vår grense var grensen der øst møtte vest, der NATO møtte Warszawa-pakten. En verdigrense som delte folk opp. Knapt noen landegrense skiller livsvilkårene til mennesker som denne grensen. Fortsatt er det slik.

Nå utvikler vi samarbeidet langs nye veier, veier som krysser grensen, veier til nye områder vi ikke tok i før. Alt dette er positivt. Vårt samarbeid har en betydelig oppside, ja, mange oppsider.

Vi følger og støtter utviklingen av et demokratisk Russland. Demokrati i Russland er nøkkelen til velferd for det russiske folk, men også avgjørende for stabilitet og forutsigbarhet i Russlands nærområder. Dette er en krevende vei – det ser vi – og ikke alt vi ser er oppmuntrende. Det er urovekkende tegn til at demokratiske rettstatsprinsipper ikke fester seg. Det reiser igjen spørsmål om stabiliteten i utviklingen av det russiske samfunnet. Vår dialog med Russland er god og den dekker alle tema. Denne dialogen vil vi fortsette og her forebeholder begge parter retten til å ta opp også problematiske saker. Vi har mye og bygge på og Regjeringen er nå i ferd med å utarbeide en handlingsplan for å styrke samarbeidet og kontaktene med vår nabo i øst.

På energisiden står vi klar til å ta i mot president Putins invitasjon. Vi ønsker et strategisk energipartnerskap med Russland i nord. Vi ønsker et samarbeid om utvikling av energiressursene, og vi ønsker et utdypet samarbeid for å sikre et utsatt havmiljø og verdifulle fiskestammer. Statoil og Hydro er med blant fem selskaper i siste runde før russerne velger sine samarbeidspartnere til utviklingen av Sjtokmanfeltet. Det er ikke uten grunn. De norske selskapene har selv posisjonert seg basert på erfaring, teknologisk kompetanse og finansiell styrke. Norske myndigheter støtter dem og vil være tydelige om dette i kontakten med russiske myndigheter. Her kan vi få det mest konkrete uttrykk for at vi samarbeider om utviklingen av energikapitlet i nord. Så kan vi ta denne og andre typer nært samarbeid videre til nye felt – også i norske områder.

Og enda nye muligheter åpner seg når vi får trukket en grenselinje i havet, slik det høver seg gode naboer. Forhandlingene er nå i gang igjen etter to års pause. Jeg har sagt at jeg mener en avtale bør være innen rekkevidde. Men vi skal ta den tiden vi trenger. Dette er store og prinsipielle spørsmål for begge parter. Det skal vi respektere.

Så er det nordområde-dialogene. Vi vil, slik Stortinget gikk inn for i vår, engasjere våre europeiske og amerikanske partnere i tett dialog. Det er vi i ferd med å gjøre, ja, det gjorde jeg i går og i dag i Paris.

Dagens norsk-franske seminar om nordområdene ved Institut francais des relations internationales i Paris er en del av fransk-norsk nordområdedialog. Seminaret tok for seg nordområdepolitikk i vid for stand, men energiperspektivet var selvsagt en del av programmet. Interessen på fransk side er tydelig, på høyeste nivå i regjeringen og blant selskaper og forskningsselskaper.

I disse dialogene legger vi stor vekt på å forklare de helt spesielle utfordringene knyttet til energiproduksjon i det sårbare arktiske havmiljøet. Flere av de samme landene er avtakere av fisk fra Barentshavet. De vil ha mer torsk på bordet i Amsterdam, Hamburg, Paris og Lisboa.

Videre skal vi bruke tid til å forklare noen brede sammenhenger. Vi vet at ressurser står sentralt. Men vi skal bruke tid til å forklare noe mer. Under den kalde krigen ga Norge et selvstendig og verdsatt bidrag til lavspenningen og stabiliteten i nord ved at vi tok vår suverenitet og jurisdiksjon på alvor. Vi håndterte et korrekt bilateralt samarbeid med Sovjetunionen. Vi forvaltet ressursene på en måte som var til å kjenne igjen. Det kom hele Europa til gode.

