Utenriksminister Jonas Gahr Støre

I verdenshandelens smeltedigel

Kronikk i Aftenposten,
20. desember 2005

På bristepunktet. På vei hjem fra Hongkong etter seks døgn med forhandlinger i Verdens handelsorganisasjon WTO prøver jeg å sortere inntrykkene. I internasjonal politikk og samarbeid finnes ikke maken, skriver artikkelforfatteren.

Motsetninger skal forenes. 149 land, fra verdens rikeste til verdens fattigste, skal sammen lage regler for handel. Spillereglene er enkle; ingen ting er ferdig før alle er enige. Vi ble enige i Hongkong, og selve enigheten hadde en selvstendig verdi etter sammenbruddet i Seattle i 1999 og uenigheten i Cancun i 2003. Ved utgangsdørene av det enorme konferansesenteret med utsikt over Hongkongs skyskrapere var oppfatningen at vi før Hongkong hadde dekket 55 prosent av veien mot en ny omfattende for verdens handel. Etter Hongkong har vi passert 60 prosent-merket. Med andre ord, mye arbeid gjenstår.

WTO er en forhandlingsmaskin, der utsendinger og eksperter fra medlemslandene jobber året rundt. På et ministermøte toppes lagene for å ta unna de vanskeligste sakene. De skal i sin natur være politiske, som å enes om at de fattigste landene får lettere adgang til rike lands markeder, prinsipper for reduksjoner av tollsatser eller ordninger for løsninger av tvister. Men de blir lett svært tekniske, for her ligger ofte politikken i desimalene, årstallene eller kvoteberegningene. For å komme til enighet settes møtene under et selvpålagt tidspress. De tre siste døgnene ble det forhandlet dag og natt. Det setter sine spor, i ansikter, øyne og uttalelser. Det hele tar form av en maraton. Og listen legges av WTOs generaldirektør selv, Pascal Lamy, en habil maratonløper.

U-landene samler seg.Fire hovedinntrykk avtegner seg.For det første er vi vitne til en grunnleggende forandring i det internasjonale forhandlingssystemet som kan få vidtrekkende virkninger; utviklingslandene organiserer og samler seg, og sitter på stadig flere områder med nøklene til enighet. Det skulle bare mangle, siden målet for disse forhandlingene er å trekke utviklingslandene med i verdenshandelen, ikke minst fordi vi nå vet at adgang til handel er avgjørende for å bekjempe fattigdom. Like fullt tror jeg det vi nå ser i WTO innvarsler en klarere samordning blant denne gruppen av land, som representerer et stort flertall av verdens befolkning, land som har satt få spor i den internasjonale orden og som nå er fast bestemt på å endre på dette. Det vil vi merke i årene som kommer. Vi ønsker det velkommen, fordi det svarer til vårt syn på rettferdighet. Men det vil utfordre også oss fordi det vil bli reist nye krav til at verdens goder skal deles på nye måter.

Grovarbeidet under en slik konferanse gjøres i et rom der 30 utvalgte ministere møtes. Sammen med kolleger fra Pakistan, Kenya, Chile, Guyana og Korea var jeg bedt om å bistå forhandlingsledelsen med gjennomføringen av disse møtene. Det ga mulighet til å bidra til sluttresultatet og til å fremme norske syn. Det ga også et innblikk i spillet mellom de største - USA, EU, eksporterende utviklingsland anført av Brasil og tydelige ambisjoner markert av India. Men også dyktig manøvrering av ministeren fra Zambia på vegne av de aller fattigste, eller markeringer fra kolleger fra Jamaica, Ghana eller Sør-Afrika.

Om det kan være krevende å finne samlende løsninger blant de 25 EU-landene, sier det seg selv at enighet blant 149 grenser til det umulige. At det likevel er mulig, mener jeg gir grunn til håp. Det er bare gjennom forhandlinger at verden kan løse interessemotsetninger. Vi trenger regler for å hindre at det er den sterkestes makt som råder. Vi skal ikke ha noen illusjoner. De sterkeste har stor innflytelse i slike forhandlinger. Men det jeg var med på i disse dagene og nettene handlet om reelle forhandlinger, kompromisser der alle måtte ta belastninger. Bare på den måten kan alle hente noe positivt ut av en slik runde.

