Utviklingsminister Erik Solheim

Katastrofen etter katastrofen

Kronikk i VG 30. oktober 2005

For noen dager siden satt jeg i et helikopter på vei til Muzaffarabad, hovedstaden i den pakistanske delen av Kashmir og et av områdene som ble hardest rammet av jordskjelvet 8.oktober. Langs fjellsider der mennesker i århundrer har skrapt sammen et levebrød på steder der virkelig ”ingen skulle tru at nokon kunne bu”, kunne vi se resultatene av skjelvet som på sekunder hadde snudd opp ned på livet til fjellfolket. Sammenraste hus, hårnålssvingende veier som ikke lenger hang sammen, røde flagg heist for å rope på hjelp der ingen ennå hadde nådd fram.

Men det var ikke før vi landet at katastrofen slo inn over oss med full styrke. Vi stoppet i landsbyer der alle hadde mistet en mor, en far, en bror, et barn. Vi møtte en tolvårig gutt som hadde mistet sine skolekamerater, men som selv ble reddet etter seks timer under den sammenraste skolebygningen. Vi så mennesker som gravde med hendene i ruinene, på leting etter savnede. Vi møtte menn og kvinner som bønnfalt oss om å skaffe telt og mat før vinteren setter inn. Og vi møtte hjelpearbeidere som kunne fortelle om steder der ingen hjelpemannskaper ville nå fram, dersom ikke verdenssamfunnet var villig til å bidra med mer penger umiddelbart.

Til nå er 57 000 mennesker bekreftet døde. Over tre millioner mennesker er uten tak over hodet, i et klima som mange steder er minst like hardt som i Norge. Det betyr at vi står overfor en situasjon der flere kan dø etter skjelvet enn i selve katastrofen. Det betyr at verdenssamfunnet nå vet at dette vil skje, at vi har mulighet til å forhindre det – men at vi kanskje velger å la være.

Verdenssamfunnet kan ikke vite når eller hvor en katastrofe vil skje. Men vi vet at katastrofer skjer før eller senere – og vi vet at enkelte av disse vil være enorme, som tsunamien og som jordskjelvet i Kashmir. Vi vet også at det tar tid å samle nok penger til hjelpearbeidet, og vi vet at tid er det vi har minst av når liv skal reddes.

Derfor bør verden nå gjøre en innsats for å være bedre forberedt neste gang noen rammes av naturkatastrofer. Et nødhjelpsfond i FN-regi, slik Regjeringen støtter, vil kunne bidra til at hjelpen kommer fortere i gang og at givergleden opprettholdes mer kontinuerlig, heller enn på skippertaksbasis slik det framstår i dag. Giverkonferanser i etterkant av katastrofen er vel og bra, men det er ikke nok. Det ser vi særlig i nødhjelpsfasen. Mange problemer dukker opp. Noen penger kommer ikke raskt nok. Noen penger kommer ikke i det hele tatt – selv om løftene er signert og presentert. Systemet fungerer ikke godt nok, og det betaler jordskjelvofrene i Kashmir og nordvest-provinsen av Pakistan prisen for i dag.

Norge har til nå bidratt med 180 millioner kroner. Det gjør oss til en av de største giverne så langt. Vi vurderer også å gi mer. Men Norges hjelp alene vil aldri være nok. Verdenssamfunnet må stå sammen for å hjelpe, uansett hvor og når katastrofen inntreffer.

Vi i Norge har et ansvar for å gi støtte selv, men vi har også et ansvar for å bidra til at andre land følger opp, både når det gjelder støtte og når det gjelder maksimal utnyttelse av den bistanden som gis. Vi har ikke lov til å skylde på ”givertretthet” når katastrofene kommer tettere enn vi synes er rimelig. Ofrene har krav på vår oppmerksomhet og vår støtte, enten de befinner seg på strendene i Thailand eller i fjellene i Kashmir.

Mange har sammenliknet tsunamien og jordskjelvet de siste dagene. I Kashmir har vi ikke vestlige turister som bindeledd eller de samme intense opplevelsene via media: Her er ikke endeløse flater med døde kropper og pinneved, ikke dramatiske amatøropptak av hendelsen eller intervjuer med noen som på vårt eget språk formidler hva som har hendt. I stedet har vi ødeleggelser spredt over et enormt fjellområde, et område som er vanskelig tilgjengelig og dyrt å komme seg til, både for hjelpemannskaper og for journalister. Nødhjelps- og reisebudsjetter er slukt av tsunamien, og tilbake sitter ofrene i Kashmir med Svarteper.

I dag, i morgen, og i de to-tre ukene som er igjen til snøen legger seg over landsbyene vi besøkte, handler det først og fremst om å skaffe nok midler til å opprettholde nødhjelpsarbeidet og skaffe medisinsk hjelp og tak over hodet til ofrene. Her kan vi alle bidra, både i form av penger og i form av oppmerksomhet. Det norsk-pakistanske miljøet har gjort en stor innsats de siste ukene, og jeg vil oppfordre alle andre nordmenn til å gjøre det samme. Det trengs husly, medisinsk hjelp, vann og vei. Den beste måten å bidra på er å gi penger til hjelpeorganisasjoner som har erfaring fra området, og som sammen med pakistanske myndigheter og FN kan sikre at hjelpen kommer raskt fram.

Verken tsunamien eller jordskjelvet lot seg stoppe av oss mennesker. Den katastrofen vi nå står overfor når kulden setter inn i Kashmir, står det imidlertid i vår makt å forhindre. Da har vi ikke lov til å la være. For menneskene ved de røde flaggene venter på vår hjelp.