Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Rettsorden eller anarki

Debattartikkel i Dagbladet,
3. desember 2005

Tortur: Vi må stå sammen mot en utvikling der menneskerettighetene og humanitærretten svekkes.

De alvorlige terrorangrepene vi har opplevd de senere årene oppleves med rette som anslag mot vår sivilisasjon. Effektive mottiltak er påkrevet. Innbyggerne har rett til å forvente at myndighetene gjør det som er nødvendig for at de kan leve i sikkerhet.

Men i denne kampen må vi må aldri renonsere på menneskerettigheter og rettstatsprinsipper. Disse verdiene skal være våre kjennetegn, det som fundamentalt skiller oss fra dem som ønsker å tilta seg makt gjennom frykt. Vi svekker kampen for frihet om vi fører den på en måte som setter vårt eget verdigrunnlag til side. Dette kravet må vi stille til oss selv men også til våre venner.

Støtte til en internasjonal rettsorden har vært en norsk målsetning i hele den tid vårt land har ført en selvstendig utenrikspolitikk. Målsetningen er understreket av regjeringen jeg tilhører. Det er gode grunner til dette. Alternativet er en verden der den sterkestes rett rår. I forholdet mellom statene utgjør folkeretten og FN den viktigste motvekten mot en slik utvikling. I forholdet mellom staten og enkeltindividene er respekt for menneskerettighetene den sentrale garanti mot overgrep.

Få menneskerettigheter berører forholdet mellom stat og individ mer direkte enn forbudet mot tortur. Forbudet danner yttergrensen for statens lovlige maktanvendelse. Det finnes ingen lovlige unntak fra dette forbudet, verken i krig eller fred. Til tross for dette tyder mye på at bruken av tortur øker. Den internasjonale enighet om torturforbudets absolutte karakter slår sprekker. Vi er også vitne til anslag mot fundamentale normer i den internasjonale humanitærretten. Denne delen av internasjonal rett utgjør de grunnleggende spillereglene for væpnet konflikt. Eksistensen av slike regler i en situasjon der interessemotsetningene er så store som i krig, illustrerer den felles nytte vi har av en robust internasjonal rettsorden. Geneve-konvensjonene er forsvarsskanse mot overgrep rettet mot sivile og maktesløse som trenger hjelp og beskyttelse.

Vi må stå sammen mot en utvikling der menneskerettighetene og humanitærretten svekkes. Det er nødvendig av hensyn til de mange enkeltmennesker som utsettes for tortur og andre rettighetskrenkelser. Det er også i vår egen interesse, det er nødvendig for å ivareta vår kollektive sikkerhet og verne om verdigrunnlaget våre samfunn bygger på. Stater kan og skal anvende makt der det er nødvendig. Men respekt for de grunnleggende normer som regulerer maktanvendelsen er avgjørende. Uten slik respekt beveger vi oss fra rettsorden til anarki. Bare i en rettsorden kan land som vårt eget effektivt hevde sine interesser. Terroranslag mot sivile bryter slike normer. Derfor må vi være faste i vår innsats mot organisasjoner og nettverk som står bak, gjennomfører, finansierer og støtter slik virksomhet. Men skal vi vinne fram med en slik fasthet må vår reaksjon stå i stil med de prinsipper vi forsvarer. Her er det grunn til uro og den må vi gi uttrykk for.

Bildene fra Abu Ghraib-fengselet og andre rapporter om uakseptabel og ulovlig atferd av amerikanske og britiske soldater i Irak, avslører en systemsvikt som gir politisk og militær ledelse et selvstendig ansvar. Fra norsk side har vi understreket at de skyldige må stilles til ansvar. Hensynet til ofrene tilsier det, men også vår felles interesse i at internasjonal humanitær rett ikke undermineres. USA, med sitt omfattende internasjonale styrkenærvær, har en klar egeninteresse i dette. Påstanden om at visse typer fanger ikke har rettigheter, må imøtegås. Ingen kan stå over loven, ingen kan stå utenfor loven.

Forholdene for de internerte på Guantánamo-basen og påstandene om at det finnes andre hemmelige anlegg for internering av mistenkte for terrorhandlinger vekker sterke reaksjoner. Norge ga under FNs generalforsamling nylig uttrykk for bekymring over bruken av hemmelig forvaring. Hemmelig forvaring er i seg selv et brudd på retten til en rettferdig rettergang. Samtidig vet vi at hemmelig forvaring øker risikoen for andre overgrep, ikke minst for å bli utsatt for tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Hemmelig forvaring utelukker også mulighetene for internasjonalt tilsyn ved den Internasjonale Røde Kors-komitéen eller FNs overvåkningsorganer. I min samtale med USAs utenriksminister Rice tidlig i november ga jeg uttrykk for den dype bekymringen disse former for fangebehandling vekker i Norge.

I den senere tid har vi også mottatt mange henvendelser om angivelige amerikanske fangetransporter over norsk luftrom. Mange tar avstand fra det som oppfattes som norsk medvirkning til ulovlig fangebehandling. Til dette vil jeg understreke at det ikke er noen forskjell mellom norsk luftterritorium og landterritorium når det gjelder respekt for norske lover og regler. Utenriksdepartementet har derfor vært i kontakt med amerikanske myndigheter. De har understreket at USA respekterer norsk territorium fullt ut og at ingen norske lufthavner har vært brukt til transitt av fanger. Ut fra den informasjon som foreligger er det intet som tyder på at norsk lov er brutt.

Kampen mot tortur må føres på mange plan og med mange virkemidler. For regjeringen er det viktig å tilkjennegi vårt syn klart overfor stater som er ansvarlige for overgrep. Vi må støtte opp om de kontrollmekanismene som finnes. Denne uken ble den norske psykologen Nora Sveaass valgt inn som uavhengig ekspert i FNs torturkomité. Hennes innsikt representerer et norsk bidrag til denne viktige komitéens arbeid.

Oppfordringen til alle stater om å respektere torturforbudet og internasjonal humanitær rett er en norsk merkesak. Dette budskapet kan ikke gjentas for ofte. Det er nettopp i krigs- og krisesituasjoner, der sterke kollektive interesser truer med å sette individet til side, at det gjelder å holde fast ved menneskeverdet som grunnlag for vår utenrikspolitikk.