Dette vil vi fortsette med, og vi skal understreke hvorfor dette blir vel så viktig nå. Glipper den bærekraftige forvaltningen av fisken, så er fiskebankene tomme på få år. Glipper utviklingen av en forutsigbar ramme rundt energiutviklingen, så mister denne regionen det som nettopp er dens styrke; stabilitet, oversikt og fredelig utvikling.

Våre internasjonale partnere vet at energisikkerhet er i ferd med å gi begrepet geopolitikk nytt innhold. Et industriland som ikke kan sikre seg en jevn strøm av energi, vil komme i store vansker. Dette aspektet vil derfor være en viktig del av nordområdedialogene.

Barentshavet er ikke langt fra energimarkedene. LNG-teknologien gjør det mulig å transportere gassen til markeder vi ikke kunne nå for bare få år siden. I første omgang vil LNG være det dominerende produktet fra Barentshavet, og de største markedene vil ligge i Nord-Amerika.

Men vi skal ikke glemme det europeiske markedet, og vi skal ikke glemme at Norge allerede har et rørledningsnett som strekker seg halvveis opp langs kysten. Når gassproduksjonen lenger sør avtar, vil det bli ledig kapasitet i dette nettet. Jeg vet at flere selskaper har en visjon om å forlenge dette nettet nordover til Barentshavet, hvis ressursgrunnlaget er til stede. Mye tyder på at det siste vil skje, selv hvis og når russerne beslutter å legge en østlig rørledning sørover til Østersjøen.

Vi vil lytte til dere – petroleumsnæringen, selskapene, forskningsmiljøene, miljøvernorganisasjonene, fiskerinæringen – om den videre utformingen av nordområdedialogene med de ulike land: Hva ønsker dere ut av disse dialogene? Hvilke råd vil dere gi? I hvilken grad vil dere delta? Noen av dere har allerede deltatt på nordområdearrangementer i Tyskland og i Frankrike. Vi ville sette stor pris på å høre hva dere ønsker – og hva dere kan tilby – i arbeidet med nye samtaler.

La meg så fokusere nærmere på miljødimensjonen. Den er av overordnet betydning. Feil her kan bli umulige å rette opp. Derfor må vi sette alt innpå å unngå dem.

Noe av det første jeg fikk ansvaret for som nytilsatt embetsmann på Statsministerens kontor i 1989 var å møte utfordringen fra det som ble kalt Dødsskyene fra øst. Det handlet om å stoppe forurensningen fra tungindustrien i Nikel, bare noen kilometer øst for Storskog. Det gjorde sterkt inntrykk på meg, både trusselen mot miljøet og levekårene blant industriarbeiderne på russisk side. Dette var nytt for oss, virkeligheten på den andre siden av grensen.

Plutselig kunne vi – med Jernteppets fall – ta tak i saken. Statsminister Syse tok det første initiativet. Gro Harlem Brundtland fulgte opp og kunne reise den i sine møter med president Gorbatsjov. I dag er det samarbeidsprosjektet vi den gang la grunnen til i ferd med å bli realisert gjennom et omfattende norsk-russisk samarbeidsprosjekt, der også andre nordiske land stiller.

Så utviklet miljødimensjonen seg videre og fanget inn den nesten ufattelige oppgaven med å rydde opp i atomproblemene i Nordvest-Russland med avfallet etter de utrangerte ubåtene i Nordflåten. Norge ledet an i å utvikle et internasjonalt samarbeid med Russland for å ta tak i dette. I dag deltar et stort antall land i et internasjonalt krafttak for å løse problemene. De utrangerte ubåtene vil være borte om fem år. Det samme gjelder andre farlige atominstallasjoner.

Vi er ikke helt i mål, men vi ser nå på resultater av innsatsen. For tre uker siden møtte jeg lederen i det amerikanske senatets utenrikskomite, Richard Lugar, en pioner innen arbeidet med våpennedrustning. På møterommet hans henger et kart der han krysser av antall ubåter eller missiler som på forsvarlig vis er skrotet. Mange av kryssene er haket av i Murmansk. Vi har bekostet opphugging av tre av ubåtene. Snart i gang med den fjerde.

