Hovedpunkter for talen
Sjekkes mot framføringen

• Å komme til ANSA er som å komme hjem.
  Jeg var utenlandsstudent, jeg var medlem i ANSA.
  Jeg var endog medlem av ANSAs hovedstyre.
  
• Dette med å komme hjem må ikke tolkes for vidt. Særlig ikke når Are Kalvø står i kulissene og noterer nye ideer til neste sending av ’Hallo i uken’. Der er nemlig Norges nye utenriksminister på farten i et tempo som vil ta pusten fra de fleste, selv fra meg.
  
• Kalvø spilte ut sitt talent som ironiker da han i en petit til Dagsavisen forleden omtalte regjeringens julebord, der jeg var gitt rollen som toastmaster. Jeg skal ha ankommet julebordet i helikopter fra Oman – mens jeg var en avstikker til New York mellom middag og dessert.
  
• De lo av den i Utenriksdepartementet, særlig da de vurderte om det ikke var mulig for meg å reise til Hong Kong sist søndag for en ukes WTO-forhandlinger – bare avbrutt av en snartur tur/retur London midt i uka for å lede et møte i Midtøsten-forhandlingene. Bra det ikke ble noe av, det hadde gitt ekstrasendinger i ’Hallo i uken’.
  
• Hvordan er det mulig – spør folk – å være i Harstad den ene dagen og i Ramallah den neste? Mitt svar på det passer godt her i kveld: Det går om man har vært utenlandsstudent! Det er vel noe av det vi får med oss gjennom denne erfaringen – at det faktisk går an å omplassere seg – at det går fly – og at det går an å ta fly som tar deg hjem til å rekke og hente i barnehagen, omtrent slik noen tar Briskeby-trikken på vei fra en annen slags jobb.
• Kanskje er dette en passende hovedhilsen til dere på denne dagen når ANSA fyller 50 år. ANSA og utenlandsstudiene har vært med på – og er med på – å internasjonalisere Norge:

Til å gjøre reisene kortere.
Erfaringene rikere.
Kontaktene flere.
Ideene mer mangfoldige.
Innfallsvinklene til hva som er mulig, nyttig og viktig for Norge mer inspirert. Fordommene til det ukjente og fremmede færre. Holdningene til det som er nytt og spennende åpnere.

• La meg bruke denne anledningen til å hilse dere på vegne av Regjeringen med å vektlegge dette: Utenlandsstudentene – de som er og de som har vært – er en ressurs, i form av det dere har valgt, og i form av det nettverk dere representerer – og det i en tid da slike ressurser er viktigere enn noen sinne.
  
• I dag erkjenner alle utenlandsstudiets egenverdi. Det har ikke alltid vært slik. Lenge var dette et grep Norge måtte ty til for å få unge mennesker utdannet.
• Før Universitetet i Oslo ble etablert i 1811 var alle norske studenter, per definisjon, utenlandsstudenter. Ettersom årene gikk og nye studieplasser kom til var det fortsatt slik at det manglet plasser for dem som ville studere. Universitetet i Bergen ble opprettet i 1946, men det var fortsatt stor mangel på studieplasser i Norge.
• Også ANSA så på utenlandsstudiene som noe midlertidig. ANSA gikk tidlig ut og sa ”at organisasjonens mål var å gjøre seg selv overflødig”. Målet var at det skulle opprettes et tilstrekkelig antall studieplasser i Norge slik at ”ingen skulle behøve å studere i utlandet”. I dag tenker vi vel kanskje helt motsatt når det gjelder synet på eller behovet for å studere i utlandet.
  
• Egenverdien er kommet for å bli – og det er bra. Femtiårsjubilanten ANSA taler i dag på vegne av om lag 21.000 norske studenter i utlandet. Og tallmaterialet fra forrige skoleår, 2004-2005, viser at gradsstudentene var spredt rundt omkring på 81 land – og delgradsstudenter var å finne i 114 forskjellige land verden over. Det er ikke dårlig – UD har bare ambassader i 100 land.
  
