Statssekretær Kjetil Skogrand

Internasjonale rammebetingelser for vår nasjonale eksportkontroll

Seminar om ikke-spredning og eksportkontroll 2. desember 2005

Det er en glede for meg å innlede dette årlige seminaret. Utenriksdepartementet, som ansvarlig myndighet for eksportkontrollen i Norge, legger stor vekt på å ha en god og åpen dialog med eksportører, speditører og andre berørte. Og det ligger selvfølgelig i sakens natur at det også er en viktig oppgave for oss å skape forståelse for hvorfor det er nødvendig å utøve eksportkontroll. Det tror jeg dette årlige arrangementet er et godt bevis på – det er faktisk den syttende gangen det blir holdt.

For meg er det spesielt gledelig å ha eksportkontrollspørsmålene i min portefølje som statssekretær. I mitt ”tidligere liv” som forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) skrev jeg i 1995 en rapport om de multilaterale eksportkontrollregimene som virkemiddel mot utbredelsen av masseødeleggelsesvåpen. Tittelen på den rapporten er beskrivende også i dag for hvorfor det legges så stor vekt på eksportkontrolltiltak: ”Samhold mot spredning”.

Som det fremgår av dagsordenen for seminaret, så retter den første delen seg mot kontrollen med våpen og militært materiell, mens den siste delen vil dreie seg om kontrollen med flerbruksvarer. Jeg vil komme tilbake til dette etter hvert.

Som dere sikkert er kjent med, så har det foregått et omfattende internasjonalt samarbeid på dette området siden etterkrigsårene. Et område der det faktisk var samarbeid mellom øst og vest også under den kalde krigen. Leverandørland på teknologiområdet har ønsket å samarbeide for å hindre at deres teknologi blir misbrukt til å bygge opp masseødeleggelsesvåpen eller at leveranser av konvensjonelle våpen og militært materiell fører til oppbygging av destabiliserende militær slagkraft i land og områder. En rekke internasjonale ikke-sprednings og eksportkontroll-regimer ble etablert.

Etter den kalde krigen fikk arbeidet ny giv, særlig utløst av Golfkrigen i 1991. I etterhånd ble det kjent at Irak hadde vært i stand til å skaffe seg teknologi og materiale for å begynne utviklingen av masseødeleggelsesvåpen. Norske myndigheter var en pådriver i arbeidet for å styrke eksportkontrollsamarbeidet på 1990-tallet. Ikke minst var vi pådrivere for å etablere det nye regimet for konvensjonelle våpen og flerbruksvarer som ble kjent som Wassenaar-samarbeidet.

Eksportkontroll og ikke-spredningstiltak står sentralt for å bidra til internasjonal sikkerhet. Det innebærer at det er nødvendig å delta i internasjonalt samarbeid, og å implementere tiltakene gjennom nasjonal rett og praksis. Dette krever samarbeid mellom en rekke myndighetsinstanser, og ikke minst en nær kontakt med norske eksportører. Ønsket om kortsiktig profitt må ikke få dominere over langsiktige hensyn til vår felles sikkerhet.

Dere vil være kjent med at det er etablert fem multilaterale eksportkontrollregimer:

Australiagruppen (rettet mot kjemiske og biologiske våpen),

Nuclear Suppliers Group (NSG) og Zanggerkomiteen (omfatter kjernefysiske varer og relevante flerbruksvarer for å hindre spredning av kjernevåpen),

Missilkontrollregimet MTCR (rettet mot leveringsmidler for masseødeleggelsesvåpen), og

Wassenaar-samarbeidet (som gjelder konvensjonelle våpen og militært utstyr, samt relevante flerbruksvarer).

Norge har for tiden formannskapet i Nuclear Suppliers Group (NSG). Gjennom dette formannskapet arbeider vi for å fremme større internasjonal konsensus om høye internasjonal eksportkontroll-standarder med kjernefysiske varer. Som formannskap fører vi på vegne av de 45 medlemslandene i NSG også en nær dialog med land som kan utgjøre en spredningstrussel på dette området. Hensikten er å oppnå større ansvarlighet i eksportkontroll- og spredningsspørsmål også i disse landene.

I eksportkontrollregimene samarbeider medlemslandene om å utvikle felles standarder og iverksette tiltak for å hindre spredning. Det er etablert varelister og retningslinjer. I tillegg utveksles det informasjon om våpenprogrammer, frontselskaper, anskaffelsesaktiviteter og lignende. Dette er informasjon som medlemslandene forutsettes å ta hensyn til i sitt lisensieringsarbeid. I tillegg deler landene informasjon om sin egen eksportpraksis. Slik informasjonsdeling er av stor betydning for å hindre at stater eller grupper klarer å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen gjennom å kjøpe enkeltkomponenter og råvarer fra ulike leverandører og sette det sammen til farlige våpen.