U-landene er ulike.For det andre: Utviklingsland er ikke en ensartet gruppe. Det får vi ofte inntrykk av i norsk debatt, ikke minst om WTO-forhandlingene. Men det er for enkelt å si at nord står mot sør eller fattig mot rik. Noen eksempler: Flere fattige land er urolige for at det nå åpnes for økt handel med tjenester, som telekommunikasjon, elektrisitet eller vannforsyning. Men den sterkeste pådriveren for dette er India. For å karikere; India skal ivareta hensynene til de fattigste blant de fattige i eget land, men samtidig kjempe for Bangalore, et av verdens ledende IT-sentra. Eller på landbruk: Utviklingslandene har offensive interesser i å slippe til på de rike landenes markeder med sine produkter. Men det er stor forskjell på Brasil på den ene siden, som framstår som en eksportstormakt innen landbruk på linje med USA og Australia, og små land som Mauritius eller Jamaica på den andre siden. Det er et mål å åpne rike lands markeder for økt import. Også Norge har forpliktet seg til det. Men vil de fattigste landene dra nytte av det? Eller blir det eksportmaskinene som plukker til seg de markedsandelene som byr seg?

For det tredje:mye står på spill for Norge. Vår økonomi er åpen. Norge må være et lærebokeksempel på et land som har høstet fordel av at tollsatser er bygget ned gjennom forrige århundre. Det har tatt norske produkter og tjenester til alle verdens hjørner. På samme måte lever vi i dag med de svakhetene som fortsatt består, som for eksempel at USA og EU griper til såkalte antidumpingtiltak for å stenge norsk laks ute fra sine markeder. Her kom vi faktisk et stykke i Hongkong i retning av å få til forbedringer.

På den annen side kommer vi nå i en uvant stilling når temaet er landbruk. Her er vi ikke åpne. Her er vi ikke konkurransedyktige og norsk landbruk avviker sterkt fra de aller fleste andre land. Det er ikke rart. Landbruket i et land avspeiler ikke bare naturgitte forhold, som gjør at vi med våre fjell og daler langt mot nord har et ganske annet utgangspunkt enn lenger sør, øst eller vest. Vi har også valgt å satse på at landbruket i tillegg til matproduksjon skal ha betydning for bosetning og kulturlandskap. Vi eksporterer nesten ikke. Samtidig importerer vi mye, nesten halvparten av de kaloriene vi tar til oss.

Vi har kunnet innrette oss slik takket være høye tollsatser som effektivt stenger konkurrerende varer ute, overføringer til landbruket over vårt eget statsbudsjett, og økonomisk støtte til det lille vi har hatt av eksport. Vi har kunnet gjøre dette, fordi landbruket i stor grad har vært unntatt fra det internasjonale regelverket gjennom GATT og etterfølgeren WTO. Nå er dette i endring. Den forhandlingsrunden vi nå er inne i, har dette som en hovedambisjon; at det skal åpnes for markedsadgang for landbruksprodukter. Det betyr kutt i tollsatser og kutt i internstøtte. I Hongkong ble det enighet om at alle eksportsubsidier skal bort innen 2013. Nå gjenstår det som for oss er mest krevende; innretningen på kutt i internstøtte og kutt i tollsatser.

Pådriveren er verdens fattigste land, som ønsker seg inn på våre markeder med det de produserer, og for mange av dem handler det i hovedsak om landbruksvarer. Men også rike land med stor eksportkapasitet ønsker markedsadgang. I Hongkong ble ikke detaljene i dette spørsmålet avklart, men rammene begynner å avtegne seg. Vi jobber for å sikre retten til landbruk i hele landet. Det er min faste overbevisning at vi skal greie det. Det krever at vi stiller opp for landbruket vårt, og anerkjenner den store betydningen det har for ikke bare matproduksjon, men også for kultur i vid forstand. Så krever det vilje til omstilling og nytenkning. Den viljen tror jeg vi har.

Norges muligheter.For det fjerde: Vi må trekke på all vår erfaring fra internasjonale forhandlinger for å vinne fram. Vi må ikke stille oss slik at vi blir stående alene. Vi må søke allianser med andre der vi har felles interesser. Vi må kunne teknikken, og spille inn forslag til tekster og ordninger som kan passe i WTO og samtidig sikre våre interesser. Det har vi erfaringer med. Norge lyttes til, det opplevde vi på ny i Hongkong. Det utgangspunktet må vi trekke maksimalt på i de krevende månedene som ligger foran oss. En ny global handelsavtale skal være på plass innen utgangen av 2006. Det skal bli en utviklingsavtale. Og den skal Norge være en del av.