Når det gjelder det nye energikapitlet i nord så må dette skrives innen rammen av en helhetlig forvaltingsplan for Barentshavet. Denne planen arbeider vi med nå og den vil bli lagt fram i 2006. Vår forvaltningsplans virkeområde begrenses naturlig nok til norsk del av Barentshavet. Men på sikt er jo ikke det nok. Barentshavet et vidstrakt økosystem som ikke kjenner statenes avgrensning. Utbyggingen av de store energiressursene på russisk sokkel kommer, uavhengig av hva vi gjør. Vi kan ikke kjempe for rent norsk hav og ’glemme’ havet på russisk side. Visjonen må være en plan som omfatter hele Barentshavet.

Derfor må vi i større grad knytte til oss russiske forskningsmiljøer. Derfor blir det en viktig oppgave for oss å videreutvikle det allerede godt etablerte samarbeidet med Russland innen fiskeriforvaltningen i Barentshavet, arbeide for felles og høye miljøstandarder og på sikt bidra til at Russland finner tilsvarende nytte av å etablere en helhetlig forvaltningsplan for russisk del av Barentshavet. I dette arbeidet blir vår egen evne til å utvikle og dele av kunnskap og kompetanse kanskje vårt viktigste fortrinn.

La meg avslutningsvis bruke noe tid på spørsmål knyttet til vår suverenitetsutøvelse, eller mer presist; vår myndighetsutøvelse i havområdene i nord. Dette vil stå sentralt i årene som kommer og jeg legger vekt på at så mange som mulig setter seg inn i hva dette virkelig handler om.

Den første saken jeg måtte håndtere på min første dag og natt som utenriksminister var arrestasjonen av fiskefartøyet Elektron. Mistankene om overfiske og bruk av ulovlig utstyr var en påminnelse om et svartfiske som representerer svært store verdier. Elektron-saken ble løst på en fornuftig måte, selv om været forhindret at Kystvakten fikk oppbrakt fartøyet og tatt det til norsk havn slik prosedyren normalt er. Men båten ble like fullt tatt ut av Barentshavet, kaptein og rederi er under etterforskning og det er tatt ut tiltale. Det er slik det skal være. Det ble ingen belastende sak mellom Norge og Russland. Jeg vil heller si at den styrket vårt forhold. For vi er enige om at overfiske og miljøkriminalitet kan og må bekjempes.

Dette ble stadfestet av Den norsk-russiske fiskerikommisjonen i sine møter kort tid etter. Norske og russiske myndigheter er enige om å styrke kontrollsamarbeidet og styrke samarbeidet mellom de to lands justis- og påtalemyndigheter når det gjelder brudd på fiskeribestemmelsene. Dette er positivt.

Både Elektron-saken for en måned siden og nå arrestasjonen av to spansk trålere sist helg viser med all tydelighet at grove brudd på fiskeribestemmelsene finner sted i Vernesonen. Dette setter allerede truede fiskebestander i fare. Dette er en trussel mot fremtidig fiskerivirksomhet – og altså en trussel mot Europas og verdens tilgang til fisk og sjømat, som i dag utgjør en betydelig del av vårt kosthold. Det er bred internasjonal enighet om at vi trenger et robust forvaltningsregime for de marine ressursene i disse farvannene. Et effektivt kontrollregime er en selvsagt del av dette forvaltningsregimet, og synlig og tydelig myndighetsutøvelse et viktig element i bekjempelse av ulovlig fiske.

I kjølvannet av slike saker kommer en lang rekke oppslag i norske media som kretser rundt vår suverenitet i havområdene i nord. Det kommer mange påstander – fra leg og lærd. La meg ta noen av dem.

Mitt utgangspunkt er at vi trenger, verden trenger – ja, ressursene trenger – et ansvarlig forvaltningsregime, ikke minst i disse områdene. Det er ulike syn på noen sentrale juridiske spørsmål. Men jeg tror at de fleste med litt ettertanke vil mene at Norge opp gjennom årene har ivaretatt kravene til en forsvarlig ressursforvaltning. De ser at alternativet fort kan bli en form for ressursmessig anarki. Da ender alle opp som tapere.