Gjennom medlemskap i de multilaterale eksportkontrollregimene er landene forpliktet til å etablere relevante lovverk og systemer for å sikre gjennomføring av kontrollen. Det forutsettes at landene har et effektivt apparat og tilfredstillende kompetanse for å kunne utøve kontrollen. Det norske eksportkontrollregelverket bygger således i stor grad på det multilaterale regimesamarbeidet, og gjennomførings-apparatet omfatter i første rekke UD, tollvesenet og politiets sikkerhetstjeneste. Når det gjelder behovet for teknisk kompetanse så er departementet så heldige at vi i stor grad besitter denne selv. I enkelte spesielle saker kan det også trekkes på ytterligere kompetanse, først og fremst fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) Institutt for energiteknikk (IFE) eller Statens strålevern. De involverte instansene deltar også ofte i ekspertmøter. På denne måten utvikles og sikres den nødvendige faglige kompetanse.

Det norske eksportkontrollsystemet gjennomføres på grunnlag av en egen lov og en forskrift. Det er etablert to varelister:

• Liste I omfatter våpen og militært materiell. Dette er i utgangspunktet en nasjonal liste. Det foregår imidlertid et økende internasjonalt samarbeid og koordinering også på dette området, bl.a. gjennom eksportkontroll- samarbeidet Wassenaar.
• ·
• Liste II retter seg mot flerbruksvarer. Dette er varer som i utgangspunktet har sivile anvendelsesområder, men som også har betydelig potensial når det gjelder utvikling av masseødeleggelsesvåpen. Norge benytter EUs flerbruksliste. Denne listen er i praksis en sammenstilling av kontrollistene som er forhandlet i de internasjonale eksportkontrollregimene. Den siste delen av seminaret vil fokusere på flerbruksaspektet, dvs. Liste II.

Som nevnt, så vil seminarets første del dreie seg om Liste I-aspektet. PRIO (institutt for fredsforskning) vil snakke om hvorfor det er behov for sterk kontroll med eksport av konvensjonelle våpen, og Amnesty International vil bidra med kommentarer. Dette er første gang vi inviterer bidragsytere fra organisasjoner og forskningsmiljøer på denne måten, noe vi ser frem til dette med stor interesse. Dette er et felt der vi burde ha en felles interesse. Samtidig byr eksportkontroll på flere dilemmaer i vårt forhold til fattige land som det er nyttig å få belyst.

Det foregår et bredt samarbeid om felles tiltak og koordinering også når det gjelder konvensjonell våpeneksport – til tross for at dette er et område som iht. folkeretten er et nasjonalt ansvar. Wassenaar-samarbeidet er det eneste av de omtalte regimene som retter seg mot konvensjonelle våpen og relevant høyteknologi. I tillegg skjer det en økende koordinering innenfor EU på dette området. Norge har bl.a. inngått en avtale med EU om å følge deres adferdskodeks når det gjelder eksport av våpen og militært materiell. Det innebærer blant annet at vi anvender et av deres åtte kriterier som referanse når vi velger å nekte utstedelse av en utførselslisens. På denne måten forsøker vi å legge til rette for at norske eksportører har samme vilkår som andre europeiske eksportører.

Det er også tatt en rekke initiativ utenfor de etablerte foraene for å styrke den internasjonale kontrollen med leveranser av konvensjonelle våpen. Her har organisasjoner som Amnesty International, Oxfam og Røde Kors spilt viktige roller ved å rette søkelys på den faren særlig håndvåpen, bærbare våpen, eksplosiver o.l. representerer i urolige områder. Jeg vil særlig nevne to viktige initiativ som Norge støtter aktivt. Dette er først og fremst bestrebelser for å oppnå enighet om en internasjonal avtale om retningslinjer ved eksport av konvensjonelle våpen, kjent som Arms Trade Treaty (ATT). Målsetningen er å forhandle en slik avtale innenfor rammen av FN. Det andre er knyttet til etablering av felles internasjonale retningslinjer for leveranser av håndvåpen (Transfer Security Initiative).

Det er nemlig lett å fortape seg i trusselen fra masseødeleggelsesvåpen og glemme at praktisk talt alle som drepes i konflikter (det være seg som kjempende eller sivilbefolkning) drepes av helt vanlige konvensjonelle våpen, som automatgeværer, mitraljøser og ikke minst landminer.

Norge har siden 1996 lagt frem en årlig stortingsmelding om eksporten av forsvarsmateriell. Vi arbeider også aktivt for å oppnå større internasjonal åpenhet om denne handelen. Fra norsk side har vi de siste par årene tatt betydelige skritt mot enda større åpenhet på dette området. Vi ser åpenhet som et viktig virkemiddel mot større ansvarlighet når det gjelder leveranser av våpen og militært materiell.