• Jeg husker fra min ANSA-tid at vi alltid benyttet anledningen da vi hadde politikere på skuddhold å diskutere finansieringsordninger og adgang til studielån. I en flerpartiregjering skal man være uhyre varsom med å vandre inn på andre statsråders enemerker; derfor vil jeg si at dette er kunnskapsministerens område og ikke mitt. – Så kan man si at det var en vel lettvint måte å snakke seg ut av problemet på, men det er det som er vårt fag i Utenriksdepartementet – å snakke oss ut av problemene.
  
• Det jeg vil gjøre i denne hilsenen er ikke å snakke meg ut av problemene, men inn i mulighetene. Jeg vil dele med dere hvordan jeg ser Norges internasjonale utfordringer, og hvordan vi tenker å nærme oss dem.
  
• Grunnleggende er vår hovedutfordring å bryte ned skillet mellom utenriks og innenriks. Jeg skal være utenriks, men også hjemme. For en av våre viktigste oppgaver er å formidle sammenhengene som binder oss sammen med et større fellesskap – enten det handler om trusler mot miljø, sikkerhet fra terror, regler for handel eller felles tak i kampen mot fattigdom eller regelverk for å arbeide i andre land – som enkeltperson eller bedrift.
  
• I disse utfordringene er den erfaringen utenlandsstudentene bringer med seg avgjørende. Dere kjenner sammenhengene, har sett dem og erfart dem.
  
• I tiltredelseserklæringen fra denne regjeringen trekker vi fram betydningen av å satse på en aktiv nordområdepolitikk, en aktiv europapolitikk, et styrket FN og bidrag til fred og forsoning. Jeg velger å vektlegge at norsk utenrikspolitikk vil følge tre hovedspor:
• For det første vil vi legge stor vekt på å støtte en internasjonal rettsorden bygget på lov og rett, der maktbruk er regulert, og der verdens land og folk ser seg tjent med å finne løsninger på vår tids store saker gjennom samarbeid: Fattigdom, sult, miljøtrusler, terror og spredning av masseødeleggelsesvåpen. Her står FN i sentrum, vi vil arbeide aktivt for å styrke, reformere og fornye FN. Vi vil ha en WTO-avtale som sikrer at det gjelder regler for handel og ikke den sterkestes rett. Vi vil arbeide for tvisteløsning framfor maktbruk.
• For det andre skal vi sikre vår forankring i Nato, i det nære samarbeid med nordiske og europeiske land gjennom EU, EØS og det nordiske samarbeidet, og gjennom målrettet oppfølging av samarbeidet med de europeiske statene som står oss nær. Vi skal være våre venners venn.
  

• Og for det tredje skal vi utnytte de mulighetene vi kan ha for å fremme fred og forsoning og til å bidra til utvikling og bekjempelse av fattigdom. Norge vil aldri ha pressmidler i vår diplomatiske verktøykasse – verken økonomiske, politiske eller militære. Men vi kan spille en rolle som bidragsyter til at parter i strid finner fram til løsninger. Vi kan legge til rette. Vi kan bidra med ideer. Og vi kan være der for å løfte og skyve på i arbeid for utvikling. Som da Jens Stoltenberg, sist han var statsminister, grep fatt i vaksineinitiativet GAVI og ga det et avgjørende skyv framover.
  
• Disse tre sporene henger nært sammen. Noen mener at det er det siste sporet som virkelig teller. Mitt poeng er at vi bare kan spille en rolle langs det tredje sporet om vi skjøtter vår innsats langs de to første. Det er forankringen, gjenkjenneligheten og initiativene i FN, tilhørigheten i Nato, kontakten med EU og våre nære bånd til venner og allierte som gir oss styrke og kontakter til å spille en rolle innen fred, forsoning og utvikling – som i Midtøsten, Sri Lanka eller Sudan for å nevne noen kjente prosesser.
  