Vårt syn er at Norge ikke bare rett, men også en plikt til å gjennomføre denne forsvarlige forvaltningen. Derfor har vi også ressurser til å gjøre jobben. Kystvakten er vårt hovedredskap. Vi er stolte av kvaliteten på offiserer og mannskaper i den norske kystvakt, som forestår myndighetsutøvelse, suverenitetshevdelse og inngår i vår samlede beredskap overfor miljøutfordringene langs kysten.

For budsjettåret 2006 vrir forsvarsministeren innsatsen i den retning som ble annonsert i Soria Moria-erklæringen på dette området: Vi vil styrke Kystvakten, øke vår evne til å patruljere våre store havområder med Orion maritime overvåkningsfly, og vi vil øke den militære tilstedeværelsen i nordområdene. Marinen skal få styrket sin operative evne samt legge mer av sin trenings- og øvingsaktivitet til Nord-Norge. Dette er helt naturlig som resultat av økt sivil aktivitet i disse farvannene.

Så kommer det til tider opp spørsmål knyttet til fiskevernsonen rundt Svalbard. La oss begynne med begynnelsen: Norges suverenitet over Svalbard er anerkjent av hele det internasjonale samfunn. Gjennom Paris-traktaten av 1920 er Norge blant annet forpliktet til å likebehandle traktatpartenes borgere på visse konkrete områder som er særskilt nevnt i traktaten. For eksempel: Vi setter reglene for næringsvirksomhet på Svalbard. Innen rammene av disse reglene, herunder vern av det sårbare naturmiljøet, har borgere fra alle de 39 stater som er part i Svalbard-traktaten lik rett til næringsdrift på øygruppen.

Norge har altså full og uinnskrenket suverenitet på øygruppen i samsvar med traktaten. Traktatens regler om likebehandling gjelder bare på de områder som er nevnt i traktaten og for Svalbards landområder og territorialfarvann. På den tiden da Svalbard-traktaten ble inngått, var både kontinentalsokkel og 200-milssoner til havs ukjente problemstillinger. Datidens fiskefartøyer hadde ikke kapasitet til å drive fiske til havs i et slikt omfang at det truet ressursgrunnlaget. Den situasjonen oppsto først mye senere.

Kyststatenes rett til å opprette økonomiske soner kom på 1970-tallet. Dette prinsippet ble forankret i folkeretten etter lange forhandlinger. I 1977 valgte Norge å opprette en fiskevernsone rundt øygruppen. Sonens fremste formål er å legge til rette for en ansvarlig forvaltning av de sårbare fiskeriressursene. Som nevnt: Vi ser det ikke bare som en rett – men like mye som en plikt – å sikre at disse fornybare ressursene bevares slik at de kan utnyttes også av fremtidige generasjoner.

I pressen leser vi fra ulikt hold i kritiske vendinger om at Norge ensidig har opprettet sonen. Men alle slike soner opprettes formelt sett ensidig. Slikt sett opprettet vi også 200-milssonen rundt det norske fastlandet ensidig og fiskerisonen rundt Jan Mayen – som en rett kyststaten har. Å søke forutgående godkjenning fra andre land ville ikke harmonere med Svalbard-traktaten, som knesetter full og uinnskrenket norsk suverenitet over øygruppen.

Retten til å opprette maritime soner følger av suvereniteten over landområdet. Vi mener derfor at Norge har rett til å opprette en fiskevernsone i havområdene rundt øygruppen i samsvar med – og godt forankret i internasjonal havrett.

Noen har også hevdet at den norske vernesonen er uten paralleller. Dette er på ingen måte riktig. En lang rekke stater har valgt å ha forskjellige typer soner framfor fulle økonomiske soner. Frankrike har blant annet opprettet en økologisk vernesone i Middelhavet, for å ta et eksempel.