Eksportkontrollspørsmål har fått betydelig økt fokus etter 11. september 2001. Eksportkontroll er et viktig instrument i arbeidet for å hindre at våpen/sensitive varer kommer i hendene på terrorister. Spredning av sensitive varer, teknologi og våpen er et globalt problem som må løses gjennom multilateralt samarbeid og koordinering. Dette har ført til et ytterligere økt aktivitetsnivå innenfor eksportkontrollregimene, særlig når det gjelder utveksling av informasjon og innføring av nye kontrollmekanismer. Dette gjelder særlig tiltak for å avdekke mellomledd, frontselskaper og formidlere, i tillegg til dokumentasjonsforfalsking.

Det er også igangsatt en intensivert dialog med land som ikke deltar i eksportkontrollregimene, men som kan være potensielle leverandører av sensitive varer eller som kan virke som transittområder for slike varer. Behovet for å få med alle potensielle leverandører av farlige materialer og teknologi, er av den største betydning. Det norske regelverket er også oppdatert på dette området, og terrorismeaspektet er nå reflektert i eksportkontrolloven.

FN SR resolusjon 1540 som ble vedtatt i april 2004 gir for første gang viktig anerkjennelse av eksportkontroll. Resolusjonen gir legitimitet til kampen mot spredning av masseødeleggelsesvåpen. Alle FN-land er bundet av resolusjonen, også de landene som ikke deltar i ikke-spredningsregimene. En av de operative paragrafene i resolusjonen går ut på at land med veletablerte eksportkontrollsystemer skal tilby assistanse til land som ikke har kommet like langt i oppbyggingen av et kontrollsystem. Dette ligger an til å bli et prioritert område for det multilaterale eksportkontrollsamarbeidet fremover.

I kjølvannet av terroranslagene har det vokst opp en rekke andre initiativ, som PSI (initiativ for spredningssikkerhet) og CSI (kontainersikkerhet), samt styrking av konvensjoner ifm. sjøtransport (SUA/IMO). Dette er politiske beslutninger som bl.a. innebærer gjennomføring av avansert eksportkontroll. En direkte virkning vil utvilsomt bli mer omfattende kontrolltiltak i fremtiden, bl.a. rettet mot transport av visse varer.

Eksportkontrollregimene har tidligere blitt kritisert for å opptre som karteller for den industrialiserte verden. Det er blitt hevdet at kontrollen har stått i veien for at land i den tredje verden får tilgang til ny teknologi, og dermed hindret økonomisk utvikling. Vi bestrider en slik sammenheng, og mener derimot at ved å forsikre at varer ikke går til våpenformål sikres den legitime handelen med slike varer. Kritikken fra enkelte land i den tredje verden klinger hult, siden flere av disse landene vitterlig benytter store ressurser på våpen på bekostning av sin egen befolknings velferd. Med kolonitiden som bakteppe, må vi likevel innse at det kan oppleves krenkende at den rike verden forsøker å regulere tilgangen til avansert teknologi med flere bruksområder.

Effektive eksportkontrollsystemer er avgjørende for at land kan fremstå som ansvarlige og troverdige handelspartnere. På visse teknologiske områder, f.eks. knyttet til militære applikasjoner, kan dette være avgjørende for i det hele tatt å bli involvert som samarbeidspartner i prosjekter. Gjennomføring av et effektivt eksportkontrollsystem er også avgjørende når det gjelder å få tilgang til flerbruksvarer og –teknologi.

XXXX

Jeg håper at dette seminaret vil gi anledning til en grundig gjennomgang og drøftelse av de utfordringer vi står overfor når det gjelder eksportkontroll. Fra departementets side er det i hvert fall lagt stor vekt på å gi relevant og interessant informasjon, både når det gjelder våpen og militært materiell og når det gjelder flerbruksvarer og faren for at disse kan bli brukt i masseødeleggelsesvåpenprogrammer.

Jeg håper at dette årlige seminaret, sammen med den daglige vektleggingen av dialog og tilgjengelighet, fortsatt vil bidra til godt samarbeid og nødvendig tillit mellom utenriksdepartementet og eksportørene. Og jeg vil samtidig minne om at departementet også er tilgjengelig dersom noen av dere har behov for å diskutere spørsmål i mindre sammenhenger enn dette – enten i bedriftene eller i departementet.

La meg helt til sist understreke at eksportkontroll alene ikke kan hindre utbredelse av WMD. Slike tiltak må kombineres med arbeid for å dempe etterspørselen, og gjennom innsats for å fremme fred og forsoning dempe regional spenning, fremme nedrustning og øke tilliten mellom nabostater. Det beste ville være om vi kunne lykkes med å skape en internasjonal norm som gjør masseødeleggelsesvåpen til en moralsk belastning snarere enn et statussymbol.

Da ønsker jeg dere et vellykket seminar!