• I fredsarbeidet bruker Norge den troverdighet som er bygget opp gjennom vår innsats i FN. Alt vi gjør innen freds- og forsoningsarbeidet hviler på at vi er forankret i FN og i Nato og i europeisk samarbeid. Selv om Norge har høyprofilerte roller i noen konflikter, er disse unntakene. Hovedregelen er at vi jobber sammen med andre, i FN og andre steder, og støtter andres innsats.
  
• Det er dette vi har begynt med. Og det er her vi skal levere resultater. Dette er i høyeste grad utenrikspolitikk. – Men som jeg sa er det så mange av våre kontaktflater som har sin side vendt mot verden der ute, samtidig som det berører oss så direkte her hjemme.
  
• I møtet med denne verden mener jeg at vi som nasjon hele tiden står i fare for å falle i grøften; å se på oss selv som for store og å se på oss selv som for små.
  
• Norsk overmot i utlandet er ikke uvanlig. Vi kan være verdensmestre, ikke minst i sosiale lag – det vet vi ikke minst i ANSA-sammenheng der utallige ANSA-leker har satt mer enn én rekord. Nordmenn kan i det rette – eller gale – lune vite alt bedre enn andre. Det er ikke sympatisk. Og ikke særlig smart.
  
• Men vi kan også være for små, og dyrke en litenhet og se på oss som uten inngrep og innflytelse.
  
• Det er like feil. Jeg vil som utenriksminister aldri omtale Norge som et lite land. For hva betyr det?

I antallet innbyggere – vel ikke så stort.
I utbredelse en god del større.
I rikdom pr innbygger, helt på toppen.
Som giver i FN og i andre internasjonale sammenhenger – helt i toppen.
Som energiprodusent – vi leverer 20 prosent av EUs energibehov og er verdens tredje eksportør av olje.
Som fiskeeksportør – betydelig.
Som skipsfartsnasjon – betydelig.
Ja – et betydelig land – ta Jan Mayen – øya ute i ishavet – den er større enn om lag 20 prosent av FNs medlemsland!

• Det er altså et spørsmål om perspektiver – og vi må selv være med på å skape de perspektivene – som er modige i en tid som trenger mot for å få til forandring – og som står seg i møte med kritiske blikk – innenfra og utenfra.
  
• Og kritiske blikk – det er vel mange utenlandsstudenter kjent med. I alle fall er jeg det. Jeg husker da jeg begynte mine studier ved Instituttet ved statsvitenskap i Paris. Jeg var alene, ikke lite redd, svak i fransk og led av hjemlengsel.
  
• I en time i fransk rettshistorie fra Napoleon-tiden – noe som etter traust norsk videregående lå milevis utenfor min egen intellektuelle radar – reiste jeg nølende hånden i været og stotret til læreren: Monsieur le Professeur – det er en ting jeg ikke har forstått.
  
• Professoren gikk ned benkeraden og stoppet opp – så på meg – så på forsamlingen og sa: Monsieur l’etudiant; De tar feil – det er veldig mye De ikke har forstått.
  
• Jeg ønsker ANSA til lykke med dagen og jeg ønsker dere en strålende aften. ’Det folk vil ha!’ – det høres ut som en passende tittel for vår tids forventninger.
  
• Det minner meg om det råd jeg fikk – og som jeg tror det er et poeng å tenke på når vi skal rådgi nye generasjoner som skal søke utdanning. Det er ikke mulig å vite hva folk vil ha – hva arbeidsmarkedet vil ha – i dag og i morgen og om mange år.
  
• Studer det du vil ha – ikke det en tidvis etterspørsel sender signaler om. Det er kunnskap, erfaring og nysgjerrighet som teller – og det er få som får en bedre kombinasjon av nettopp dette enn utenlandsstudentene!