Hvilken rett gjelder? Systemet i FNs havrettskonvensjon går foran andre traktater. I henhold til den må andre stater respektere nasjonale reguleringer i 200-milssonen og på kontinentalsokkelen. Under ingen omstendighet kan det foretas selvtekt i strid med disse reguleringene.

Så til spørsmålet om andres anerkjennelse av sonen. Vi leser at få stater har uttrykt åpen støtte til det norske synet på Vernesonen. Det er isolert sett riktig. Men det blir samtidig å snu problemstillingen på hodet. Det hører med til sjeldenhetene at stater avgir støtteerklæringer i forhold til andre staters etablering av soner. I et folkerettslig perspektiv er det da heller ikke antall støtteerklæringer som avgjør gyldigheten av soner til havs.

Fiskeressursene i sonen representerer store verdier. Dette kan utløse interessekonflikter. Mye av diskusjonen omkring sonen må derfor forstås som en dragkamp om ressurser. Like fullt: Det store flertall parter til Svalbard-traktaten har aldri tatt noe forbehold med hensyn til Vernesonen. Våre reguleringer respekteres dessuten i praksis, også av stater som har kommet med prinsipielle innsigelser eller forbehold.

Jeg tolker dette som en erkjennelse av behovet for ansvarlig regulering av fiskebestandene. Vi gir EU rett til å ta en del av sin kvote i disse havområdene. Vi anerkjenner at en stor del av denne kvoten tilfaller Spania. Vi ønsker at vår ikke-diskriminerende forvaltning og håndhevelse skal komme alle fiskere til gode i form av trygge bestander, norske så vel som russiske og spanske. Men da må forvaltningen henge sammen. Det er avgjørende at et fartøy som tas mistenkt for grove brudd blir oppbrakt og straffeforfulgt umiddelbart. Brytes denne oppfølgingen utvannes kontroll-regimet og alle blir tapere.

Vår tilnærming er altså klar: Vi vektlegger en fast, troverdig og gjenkjennbar utøvelse av den myndighet folkeretten gir oss. Elektron-saken var et eksempel på det, de spanske trålerne et annet. Våre tiltak i Vernesonen ivaretar uomtvistelige miljømessige og ressursmessige behov.

Norge har alltid støttet en internasjonal rettsorden. Følgelig støtter vi også opp om Den internasjonale domstol i Haag. Vi har for vår del ikke sett behov for å bringe spørsmål knyttet til havområdene rundt Svalbard inn for Haag-domstolen. Vi er trygge på vår sak. Vi har imidlertid registrert at enkelte andre har reist muligheten for å gjøre dette. Det er deres rett. En eventuell rettslig prøving vil vi for vår del imøtese med stor ro.

Men la det være klart: Vårt solide folkerettslige fundament forhindrer ikke at vi er villig til å gå inn i dialog for å forklare våre posisjoner og søke etter bedre samarbeid for å bekjempe tjuvfiske og den meget skadelige praksis som åpner for at ulovlig fangst langt mot nord blir lovlig omsatt langt mot sør. Gjennom dialog vil vi arbeide for en bred politisk forståelse for nødvendigheten av en god og ansvarlig ressursforvaltning i de rike, men sårbare havområdene også utenfor Svalbard.

La meg si helt til slutt, for dette omfatter sakens kjerne enten det handler om fisk, olje og gass eller annen næringsvirksomhet: Aktivitet bygger opp troverdig suverenitetsutøvelse. At vi er til stede som en ansvarlig fiskerinasjon styrker vår posisjon som ansvarlig fiskeriforvalter. Det samme mener jeg vil være tilfelle for det energi - kapittelet som nå åpner seg.

Takk for anledningen til å legge fram noen hovedtrekk rundt vår tenkning om Nordområdene. To stikkord preger vår tilnærming: Muligheter og ansvar. De henger sammen. Mulighetene er mange og oppsiden er stor. Men nedsiden er også betydelig om vi ikke lever opp til kravet om å vise ansvar.

Regjeringens ambisjon er at vi vil klare begge deler.

Takk for oppmerksomheten.